SI SI PØNK! SI SI ITJ PØNK!

Da pønken kom til Lefsevika

I år er det det 38 år siden punken kom til Trondheim. Norge hadde nylig fått oljeinntekter inn i statsbudsjettet, Anders Langes Parti hadde nettopp skiftet navn til Fremskrittspartiet, og her i byen regjerte Høyre med Axel Buch i spissen. Mot dette bakteppet ga anarkistmagasinet Asfaltfilla liv til det som skulle bli Norges første rendyrkede punkfanzine under søsternavnet Rockefilla, og en ny musikalsk motkultur ble raskt introdusert for et ungt og sultent publikum. Nå hadde riktignok trønderne allerede fått anledning til å lese om artister som Ramones, Patti Smith og Sex Pistols gjennom skriveriene til Stein Groven i Adresseavisen, men for ettersleperne utenfor den harde kjernen – og for oss som ikke var der – så markerer lanseringen av Rockefilla i februar 1977 et definitivt startskudd for da saker og ting ble tatt i egne hender – og det er jo viktig for at noe skal være punk.

Senere samme år stod også Sex Pistols på scenen i Studentersamfundet. «Det siste produktet skapt av engelsk plateindustri – den nye moten», kommenterte reportasjemagasinet NÅ sin utsendte lakonisk da spetakkelet ble bragt på banen for 800 trøndere denne kvelden. «Alle» var der, og selv om noen av dem ikke var mer enn 12 år, selv om Sex Pistols mislikte publikum og selv om de fleste blant publikum mislikte dem tilbake, så piplet det også her snart frem lokale band og ikke minst nye punkere og posører i bybildet, slik effekten ofte var etter Sex Pistols-konserter på den tiden.

Det gikk knapt en høst etter dette opptrinnet, før Rockefilla ble nedlagt og punken erklært død av den relativt nypåtroppede redaktøren, mens han mumlet noe om reaksjonære unger. Men skaden hadde allerede skjedd. Punken levde videre, Sex Pistols-konserten ble mytologisert, og Trondheim bygde seg snart opp som et viktig sete for den relativt unge motkulturen, med egne band, konsertscene, okkuperte hus, og til slutt en hel bydel.

At både punken og karakteren Stian som egenhendig bragte punk til Lefsevika er død, danner også bakteppet for Christopher Nielsens nye Hold Brillan-tegneseriealbum. Hold Brillan, eller Julius som han egentlig heter, har lang fartstid i Nielsens tegneserieunivers, men det var først etter et firesiders nyopptrykk av historien Bøgdatour i Homo Norvegicus i 2000, og ikke minst etter hans opptreden i animasjonsfilmen Slipp Jimmy Fri seks år senere, at denne storvokste og komplekse slåsskjempen fra Nord-trøndelag vant våre hjerter. I 2008 fikk han endelig være hovedperson i sitt første dedikerte tegneseriealbum, og i kveld er vi samlet for å feire album nummer to. Alle hjerter gleder seg.

Det ble tidlig annonsert at arrangementet, eller «årets happening og feiring av en kulturbegivenhet av vidtrekkende regional betydning», som opprinnelig skulle holdes i den relativt lille Lobbyen på Svartlamon, måtte flyttes inn i selve Verkstedhallen i samme bygg, som følge av den store publikumsinteressen. Punken, eller minnet om det som var punk, lever tydeligvis fremdeles i beste velgående i Trondheim. Eller kanskje det bare betyr at Christopher Nielsen har mange fans. Det er ingen tvil om at han har truffet en nerve iallefall, og det kommer mange.

Verkstedhallen er Trondheims beste og mest omskiftelige konsert -og arrangementetslokale, og er pent satt opp for anledningen med konsertscene på den ene siden og en mindre scene utstyrt med to lenestoler, bord og lun belysning på den andre. Runde bord er høflig plassert rundt om i lokalet, og et lysbildeshow viser hyggelige utdrag fra Rockefilla, Nye Oppstøt, og gamle konserter. På lenestolscenen står en litt skeiv utstillingsdukke kledd i rød Crisis-skjorte og spiller låter jeg stort sett ikke har hørt – på en Mac. Et aldrende publikum beveger seg rastløst rundt mens Nielsen sitter høflig i en sofa nede ved baren, hvor ølen koster 75 kroner per plastglass, og signerer tegneserier. Ikke veldig punk.

Etter at tiden har gått begynner lokalet etterhvert å fylle seg opp. De sedvanlige svartlamonittene, et par nye hanekammer (høyere enn på 70-tallet), de som var der på 70-tallet, ivrige tegneserie-fans og vanlige dødelige, er alle samlet for å høre på når NRKs Are Sende Osen tar plass med Nielsen og historiker Morten Matlaus i lenestolene. Are og Christopher snakker litt om tegneserier. Blir man tatt mindre seriøst når man jobber i dette formatet? Christopher håper det. Er du kunstner, spør Are? Jeg er (bare en enkel) konseptualist, svarer Christopher. Hva betyr det? Det betyr at det er en rød tråd i alt jeg gjør. DJ Boring Old Farts, som utstillingsdukken heter, faller i bakken og det er duket for selskapslek.

I det nye tegneseriealbumet spiller kaillkjæft en sentral rolle, både i form av den særtrønderske connoisseurdrikken som består av vann og hjemmebrent, og som navnet på punkbandet som Stian etterhvert får med seg Hold Brillan og de to vennene hans til å starte. Nielsen deler en anekdote fra sitt eget møte med den berømte drikken i en leilighet med et par trøndere og noen polakker i Oslo for mange år siden, før Are og Morten lanserer leken – et brett med glass fylt med et utvalg tradisjonelle blanke spritvarer blandet med vann, hvor én – angivelig – er kaillkjæft. Det er den som er god, tipser Are.

Det er her det sklir ut. Christopher lukter og smaker seg gjennom noe av utvalget, før del to av selskapsleken introduseres: de blant publikum som kan gjenkjenne noen av de tegnede karakterene som nå vises som lysbildeshow kan også ta del i festen. Med mer eller mindre tydelige svar får et lite utvalg gammelpunkere, samt en som helt sikkert ikke var der for 35 år siden, smake på drikkevarene. Sistnevnte returnerer også for en runde nummer to, og Ares oversikt over glassene er for lengst glemt. Det blir ingen svar på hva som var kaillkjæft, og etter et par gjennomtenkte og flere utydelige spørsmål fra salen, med tålmodige svar fra Nielsen, er det slutt.

Det er vanskelig å ikke føle en viss utilfredshet. Christopher Nielsen er en særdeles interessant personlighet med en lang, kreativ og oppadstigende karriere, som fremstår både som tålmodig, sympatisk og villig til å gi gode svar i den tiden han sitter der. Som tegneserieskaper er han kompleks med stor fortellerevne, en evne som han delvis deler med oss vanlig dødelige gjennom historiene om etterhvert velkjente figurer som Odd, Geir, og Hold Brillan, mens den mer utfordrende Nielsen lenge har hatt kultstatus i den litt mer høypannede undergrunnen gjennom blant annet Weltschmerz-bladene. Mens talentet hans lenge var forbeholdt de som ville nedverdige seg til å lese serier, så har stemmen hans senere nådd nye villastrøk gjennom teaterstykker, Høstutstilling og Henie Onstad-utstilling. Han har blitt stueren ved hjelp av Heddaprisen, Ibsenprisen, Amandaprisen og Oslo bys kunstnerpris. Og han lagde jo platecoverne til broren, som tross alt skrev tittelsporet til NRKs vintersportsendinger.

Da Nielsen debuterte som installasjonskunstner på Høstutstillingen i 2012 overskygget han i min opplevelse alle andre. Etter Henie Onstad-utstillingen irriterte han folk som Kristian Meisingset, og ble omfavnet av veletablerte kritikere som Lars Elton. Alt dette uten å, så langt jeg kan se, trosse sitt eget konsept og sin egen stemme. Jeg er svært begeistret for Christopher Nielsen som selvrealisert satiriker og kunstner, selv om han ydmykt tvilholder på å være en enkel konseptualist fra Ulsrud. Han lener seg tilbake i stolen og tar en slurk kaffe før han går av scenen.

Samtidig er jeg lettet. Rammene som i utgangspunktet var satt i Verkstedhallen kunne lett plassert oss i trygg avstand fra Nielsens arbeider, og jeg er glad for at vi ikke blir sittende i lenestoler for å pirke i tragediene han skriver om over dyre øl og polvarer. Jeg er glad for at det skled ut, og gleder meg til å følge Nielsens kunstnerskap videre. Om noen år kan vi le av at han ikke fikk sagt noe som helst da han besøkte Svartlamon.

Lanseringa av Christopher Nielsens Da pønken kom til Lefsevika foregikk i Verkstedhallen,
Lørdag 7. februar 2015.