Linjer i flukt

Edith Lundebrekke uttalte nylig at hun anser Op art-kunstneren Bridget Riley som et forbilde, og Lundebrekkes utstilling «Flux» kan uten problemer kategoriseres nettopp som Op art. Gjennom tredimensjonale relieffbilder og todimensjonale digitalprints søker verkene – tradisjonen tro – å spille på vår persepsjonspsykologiske innsikt. Utstillingens tittel betegner da også de optisk illuderte bevegelsene som strømmer over og gjennom bildeflatene.

Historisk sett kan 1960-tallets Op art ses på som en videreføring av den kinetiske kunstens prosjekt: Å opponerer mot en lettkjøpt og publikumsvennlig figurativ billedkunst i etterkrigstiden, som hovedsaklig var et slags biprodukt av kubismen og surrealismen. Denne kunstpolitiske return-to-form-tanken mistet imidlertid sin sprengkraft da Op artens uttrykk raskt ble adaptert av moteindustrien. Slik ble den selv et uttrykk for det konvensjonelle.

Etter min oppfatning har kanskje denne nonfigurative kunstsjangeren i dag fått en fornyet verdi, men ikke i egenskap ved å fungere som en reaksjon mot figurativ kunst, slik tilfellet en gang var. Sjangeren insisterer nå på håndverkets betydning. Bilder av denne typen dukker med jevne mellomrom opp på norske gallerivegger og minner oss – med vekslende hell – om at modernismens lek med komplementærfarger og grunnformer fremdeles holdes i hevd.

Som nevnt innledningsvis kan Lundebrekkes utstilling hovedsaklig deles inn i to bildetyper: Tredimensjonale relieffbilder og todimensjonale digitalprints. Førstnevnte bildetype er bygget opp i to lag, der ett lag med tynne streker i kontrasterende farger ligger bakenfor et gitter av tilsvarende tynne trelister med forskjellige farger i front og på sidene. Disse minner i så måte om glasskunstneren Peter Suttons arbeider, som er en annen Trondheimsbasert kunstner. De todimensjonale og mer kompakte verkene oppnår sin effekt i sammenstillingen av tallrike streker med kontrasterende farger. Lundebrekkes bakgrunn som tekstilkunstner kommer tydelig frem i disse verkene. Sentralt i begge bildetypene står altså det spenningsfylte møtet mellom form og farge. Tradisjonen tro.

Og Edith Lundebrekke er utvilsomt tradisjonsbevisst. Forankringen i 60-tallet blir ikke mindre tydelig med verkstitler som «Purple Haze», «Mellow Yellow» og «Blue Velvet», som alle er titler på betydelige hitlåter fra henholdsvis Jimi Hendrix, Donovan og Bobby Vinton.

Så hvordan skal man i dag vurdere et slikt bildespråk? Fargekombinasjoner kan kollidere og bli klangløse. Selv synes jeg Lundebrekkes fargesammenstillinger er effektfulle. Jeg mener at kravet om et særpreg også bør tillegges betydning når det er snakk om et så velbrukt og innarbeidet formspråk som det her er tale om. Innenfor disse rammene er det riktignok en utfordring å kjenne igjen en «personlig stil». Det er derfor på sin plass heller å snakke om grad av suggererende effekt og utfordrende uttrykk. På dette punktet mener jeg at relieffbildene står sterkere enn digitalprintene. De tredimensjonale verkene er etter min oppfatning mer mangfoldige i sin fremtreden og har dermed en større egenverdi enn de sjangerkonfirmerende og todimensjonale bildeflatene. Relieffarbeidenes somatiske utfordring har kort sagt et større potensiale.

Et aspekt jeg ikke kan komme utenom, er Lundebrekkes grep der hun har viet et helt rom til ett bestemt mønster. Rommet har hun, for anledningen, kalt «Vertigo Room». Dette spatiale konseptet tenderer mot interiørdesign, men dessverre er gjennomføringen av denne ideen mindre heldig. Et digitalprint i stort format («Vertigo Picture») henger alene på den ene veggen. Dette mønsteret er videre repetert og brukt som tapet på veggen vis-á-vis («Vertigo Wallpaper»). Det merkelige elementet i dette rommet er gardinene («Vertigo Curtain») som henger i folder ned fra taket, og som delvis dekker vinduene ut mot gaten. Også på disse gjenfinner vi dette mønsteret. Både rommet og arbeidene i det har fått titler som betegner en svimmelhet. Jeg får dermed inntrykk av at den besøkende er ment å oppleve et svimlende klimaks i det innerste rommet. I denne forbindelse fortoner det seg som et paradoks at Lundebrekke innlemmer fritthengende gardiner i dette konseptet. Selve premisset for en effektiv optisk bevegelse er en stabil overflate som bevegelsen kan strømme over, noe utstillingstittelen «Flux» indikerer. Gardinene henger med vilkårlige folder og får dermed en motsatt effekt: Bildeflatens optiske potensiale svekkes og betrakteren får tilbake følelsen av å stå i et faktisk rom.

Vurdert som en helhet er Edith Lundebrekkes utstilling konsistent og fremstår som representativ for institusjonen TKFs utstillingsprofil. Disse verkene har – med sin forankring i 1960-årenes internasjonale Op art – selvfølgelig en egenverdi i den forstand at dette er formalt overbevisende. Samtidig fungerer «Flux» som en tilbakeskuende utstilling som nok helt sikkert vil glede gallerivandrere som – tradisjonen tro – foretrekker gjenkjennelse fremfor overraskelse.

Edith Lundebrekke
FLUX, 24. mars – 30. april
Trondhjems Kunstforening