Det mørke og det vakre

(…) Janitor of lunacy, identify my destiny, revive the living dream, forgive their begging scream
Seal the giving of their seed, disease the breathing grief     

– Nico: Janitor Of Lunacy (fra albumet: Do Or Die, 1982)

Om Carl Abrahamssons utstilling Döden i våra hjärtan var et ordtak, så ville det vært: «Stille vann har dypest grunn»

Döden i våra hjärtan er ingen spektakulær utstilling. Noen ville kalt den kjedelig, jeg velger å kalle den noe beskjeden. Det er en sympatisk utstilling av en sympatisk kunstner, som viser 24 fotografier, en liten brøkdel av et visstnok gigantisk arkiv av fotografier, som tok sin begynnelse i 1978, det året da Carl Abrahamsson (f.1966) begynte å ta sine første bilder.

Forventningene er høye når multitalentet; forfatter, fotograf, musiker og bokutgiver Carl Abrahamsson – omtalt som Sveriges kanskje mest spennende kunstner for tiden – gjester Babel. Döden i våra hjärtan er tidligere blitt vist i Lund, Sverige (Martin Bryder Gallery) og nå nylig ved Bergen Kunstmuseum som del av en større gruppeutstilling (BG01). Utstillingen på Babel er kuratert av TEKS-baserte Martin Palmer og er et samarbeid med Forum Nidrosiae, en platform for okkultur og esoterik (etablert i 2008). Abrahamsson er kjent for sitt engasjement i intellektuell orienterte subkulturer og har tidligere besøkt Forumet med foredrag og filmvisning. At han er godt kjent i miljøet, vitnet det langt større publikummet enn de som vanligvis trakter Babel om. Å få kunstneren til å introdusere utstillingen live via skype – projisert på storvegg, var et vellykket grep, likeså konsertene med Svamps Up Nostrils og Svartsinn, som bidro med sin dark ambient til en passe dyster-melankolsk atmosfære og var med på å forme åpningskvelden til en mørk happening.

Kunstneren har forklart at utstillingen ble til ved at han så gjennom sitt negativarkiv og fant flere bilder som kunne relateres til Døden. I et intervju i Tidningen Kulturen avslører han også en forkjærlighet for religiøs dødsikonografi, og forteller at vissheten om dødens nærvær er for han en kilde til livsmotivasjon. Fotografiene med dødstematikk blir slik til en nyere variasjon over de kjente Vanitas maleriene på 1600-tallet. Relasjonen til tematikken er lett å se ved alle bilder, kanskje nesten litt for lett, samtidig gir fotografiene ikke et fullstendig eller representativt bilde av Dødens vesen. Det blir heller aldri skikkelig skrekkelig, farlig, makabert, brutalt eller kvalmt  – og det er jeg egentlig glad for. Bilder av lemleste blodige kropper ser vi nesten daglig på mediekanalene. Trenger vi da flere påminnelser om livets sårbarhet og forgjengelighet i form av en fotoutstilling som viser religiøs dødsikonografi? Er medievirkeligheten for virkelighetsfjern til å ha samme effekt?

Uansett, eller heldigvis, så har Abrahamsson valgt ut fotografier med en større variasjon av motiv enn dødens mest gjenkjennelige symboler. Noen motiv går igjen, nesten som egne serier innenfor den overordnete tematikken, som dyrekadavre: et rådyr i gresset, en due på asfalten, en hare, ei rotte. De er ganske kjølige og nøktern, vakre i sin direkthet og befriende fri for den åndelige romantikken som preger fotografiene av gravplasser, gravsteiner, religiøse monumenter og bildene av hodeskaller og skjeletter. Så er det fotografier av eksotiske offerplasser og åsteder for forbrytelser. Det er flere bilder fra konsentrasjonsleirene Buchenwald og Auschwitz. De antyder bare noe som forutsetter at man kjenner til historien for å forstå omfanget av de forferdelige grusomhetene de bærer på; undersøkelsesbordet, kroken, tømmerveggen og krematoriet. Det forurolige med disse bildene er, at det er lett å finne noe vakkert i dem, for Abrahamsson er ikke bare opptatt av å dokumentere, bildene vitner også om en estetisk bevissthet.

Bildene er fint komponert, virkelighetsutsnittene synes å være valgt med omhu, bildenes grafiske uttrykk, fra det klareste lys til den dunkleste skygge vitner om godt teknisk håndverk. Fotografiene er fremkalt i et lite format (24×30) i svart-hvitt, og er plassert i ramme, montert ryddig ved siden av hverandre. Bildene har et veldig klassisk uttrykk og jeg ville faktisk hatt litt problemer med å tidsfeste dem. Jeg begynner å tenke på billedrammene som likkister, og monteringen minner meg om plasseringen av gravsteiner på en kirkegård. Så forestiller jeg meg fotografiene uten ramme, litt tilfeldig strødd utover galleriveggene, festet med en enkel stift – nå begynner det å ligne min oppfatning av Døden som noe uregjerlig, utemmet og rå.

En kort billedtittel med stedsnavn og årstall skisserer fotografiets kontekst og forhold til virkeligheten: Kadaver, Örbyhus 2008, står det under fotografiet av det vrengte og åpnede rådyrkadavret; Hädangång, Palermo 1988, under bildet av den lille gutten som ligger i kisten ved kirkealteret. Stedsbeskrivelsene leder betrakteren til europeiske byer og plasser i verden forøvrig, og tidspunktet setter motiv eller situasjon i et historisk perspektiv. Noen av dem pirrer nysgjerrigheten mer enn andre og jeg stiller meg spørsmål om hvordan nettopp dette motivet ble fanget inn av fotografens kamera. Den lille gutten fanger min oppmerksomhet. Hans nesebor er hvite, et merkelig lite detalj, kanskje er det en refleksjon av lyset elller en feil ved fremkallingen av bildet. Noe annet som jeg henger meg opp i, er at fotografen har valgt å skjære av kisten nederst ved bildet, ved guttens føtter – kanskje for å få plass til hele Maria statuen som er sentrert øverst i bildet. Hvordan døde den lille gutten? Hvor er familien hans? Hvorfor var kunstneren der? Hva skjedde før, hva etterpå? Med sitt kamera kutter Abrahamsson ut et stykke virkelighet og viser oss et fragment som antyder en større fortelling. Et fotografi er en samling detaljer, det viser noe og viser samtidig til noe annet, noe som ikke ble med på bildet, selv om det var tett ved. Roland Barthes kaller det for «une sorte de hors-champ subtile», et slags subtilt utenom-felt.

Fotografiene i Döden i våra hjärtan trenger seg ikke på, jeg beskrev dem innledningsvis som beskjedne. Mange har en vakker overflate, som virker litt statisk og glatt. Jeg leter etter et punkt som bryter med overflaten, noe som stikker ut, en detalj som overrasker, som tiltrekker eller kanskje sårer. Som strukturen i de knekte gresshalmene rundt rådyrkadavret og linjen i dens strake hals som er bøyd lett bakover. Eller den lille guttens hvite nesebor og de avskårne føtter. Og om man våger å dykke ned under bildenes tilsynelatende stille overflate vil man kunne utforske dens dype og mørke grunn.

Abrahamsson er kjent for sine fintfølende og sterke portretter av musikere og outsidere (noen samlet og publisert i boken: Olika Människor, 2007). Jeg synes ikke fotografiene i Döden i våra hjärter har den samme styrken, kanskje ville dem ha fungert bedre hver for seg i en annen sammenheng, kanskje er det bare dét at jeg ikke deler kunstnerens fascinasjon for religiøs dødsikonografi. Det som er fint med Abrahamssons utstilling er at en må dikte historiene rundt Døden selv, og så kanskje med en følelse av god-vond vemodighet ta til seg dens påminnelse om livets forgjengelighet. «Spis, drikk, elsk og vær glad, for i morgen kan du dø.»  Noe som jo er ganske vakkert i seg selv.

Döden i våra hjärtan
Carl Abrahamsson
Babel visningsrom for kunst, 18.2. – 6.3.2011

Foto: Carl Abrahamsson