Månestråler og oppstandelse

Man treffer ikke ofte på en liten, sort og helt levende, hoppende glad kanin ved et galleribesøk. Når man så blir invitert av denne kaninen til å sette seg ned på gallerigulvet, og blir mye lenger enn planlagt, blir det en fin kunstopplevelse ut av det.

Selv om kaninen for min del har tatt over showet, så er den egentlige hovedpersonen i Jasmin Hurst (f.1978) sin utstilling Dødsdansen fabrikkanlegget Lilleby Smelteverk på Lade. Anlegget fra 1927 ble nedlagt i 2002 og revet våren 2010. Kunstneren har dokumentert rivingen av fabrikken gjennom en ti minutter lang animasjonsfilm uten lyd, satt sammen av stillbilder fra rivingsprosessen. I tillegg er det store sort-hvitt fotoprints på veggene, samt rester fra fabrikken tilsynelatende tilfeldig plassert i gallerirommet (som readymade skulpturer).

Arbeidene som tematiserer rivingen av smelteverket tar både fysisk og innholdsmessig mest plass og utgjør utstilingens hoveddel. I tillegg treffer man i et av rommene på en arkitektonisk skulptur som nesten ubemerket føyer seg til det eksisterende friskluftanlegget i rommet; et anlegg som visstnok bråker veldig innimellom. Resultatet er blitt en hybrid av funksjonell teknikk og minimalistisk skulptur, der en ikke umiddelbart ser hva som er hva. I tillegg har Hurst myknet opp rommets strenge utrykk med en levende kanin!

Hvorfor en kanin? Jeg tenker på Beuys og symbolikken i kunsten hans, der haren er et sinnebilde for kjærlighet, fertilitet og oppstandelse. Hurst forklarer at hun bare tenkte det ville være fint med en sort kanin mot de hvite veggene og den sterile skulpturen. Noe levende, noe som rører på seg, en kontrast til det kalde og minimalistiske – og ja, det er absolutt vakkert!

Vakre, poetiske, samt noe vemodige og brutale, er også fotografiene og filmen om rivingen av smelteverket, der vi blant annet ser en stor gravemaskin som leker seg med en jernkule, og som minner mest om en kattunge som leker seg med et garnnøste. Fabrikkens bygningsmasse danser sin «siste dans» – med gravemaskinen. I andre bilder maler kunstneren selv veggene i en korridor med hvit maling, og denne ensomme performance ligner en rituell handling, der hun maler over graffiti med hvit maling for å gi steinen tilbake sin verdighet og ro før dens siste dag.

Det er tydelig at Hurst trives med å lage kunst utenfor atelierrommet, og med bakgrunn som steinbildehugger, kunststudier i Tyskland og Japan, samt involvering i diverse Land Art prosjekter og steinsymposier, har hun både kunnskap og erfaring i møte med store steder og solide materialer. I tillegg utviser hun en oppriktig interesse i stedet hun involverer seg i og en nesten rørende forståelse for dens særegenheter. Utstillingens tittel er forresten hentet fra ei krimbok, funnet på stedet.

Minner er som månestråler, vi kan gjøre hva vi vil med dem. Sitatet er hentet fra filmen Beyond the Sea (2004) og jeg synes det er fint å sammenligne minner med månestråler.  Minner er skjøre og flyktige, og forsvinner gjerne om de ikke blir gjenopplivet og bevart. Kunst synes å være et godt egnet medium til bevaring av kollektive og personlige minner, og da særlig på en direkte og fysisk måte, slik Hurst har gjort i Dødsdansen.

Jeg synes utstillingen fungerer fint som et minne over et sted som må vike for noe nytt. Fotografiene er vakre, delvis med fortryllende lyseffekter; filmen trollbinder, kanskje særlig fordi man slipper å høre bråket som vanligvis er et naturlig følge til den slags rivingsarbeid. Men også på grunn av slow-motion effekten man får av stillbildeanimasjonen, som gir hendelsen et mer surrealistisk og samtidig poetisk preg. Store gravemaskiner er skumle – men uhyre fascinerende! De utstilte restene fra fabrikkanlegget er enkle, veldig emosjonelle og vitner om en romantisk side som hefter ved mange av oss.

Det er ennå uvisst hva som skjer med området der Lilleby smelteverk har stått. Om det blir boligfelt med 1000 nye boliger, eller om det forblir industriområde, skal politikerne avgjøre. Uansett går livet sin gang og historien videre og kanskje skal jeg snart kjøpe en kanin til min sønn på femogethalvt.