Intern åpenhet

Trondheim Open som gikk av stabelen tidligere i oktober involverte de fleste kunstaktører og atelierfellesskap i byen. Hovedinntrykket under de fire dagene det foregikk var nok forventningen om Østbyen som kunstarena og at arrangementet fortsatt har mye å gå på før det når ut til flere enn de deltagende selv.

– E´ du kunstner, du? Spørsmålet jeg ble møtt med virket betegnende for situasjonen. I foredragsrekken «På trappene» i Trøndelag Senter for Samtidskunst er Østbyen som kunstbydel aktualisert og presentert av et knippe aktører. Dette skulle man jo tro var interessant for mange av Trondheims innbyggere, ikke minst de som bor på østsida i byen, men likevel var jeg nok en av få som måtte svare nei på dette spørsmålet.

Det samme kan sies om åpningsfesten torsdag, som foregikk i samme lokaler. Her skulle Kunstakademiet i Trondheims (KIT) «nye» internasjonale master og framtidsvisjoner presenteres i form av studentarbeider: Installasjonene av Mariko Takahasi, Sercan Gundogar, Enrique Rorua og performancen av Melody Chua utgjorde et OK supplement til det sosiale, der følgelig sistnevntes suppeservering fungerte som et basalt, velkomment innslag for småsultne kunstnere og studenter. Hva gjelder KITs framtidsvisjoner later installasjonene til å illustrere at kunstakademiet i større grad prioriterer, eller ønsker å vekke til live(?), en samfunnsengasjert studentmasse. Men “internasjonal” betegner muligens her, rent konkret, en hyppigere utveksling landegrensene imellom.

Forventninger hadde også styreleder ved Lademoen Kunstnerverksteder, Per Formo, som kunne fortelle at stiftelsen har visjoner om å utvide byens allerede største atelierkompleks og ta i bruk den 200 km2 store gymsalen ved siden av hovedbygningen. På grunn av en lovendring må Nidaros Turn som holder til der i dag se seg om etter andre lokaler. Fra og med neste vår har dermed LKV mulighet til å benytte bygget som en «tverrfaglig formidlingsarena» der ulike kunstnere og kunstuttrykk møtes. Lokalet vil blant annet kunne huse nisjebokhandelen Babel Bok, som ble relansert under festivalen, samt føre til en utvidelse av stedets A.I.R-ordning.

Ulrika Wallin fra Trondheim kommunes utsmykkingsordning redegjorde for kunstplanene på Brattøra. Med kunst forsøkes dette satsningsområdet å integreres med sentrum. Wallin kunne fortelle at
20 000 mennesker til daglig passerer møtepunktet sentralstasjonen, og at kunstkomiteen dermed har lagt vekt på å engasjere erfarne kunstnere til dette stedet. Som noen nok har fått med seg skal Elmgreen & Dragsets skulptur Forventning settes opp her. Skulpturen som aldri blir avduket skal følgelig kunne si noe om Trondheims identitet.

De andre objektene som er plukket ut skal regissert tematisere “forflytning”, “kulturell utveksling via havet” og “kommunikasjon” samtidig med “ly”, “beskyttelse” og “skjerming”. Fra de oppmøtte publikumerne kom det betimelige innspill til planen om ikke stedets historiske kontekst burde vært løftet fram tydeligere. Eller hvordan man skal unngå at enkeltkunstverk som eksempelvis “What does the fjord say?” (av Ståle Sørensen) kun vil fungere som strøpynt, og om ikke helhetsinntrykket vil bli overskygget av dominerende Powerhouse-fasader. Dette fremstod som spørsmål som med fordel kunne ha fått mer rom under presentasjonen, men mest fruktbart hadde det nok vært om slike innspill hadde blitt tatt hensyn til tidligere i prosessen.

To andre, men selvdrevne kunstprosjekt som har tilholdsted på Brattøra (om enn midlertidig) er RAKE visningsrom (som tidligere holdt til i Elgeseter gate) samt Brit Dyrnes og Erlend Leirdals Arthotelnorway. Kunsthotellet som påberoper seg rollen som både kunstverk og overnattingssted består av små, flyttbare moduler som utformes av kunstnere – og hvor bruken av tre som materiale vektlegges. Leirdal mener at hotellet er med på å utvide kunst- (og nærings)begrepet og vil ‘huse’ flere enn de mest befarne gallerigjengerne. Prosjektet som nok har brukt flere år i inkubasjonsfasen enn nabobygget Stordalens Gullglis, Clarion Hotel, viser derigjennom (noe utilsiktet) at det først og fremst er realiseringsforskjeller mellom kunst og kapital.

I år strakk Trondheim Open seg over fire dager, til forskjell fra foregående arrangement som konsentrerte innholdet om to. Det er dermed en hel del arrangementer som ikke omtales her, og kanskje tiltrakk disse seg flere utenfor miljøet? Det er likevel betenkelig at som en av årsakene til utvidelsen av festivalen nevnes det at kunstnerne selv skal få tid til å besøke hverandres atelier. Dette kan synes å være en dårlig utnyttelse av ressursene om intensjonen er å skape engasjement utenfor egne rekker. Som en venn av meg påpekte treffende: «Det holder ikke å designe finurlige plakater og håpe at noen skal plukke dem opp ‒ du må slå dem i hodet på folk!»

Til sammenligning kan det dessuten trekkes fram at Oslo Open, i et forsøk på profesjonalisering, under forrige arrangement inviterte inn en bråte (internasjonale) kuratorer for å tilrettelegge for et større faglig og karrieremessig utbytte for deltagende kunstnere. Slike arrangerte møter er kanskje et nødvendig grep da hver og en kunstner under tilsvarende begivenhet i Trondheim vil måtte våge å se presentasjonen av sitt arbeid med et profesjonelt blikk utenfra. Lista legges automatisk ett par hakk høyere om man forventer faglig sterke gjester – og publikum – framfor det å skulle stelle i stand kaffeslabberas for kjente og kjære kollegaer. I et slikt tilfelle kunne byintervensjonene faktisk tatt plass, oppsøkt publikum og inntatt det offentlige rom. De åpne atelierfellesskapene, som skal invitere til samtale og fagprat, ville heller ikke framstått interne.