Tildekkede selvportretter

Håkon Blekens Kunstnerstipend ble nylig utdelt for tredje gang. Stipendet ble tildelt Hanne Lydia Opøien Kristofferen den 17. februar, og samme dag åpnet separatutstillingen «Belonging» på Gråmølna. Utstillingen består av en rekke fotorealistiske tegninger (vist i form av to bildeserier),  en tilhørende collage og tre tekstbaserte videoverker. Alle verkene er kreert i perioden 2009/2010 og omhandler temaene tilhørighet, kjønn og identitet. Det kunstneren selv betegner som ’tildekkede selvportretter’, har en overordnet plass i denne utstillingen.

I kunsthistorien spilte selvportrettet en viktig rolle for malerens løsrivelse fra en håndverkerstatus, et brudd som ble tydeligere under påtrykket fra opplysningstidens hang til å kategorisere. I tiden som fulgte, ble selvportrettets potensial utnyttet til det fulle av dyktige kunstnere mens det for den egosentrisk nytelsessyke kunstneren ble en svøpe. Ett spørsmål må i dag stilles når vi står overfor selvportretterende kunst: «I hvilken grad angår dette portretterte selvbildet oss?»

Jeg synes å se tre mulige svar på dette spørsmålet: I noen tilfeller er håndverket så godt at selvportrettet rettferdiggjøres. I andre tilfeller fungerer den portretterte som en representativ modell, enten for å belyse et relevant tema eller for å inngå i en lødig identitetslek. Et siste svar kan – og jeg understreker kan – ligge i det faktum at subjektet i seg selv er så interessant at selvportrettet får en egenverdi.

I tilfellet Hanne Lydia er den visuelle retorikken god og håndverket solid. Den mest omfattende av bildeseriene har tittelen «Belonging» og består av ni tegninger og en tekstcollage, alle i stort format. Det er ingen entydig eller partisk kunstner som henvender seg til betrakteren. Lydias kjønnstilhørighet og geografiske forankring fungerer riktignok som bakteppe for alle verkene, men her finnes likevel ingen klare politiske budskap eller moralske fordømmelser. Verkene belyser temaene med en distanse.

Kvinneskikkelsen i bildeserien «Belonging» er plassert i værharde og mørke landskap. I samtlige bilder er ansiktet mer eller mindre skjult av luer, solbriller og tykke skjerf. I noen av bildene holder kvinnen et bilde i hendene: et bilde i bildet. Farger og former fra disse indre og fortidige scenene synes å ha smittet over på klærne som skjuler kvinnens identitet. Hun virker fanget i de beskyttende klærne der hun er plassert midt i det evige landskapet, uten evne til fullt ut å kunne uttrykke seg. Men det er likevel ingen kraftløs person som er avbildet. Samlet sett synes utstillingen å plassere seg mellom disse ytterpunktene. Og slik sett har Hanne Lydias kunst en polariserende funksjon.

Alle verkene har en tekstlig forankring, det være seg gjennom titlene på bildeseriene, de enkelte verkstitlene, tekstene som fremkommer i videoene eller ordene i den nevnte collagen. Tekstene beskriver både kontraster (menn/kvinner, varmt/kaldt, tvang/frivillighet) og konkrete størrelser («The Sea», «Wood», «The Iranian Dinner»). Bildespråket er imidlertid tvetydig.

I videoverket «The Storm» fortelles det om et voldtektsforsøk på en ferieøy. Det oppstår en effektfull spenning mellom tekstens beskrivelser av omgivelsene og det projiserte landskapet. Bildene av en forblåst og steinete strand hinter om at en storm er på vei, og markerer vendepunktet i historien som fortelles.

Et annet eksempel på dette forholdet mellom tekst og bilde finner vi i videoen «Belonging». En fortløpende tekstlinje – som også sladder kvinnens ansikt – forteller om værharde og kalde oppvekstvilkår, og om et miljø hvor det knapt finnes forskjell på mann og kvinne. Videoens bilder viser en kvinne som står i en byleilighet og snurrer en rokkering rundt hoftene mens hun pusser tennene med en høyt hevet tannbørste. Det er noe tragikomisk i måten kvinnens repetitive hoftebevegelser imiterer mannens samleiebevegelser samtidig som bevegelsene med tannbørsten imiterer oralsex.

De mange verkene må sees i lys av denne kjønns- og identitetstematikken. Poenget med de tildekkede og anonymiserte selvportrettene er nettopp å etablere en alliansefri dialog. Dette legitimerer også bruken av bildeserier. Kvinneansiktet som går igjen i serien «Portraits of a young woman, twenty three years of age at the time», er aldri helt eksponert. Herreboxere, store solbriller og sigarettrøyk skjuler deler av ansiktet. Alle ansiktsdelene er likevel blitt eksponerte på et tidspunkt om man ser de fire bildene serielt. Slik demaskerer Hanne Lydia portrettet av kvinnen. Bak fasaden av klær og briller trer det frem en hud som enten ser hårete eller oppsprukken ut, og som absolutt ikke står til en kvinne som er «twenty three years of age». Med denne anvendelsen av beslektede motiv i en serie avsløres glimtvis et bredere sujett.

Det kan diskuteres om enkelte av bildene – på en utstilling som omfatter så mange verker – går fra å være nødvendige ledd i en helhet til å bli unødvendige repetisjoner. På samme tid kan det stilles spørsmål om hvorvidt kunstnerens minutiøse kopieringer fra de fotografiske foreleggene svekker det selvstendige håndverket. Hanne Lydias tegninger løsriver seg ikke fra fotofikseringene og plasserer seg i så måte trygt innenfor rammene av 1970-tallets fotorealisme.

Årets mottaker av Håkon Blekens Kunstnerstipend vil utvilsomt tiltrekke seg oppmerksomhet, særlig i Midt-Norge. Juryen består, foruten Håkon Bleken selv, av billedkunstneren Ove Stokstad og advokaten Anders Dyrseth. Dette kunstnerstipendet er utdelt for få ganger til at jeg kan vise til en klar tendens. Likevel er det ikke overraskende at den suverent egenrådige juryen denne gangen faller for håndverksmessig imponerende tegninger med en noe tidløs moral, laget av en kunstner med forankringer i Midt-Norge. Så langt har to av tre stipendmottakere stilt ut i disse lokalene. Disse utstillingene ror ikke akkurat motstrøms i rekken av bildedominerte utstillinger på Gråmølna. Tiden vil vise hvilke andre som mottar dette «frie stipendet», men det ville overrasket meg om neste års mottaker er en performancekunstner som aldri har vært i Trønderlag.

Belonging
Hanne Lydia Opøien Kristofferen
Gråmølna, 17. februar – 24. april 2011