Kontrollert Tilfeldighet

meta.morf 2010 – New.Brave.World!
Biennale for kunst og teknologi

Babel visningsrom for kunst,
Gråmølna Trondheim Kunstmuseum,
Trøndelag Senter for Samtidskunst

7. oktober – 7. november 2010

Norges første biennale for kunst og teknologi har inntatt Trondheim i disse ukene. Arrangementet brer seg over tre utstillingssteder i tillegg til konsert-, film- og diskusjonsarenaer. Markeringen for kunstuttrykk i krysningspunktet vitenskap og teknologi er en fortsettelse av Trondheim Matchmaking, som siden 2002 har vært arrangert årlig i regi av Trondheim Elektroniske Kunstsenter (TEKS).

Min erfaring med kunst som faller under paraplybetegnelsene elektronisk kunst eller ny mediakunst, er at det oftest er verk som er krevende for publikum. Både i form av at de krever tid, er ofte teksttunge og forutsetter en viss teknisk forståelse. Som ArTe (et forskningsprosjekt i regi av institutt for informasjonsteknologi og informatikk ved NTNU) på sine nettsider påpeker, har kunst og teknologi alltid vært tett knyttet til hverandre. Kunstnere har tatt teknologi i bruk som et hjelpemiddel, eksempelvis har matematisk kunnskap ført til oppdagelsen av perspektivet i Renessansen. Teknologi ble benyttet som medium for å kreere nye kunsttyper som fotografi, videokunst og computerkunst.
Den første kommersiell tilgjengelige datamaskinen kom i 1951 (UNIVAC), internett i 1989, og digitale kunstverk fikk sitt gjennombrudd og inntreden i kunstscenen for alvor på 80-tallet; digitale bilder, animasjoner, digital musikk og poesi, installasjoner basert på datamaskiner og roboter. Til felles har de fleste verk en interaktiv og relasjonell karakter, med vekt på formale instruksjoner, fokus på konsept og publikumsdeltagelse – i motsetning til utelukkende materielle objekter.

Etter å ha sett utstillingene på henholdsvis Babel, TSSK og Gråmølna, sitter jeg igjen med to hovedkategorier som beskriver de fleste verk. Den ene  er verk som bygger på tilfeldige variasjoner innenfor formale konstruksjoner/instruksjoner; de baserer seg på en slags kontrollert tilfeldighet. Den andre kategorien er verk som tilsynelatende er  vitenskapelige men på en så leken, absurd eller original måte at de nettopp tydeliggjør forskjellen mellom kunst og vitenskap; mellom det eksperimentell lekne og det verifisert strenge, det personlige og det objektive. Alle verk er enten avhengige av teknologi (både analog og digital) eller beskjeftiger seg med teknologi i et vidt tematisk spekter: eksempelvis kunstig liv og intelligens, politisk og sosial aktivisme, genteknologi og nettverk.

Av de tre utstillingsarenaer er det Babel som ligner mest et forskingslaboratorium og verkene krever at man leser tekstforklaringene. Unntaket er kanskjeHerman Asselberghs Beste Steve/Dear Steve, som også var det verket som fascinerte min sønn på 6 år mest. Oppslukt og tålmodig fulgte han med mens kunstneren plukket fra hverandre en helt ny Apple laptop (på film). Mediterenede-fascinerende og samtidig veldig morsomt.; kanskje nettopp fordi man ikke får noen (vitenskapelig) forklaring på hvordan en datamaskin virker, men i stedet blir presentert for alle deler og formene som skjuler seg inn i en laptop, en ting som både er blitt hverdagslig og selvsagt.

Tuur Van Balens verk har noen lignende kvaliteter; de er humoristiske, lekne og i tillegg tankevekkende. I London Biotopes undersøker han drikkevannet  i London og finner lokale forskjeller basert på livsstilen til beboerne i området. Drikkevannet inneholder rester av farmasøytiske, narkotiske og andre kjemiske stoffer som passerer gjennom kroppen og i utslagsvannet. Basert på forskjellene har han tegnet et nytt kart over London.  Prosjektet gjør oppmerksom på reelle problemstillinger og utfordringer på en måte som fenger mer enn en ren vitenskapelig undersøkelse. Det at kunst kan tillate seg å være leken, humoristisk, eksperimentell, samfunnskritisk og avslørende, (i friere forstand enn vitenskapen) åpner for utallige muligheter å utforske sammenhenger og fenomener på.

Både Michiko Nitta og Annina Rüst skaper oppmerksomhet rundt genteknologi og manipulasjon i sine verk. Nitta viser oss blant annet framtidens «tatoveringer» på forstørrede manipulerte fotografier (Body modification for Love). Med genetisk manipulasjon vil man muligens kunne bære sin elskedes hår, brystvorte eller føflekk på sin egen kropp. Noe ekkelt, men absolutt spennende! Tankevekkende er også den lille filmen Future of Mood Enhancement som spiller i 2030 og handler om et kjærestepar, der kvinnen fikk implantert et hjelperedskap kalt «BRAIN AID» som baby, fordi hun ble diagnostisert med en genetisk predisposisjon for å utvikle depresjon. Kunstneren forholder seg kritisk til antidepressiva og et samfunn der slike hjelpemiddel blir en standard.

Annina Rüst skaper med hennes internettbaserte og relasjonelle verk eRiceCooker oppmerksomhet rundt genmodifisert ris. En datamaskin leter etter nyheter om genmodifisert ris på internett og sender informasjonen videre til en riskoker. Antall artikler datamaskinen finner bestemmer når ris og vann blir tilført og kokt. Når et måltid er ferdig sendes det ut invitasjoner per e-post til de som har registrert seg. Prosessen går dessverre sakte (særlig for de som er sultne) og jeg er litt usikker på om det er bra eller dårlig, siden det betyr at det ikke finnes så mange artikler om genmodifisert ris på internett.

På Trøndelag Senter for Samtidskunst finner man flere eksempler av verk som karakteriseres av eller baserer på kontrollert tilfeldighet; blant annet den allerede mye omtalte bilen til Jonathan Schipper som kræsjer veldig sakte (og kontrollert) inn i enn vegg i A Slow Collision Into the White. Usynlige krefter blir sakte synlige ved at bilens kropp endrer form. Hvordan den vil se ut etter utstillingsperioden er over, er tema for vill spekulasjon; vil vinduene knuses…? Verket er som flere andre i  Meta.Morf under konstant forandring og kan med fordel ses flere ganger over tid. Eller en kan godta at man kun ser en del av verket og tenke seg til resultatet selv.

Teknologi kan tas i bruk for å oppnå form og estetiske uttrykk, og for å gjøre koder synlige som vanligvis er skjult. Herwig Weisers lucid phantom M er et visuelt fyrverkeri, vakker og fantastisk, til tider også uhyggelig og på grensen til det ekle. Synd bare at det opprinnelige verket (plexiglass beholder) ble ødelagt på åpningsdagen og det nå kun vises på film. Ved interaksjon mellom materialer, kjemiske væsker og ultrasoniske bølger oppstår det organiske og fargerike former som vokser som planter utover i beholderen. Det oppstår en spenning mellom det organiske og det tekniske, det kjente og det ukjente. En av mine favoritter!
Visuelt fascinerende og tematisk relevant er også Ralf Baeckers installasjon The Conversation (VI),der tre røde gummistrikk holdes på plass av utallige solenoider (magnetventiler). Solenoidene forsøker hele tiden å oppholde balansen i systemet ved å justere kreftene. Verket har ifølge katalogen både en analog og digital del. Jeg må innrømme at jeg ikke forstår hvordan det fungerer, men får allikevel en fin opplevelse av verket og er imponert over alle kablene.

På Gråmølna er det størst plass og her finnes det mest verk, deriblant også verkene til festivalens eneste norske kunstner Kristoffer Myskja, som tidligere har imponert med en røykende maskin på Høstutstillingen. Både Conspiring Machine og Machine that Uses a 1000 Years to Shut Itself Down er både estetisk og konseptuell overbevisende, på en absurd og leken måte. Ikke helt vitenskapelig, men overbevisende! (Jeg skulle ønske å hatt denne maskinen og levd i 1000år…)

Henrik Mennés knallgule sukkerspinnlignende skulptur 114L trekker til seg oppmerksomhet gjennom dens farge og størrelse – i tillegg sprer den en lukt av lim i hele lokalet. Kokongskulpturen blir til mens den snurrer rundt seg selv i utstillingsrommet, hjulpet av en mekanisk konstruksjon som står i kontrast til det myke og organiske uttrykk av de skjøre tørkede limtråder. Også her ligger konseptet av kontrollert tilfeldighet bak; kokongens form vil variere noe hver gang den blir til, og kunstneren har overført ansvaret til å bestemme når den er ferdig til museumsvakten. Da vil den bli hektet av og stilt ut ved siden av, mens en ny kokong blir til. Limtrådene av de ferdige skulpturene blir senere smeltet og brukt om igjen i en ny skulptur – det er tydelig at det er selve prosessen og ikke resultatet som er viktigst her.

Andy Gracies installasjon Fish, Plant, Rack viser hvordan ting kan henge sammen, påvirke hverandre og til og med være helt avhengig av hverandre, uten at de enkelte elementer er klar over det. En fisk vanner planter gjennom sin oppførsel ved å sende elektriske signaler til en roboter. Verket tydeliggjør komplekse interdisiplinære og interaktive sammenhenger i verden på en subtil og nærmest poetisk måte.

Også Michael Najjar prøver å synliggjøre komplekse aspekter ved vår moderne virkelighet ved å re-materialiser disse. Finanssystemer har vokst seg så store og uoversiktlige at de er blitt nesten umulige å forstå. High Altitude er en serie digitalt bearbeidede fotografier av fjellet Mount Aconcagua, der fjellets silhuetter er tilpasset aktuelle finansindekser som slik blir subjektiv fattbare på en nærmest åndelige måte.

Meta.Morf viser et variert spekter av verk som vekker interesse og nysgjerrighet. Flere retter fokus på viktige spørsmål og aspekter ved teknologien vi lever med og verden vi lever i. Kunstverkene fenger også barn, noe sønnen min (og flere observerte barn i utstillingene) er et eksempel på.

Parallelltrekk tilbake til kunstretninger som Konseptkunst, Fluxus og Dada ble for meg tydelige og er spennende å utforske. Dadaistisk poesi, eksempelvis, estetiserer konstruksjonen av dikt gjennom tilfeldige variasjoner av ord, men ved å bruke formale instruksjoner.

Nå venter jeg tålmodig på invitasjonen til ris-lunsj på Babel og gleder meg samtidig til å se hvilket verk som blir plukket ut av en jury med barn og blir vinner av Meta.Morfs children’s price (følg med på www.artentnu.com).