Forflyttninger

«Innlånt» trøndersk hagenips får leke seg i hovedrollen som kunst i en utstilling der grensene mellom utendørs og innendørs, privat og offentlig, lavkultur og høykultur forflyttes og utveksles, og som både byr på overraskelser, humor og visuelle candy.

Det svenske kunstnerparet Peter Johansson (f.1964) og Barbro Westling (f.1956) har bakgrunn fra henholdsvis billedkunst og litteratur/teater og har samarbeidet siden 2004 om ulike kunstprosjekt, som ofte er av en performativ og konseptuell karakter. Konseptet til deres aktuelle utstilling Förspilld ironi och andra skulpturer på TSSK er allerede utprøvd i Malmö (Galerie Leger) i fjor og skal senere i år turnere videre til Linköpings konsthall og Alingsås konsthall. I utstillingskatalogen som blir delt ut gratis karakteriserer journalist Per Svensson ironisk kunst som «kunst med parykk og løsskjegg». Kunst som ser ut som noe, men som egentlig er noe annet.

Utstillingens hovedverk, Praktinstallationtar i bruk halve gallerirommet og er en blanding av stedsspesifikt readymade og annet materiale; «innlånt» hagenips fra lokale hager, et hyllesystem i oransje- og blåmalt stål, trepaller, samt ekte og kunstige blomster. Hyllene er av den funksjonelle typen som man finner på lager, verksteder eller magasiner og som egner seg for oppbevaring av tunge gjenstander. Hagekunsten er plassert på paller i hyllene, nøye iscenesatt sammen med blomstene. Det er forholdsvis få objekter og det er romslig i hyllene. Det finnes romantiske nettingkurver med fjærsommerfugl, søte kaninformede blomsterpotter, en blid sopp, tross ødelagt hatt, et klassisk, hvilende rådyr, virkelig stygge plastsolsikker og et troll, blant annet. Noen gjenstander overrasker, som en blå lakkert kinesisk drage eller en stor ørn i stein som ser veldig tung ut. Felles for alle er en folkelig kitsch-estetikk som er velkjent for de fleste av oss og har noe ambivalent styggfint ved seg, ja til og med kan være sjarmerende i ørsmå mengder.

I rommet mellom hyllene, rett på gallerigulvet, står det en trillebår fylt med hageavfall helstøpt i bronse. Den er teknisk imponerende utført og danner en velkommen kontrast til nipsen i hyllene. Prinsippet substitusjon endrer som kjent objektets betydning, i dette tilfelle transformerer valget av et materiale som vanligvis blir brukt ved produksjon av statuer og minnesmerker, et hverdagslig og funksjonell redskap til et ren estetisk og meningsbærende objekt. Den blir en kritisk kommentar til hagenips uten funksjonalitet mens den selv er forvandlet i den ultimative hagepyntegjenstanden. Den kan også helt enkelt leses som en hyllest til hagelivet.

Den levende skulpturen Förspilld ironi består av fire rader med hvite blomsterkasser, beplantet med blomster i henholdsvis fargene oransje, rosa, gul og rød. Kassene er båret av en enkel stålkonstruksjon som er festet til bildekk og danner til sammen en terrasseform. Konstruksjonen er av en improvisert og selvgjort karakter som er beslektet med hagenipsens ambivalente koseligstygge aura. Babylons hengende hager, – et av oldtidens sju underverk – var et stort firkantet hageanlegg båret av søyler. Muligens hinter skulpturen Förspilld ironi om den. Blomsterskulpturen kan også forstås som et tredimensjonalt maleri og det forteller om menneskenes behov for å personliggjøre og «forskjønne» sine hjem, og i en forlengelse av hjemmet også dets utområder.

Vegg- og lydinstallasjonen Stilleben druknet noe i åpningkveldens støynivå, og jeg rakk ikke tilbake for å oppleve den i en roligere atmosfære. I en glasskasse montert på veggen, står noen grønne potteplanter ved siden av hverandre og minner mest om en miniatyrskog. Lyden i installasjonen er hentet fra en 70-talls plate av den svenske naturfilmprodusenten og plystrekunstneren Jan Lindblad. Plystringen høres ut som fuglekvitter og forsterker skogsassosiasjonene. Fotografier av en forstørret tannpirke med tradisjonelle utskjæringer og en flaske med skogduft kommenterer vårt – muligens av og til overdreven inderlige – forhold til natur og tradisjon på en humoristisk og absurd måte.

Utvekslingen mellom innendørs og utendørs er et gjennomgående tema i alle arbeider. Kunstnere som har hentet natur eller utendørsgjenstander inn i gallerirommet finnes det mange eksempler av i kunsthistorien, det samme gjelder kunstnere som har skapt kunst av naturmaterialer utendørs (Land Art) og av forgjengelige materialer (Arte Povera). I 1968 fylte den amerikanske kunstneren Walter de Maria et galleri i München med 250 kubikkmeter jord og sperret slik tilgangen til galleriet for publikum. Maurizio Cattelan hentet et levende oliventre på en stor kube av jord inn i Centre Pompidou i 1998. Jeff Koons 12 meter høye blomsterskulptur Puppy (1992)er siden 1997 permanent installert ved Guggenheim Museum Bilbao. Blomstene i skulpturen må kontinuerlig skiftes ut.

I Praktinstallation forflyttes i tillegg grensene fra det folkelige/lavkulturen til den institusjonaliserte kunsten/høykulturen og fra det private til det offentlige. «Innlånet» av gjenstandene er basert på en slags passiv kollaborasjon. Kunstnerne kjører rundt i nabolaget i nattens skjul og plukker med seg objektene uten å spørre om tillatelse først. En høflig plastlaminert lapp med opplysninger om dato for returnering av gjenstanden, samt signatur vitner om kultiverte «tyver». Konseptet er både humoristisk og originalt. Fysisk forflyttning av en gjenstand, gjør det mulig å se den på en helt ny måte, både fra en annen vinkel og i en ny kontekst. Utstillingskatalogen inneholder i tillegg til en utreding av ironibegrepet en interessant artikkel om hagekunstens historie og betydning, skrevet av etnolog og hagenisseekspert Eva Londos. Anbefales!

Det ironiske består i at de rustikke, romantiske, dillette, idylliske pyntegjenstandene aldri ville blitt godtatt som kunstobjekter av et publikum som ikke er inneforstått med samtidskunstverdenes premisser. Utstillingen er derfor rettet mot et publikum som vanligvis tar avstand fra denne typen folkelig kitschestetikk, men som jeg tror likevel vil finne visuell glede i utstillingen (det gjorde jeg!). Förspilld ironi och andra skulpturer utstråler en bekymringløs naivitet. Den gir lyst til å gå ut i hagen og reflektere over hva vi omgir oss med og hvorfor. Blomstenes forgjengelige karakter blir til en hyllest til livet, hagesesongen og våren, som så vidt har begynt.

Peter Johansson/Barbro Westling
Förspilld ironi och andra skulpturer

15.4. – 28.5.2011
Trøndelag senter for samtidskunst