Throw Them Up and Let Them Sing

Det er lett å la seg fascinere av Kurt Schwitters. Den tyske multikunstneren som ble avvist av både akademiet og dadaistene i Berlin, og som nazistene inkluderte i sin omfattende og hånende vandreutstilling med degenerert kunst på 30-tallet, er i dag anerkjent som bestefar til både Pop Art, Fluxus og installasjonskunst, og er en uttalt inspirasjonskilde for flere sentrale samtidskunstnere og ikke minst komponister og improvisasjonsmusikere. Hans umisgjenkjennelige merz-kollasjer, merzbauten og lyddikt har skrevet seg inn i kunsthistorien, men Schwitters selv forblir flyktig og enigmatisk.

En av de som har latt seg fascinere er regissør og kunstner Helen Petts. Petts har blant annet dokumentert en rekke improvisasjonskonserter i London, og ble gjennom dette direkte involvert i konsertserien Mopomoso. I 2010 ble hun invitert til å vise filmene sine på Hannover Jazzfestival. Her benyttet hun anledningen til å besøke Sprengelmuseets betraktelige Schwittersarkiv, samt deres rekonstruksjon av hans første merzbau – hele rom ombygd til spatiale kubiske kollasjer. Hun interesserte seg for den allerede vedtatte forbindelsen mellom Schwitters visuelle kunst og fri improvisasjonsmusikk, og ønsket å utforske det samme rytmiske og teksturbaserte språket som forener de to i sitt eget filmarbeid.

Helen Petts ble interessert i Schwitters liv som vandringsmann og flyktning, og har basert sin film rundt dette. Da Gestapo kontaktet Schwitters på 30-tallet og arresterte nære bekjente, rømte han først til Norge hvor hans militærnektende sønn allerede befant seg, og dro deretter videre til Skottland og England da tyskerne invaderte. Han jobbet kontinuerlig med kunsten sin, og etterlot seg sine to neste merzbauten på Lysaker og Hjertøya, og en fjerde i Elterwater i den britiske nasjonalparken Lake District, hvor han døde i 1948. Petts bestemte seg for å følge Schwitters flukt -og vandringsruter, og å tilbringe tid på stedene hvor han selv valgte å vandre og leve.

Throw Them Up and Let Them Sing ble først vist på Hatton Gallery i Newcastle, hvor en av veggene fra merz-låven i Elterwater også er bevart, deretter sammen med Schwitters-samlingen i Abbot Hall Gallery, og i forbindelse med Tate Moderns Schwitters in Britain. På Trøndelag Senter for Samtidskunst vises verket for første gang uten ekstern kontekst, men suppleres av et forværelse bestående av fotografier, lokale postkort og utdrag fra reisebloggen Petts førte under arbeidet sitt. Tekstene og bildene følger en lineær progresjon gjennom rommet, fra The Beginning 15. mai 2011 på venstre hånd til Finished and Completed 23. juni 2012, i en tilgjort tilfeldig komposisjon med referanse til verkets tittel, som på sin side var svaret Schwitters ga til hvordan han ville definere prosessen bak sine egne Merz-kollasjer. Utdragene lar deg komme nærmere kunstneren mens hun selv kommer nærmere Schwitters, og bidrar i så måte til å personliggjøre begge to, og å skape en relasjon mellom dem.

I rommet innenfor vises filmen. Det 29 minutter lange verket er skapt med tanke på å skulle vises repetitivt i en gallerisammenheng, og de abstrakte landskapskomposisjonene flyter rytmisk i takt med krystallklare feltopptak i kringlyd, som delvis er resirkulert fra Petts arbeid som lyddesigner i mer kommersielle produksjoner. Merz.

Bildene går tett på, maler naturen med teksturer og linjer, og avbrytes av sekvenser med improvisasjonsmusikerne Sylvia Hallet, Adam Bohman, Roger Turner og Phil Minton. Hver av de refererer Schwitters i sine fremføringer mens Petts dokumenterer, før perkussive lyder fra ulikt skrap flyter sammen med Schwitters gamle hytte og merzbau på Hjortøya. Det er ingen åpenbart narrativ i filmen, ingen titler eller kommentarer, men det er heller ikke hensikten. Petts kaller det er personlig dikt til Schwitters, og lar forkjærligheten til det kunstneriske språket de deler tale for seg.

Som kunstfilm står Throw Them Up and Let Them Sing på mange måter godt på egne ben og styrkes gjennom gjentatte visninger. Til tross for at ingen kunstverk av Schwitters vises i filmen så lykkes Petts med å skape et intimt portrett hvor hovedpersonen feires uten å fetisjeres. Det er allikevel en vanskelig film å vise uten at den blir gitt en større kontekst, og spesielt som eneste fokus for en hel utstilling. Trøndelag Senter for Samtidskunst og Ny Musikk forsøkte å løse dette ved å dedikere en formiddag til en svært god og åpenhjertig samtale med kunstneren, men det er allikevel et verk som først kommer til sin fulle rett når det får stå i samspill med Schwitters egen kunst, slik det tidligere har blitt vist.

Throw Them Up and Let Them Sing
Helen Petts, 22. – 27. august 2013
Trøndelag Senter for Samtidskunst