Endlos Y Endlos, Refill 2 Go

Å kalle utstillingen på Blunk for “utstilling” blir noe upresist ettersom den er spredd, ikke bare fysisk, men også over i den abstrakte verdensveven. Sammensetningen er kalt en installasjon av kunstnerduoen Endlos Y Endlos, bestående av danske Cecilie Meng Sørensen, og Emil Keller Skousen, begge studenter respektivt ved Mejan i Stockholm og akademiet i Bergen. Duoens navn setter sammen uendelighetene (paradoks:∞+∞=∞) ved hjelp av det spanske, i en skitten modifisering av et av den tyske romantikkens sentrale begrep i omgangen med kunstnerisk praksis.

(Er det snakk om en Unendlicher Annäherung i charterferieversjon, eller en slags paneuropeisk tranceduo?) Spillet med det kulturelt lavereliggende forlenges i utstillingstittelen Refill 2go, som viser en samtidig sjattering av det endeløse: Muligheten for rask behovstilfredsstillelse, og gjerne 2go!

I følge kunstnerne er tittelen det første som ble utformet, og den fungerer som en føring for lesningen av installasjonen. I tydeligst grad gjelder dette de to skulpturene hvor poser fra bag-in-box’er (bib) er det sentrale materialvalget. I den ene er mange slike poser sveiset sammen ved hjelp av strykejern. En stor sølvskimrende pute flyter rundt i bassenget ved Solsiden (et yndet sted for påfyll), og med sine mange diffusjonstette tappemekanismer holder den lufttrykket i puten i noen timer. (Allerede neste dag skal den midlertidige gatekunstskulpturen til pumping, eller rettere sagt refill.)

I gallerirommet møter man en annen skulptur bestående av omtrent et dusin bib-poser som er blåst opp hver for seg. Som en klase av ballonger bærer de i fellesskap og ved hjelp av en fiskekrok en kitschy utformet vinflaske som svever over gulvet. Dens ytre er kledd av plast utformet som en imitasjon av en trestamme. (Hesligheten er masseprodusert, ikke utformet av kunstnerne selv.) Sitatet fra Warhols Silver Clouds fungerer godt i settingen, men om det handler om en warholsk omfavning av massekulturens demokratiske potensiale er usikkert. Med den tunge, kroppslige og tradisjonelle emballeringsteknologien som vekt og det nye, svevende og abstrakt, er det lett å få øye på en motsetning. Bib’en er basert på tanken om refill, her er det bare å fylle på uten møye. Men motvekten, den tradisjonelle vinflasken, blir på et vis gjort narr av ved hjelp av plastskallet som gir seg ut for å være autentisk tre. Dette grepet viser ut av det tydelige og unnviker det nostalgiske. Dersom skulpturen artikulerer en spenning mellom vår tids påfyllsmentalitet og noe forhenværende, så synes den samtidig også å ironisere over sitt eget utgangspunkt.

De to videoverkene fortsetter det ønologiske temaet: I galleriet henger en rød dråpe i løse luften og beveger seg på amøbisk vis over en hvit bakgrunn. Denne dråpen kommer tilsynelatende fra det røde havet man kan se i videoen på nettet. De symbiotiske digitalanimerte videoene synes å hente sin energi fra spenningen mellom det abstrakte allmenne nettet/havet og det enkelte stedet som er utstillingsrommet/dråpen. Både skulpturene og videoene opererer mao. med dikotomier, men til forskjell fra skulpturene er det ingen tilsynelatende destabilisering av videoenes motsatser, og de ender med å være avklarte der de kunne vært “endlose”.

Videre består installasjonen av en serie med 6 kunstklistremerker hvis motiv også er gjengitt i forstørrelser på ca 40×40 som er plassert på veggen over bordet hvor vin serveres på åpningen. Det ønologiske temaet fortsetter over i ett av disse motivene hvor drueklaser danner bakgrunn for et komplisert geometrisk utsnitt av et sort hvitt fotografi av en frossenpizza (refill-mat) forstørret inntil det motbydelige. Klistremerkene som ligger under plastbegerne med rødvin evner å binde en vanlig vernissage-rekvisitt til helheten på et vis som gjør det til mer enn et påhitt. “Er vi som tilskuere kommet for en Refill2go?” er spørsmålet som stilles, og tvilen såes: Er øyeblikket/kunsten like flyktig og uviktig som alle andre øyeblikk som ikke kan vente med å gå over i neste? Det påfallende ved påfyllet er denne mangelen på erfaring. Men er flaska et virkelig alternativ?

Tilbake til klistremerkene: Hva sies her? Flere av dem benytter seg av symboler for innvidde. Et motiv viser de to tarotkortkarakterene eremitten og narren. Igjen berøres behovet for stadig refill hos den lettsindige og eremittens nøysomhet og forutseenhet. Konsum er vel et karakteranliggende, og her blir det sagt uttrykkelig. Flere av de øvrige motivene er kryptiske inntil det obskure, med unntak av en matbong med en illustrasjon av noen pyramider. Hvor kan jeg veksle den inn mon tro? I hva kan jeg veksle de andre? Er de kanskje en oppfordring til publikum om å slaptagge (klistre) Trondheim når rødvinen først er drukket? Eller er streetarten blitt så tannløs at den er redusert til bordskånere for rødvin på åpninger? Da gidder jeg ikke.

Med potensiell stickerbombetokt over Trondheim, en samtalende skulptur i dokken og en samtalende video på nettet blir utstillingsrommet en sentral med forbindelser både inn i den abstrakte verdensveven og ut i gata. At de to gatekunstformene og nettkunst møtes i rommet på denne måten er et interessant trekk ved utstillingen. Det forsøker å holde sammen det som ikke lett vil være samlet, og oppgaven å få et grep om helheten virker endeløst om enn ikke på en udelt positiv måte. En annen styrke er at den plasserer seg nær kunst med kritisk brodd, ikke minst mot kunsten selv og dens vesensrom, uten at kritikken på noe punkt lar seg fiksere. Det er mer å hente enn et påfyll underveis. Likevel er det for mye kreve å se det hele som ett verk. Både formene og innholdet spriker inntil det schizofrene: Selv om Endlos Y Endlos gjør det til en produktiv kraft å tale med flere språk er det ikke sånn at verkene nødvendigvis taler så godt med hverandre.