Mulighetene i ytterkantene

Kan markedsliberalismens annektering av kunstverdenens utdanningsinstitusjoner og strukturer stanses? Er det mulig å reversere den globaliserte ideologien som har omformet språket til økonomisk terminologi, og innført en knallhard konkurranselogikk? Hvordan kan kunstnere sammen motarbeide prekariseringen og samhandle med andre utsatte grupper?

Dette var noen av spørsmålene som la grunnlaget for seminaret Transformative Art Production and Coalition-Building i Trondheim i september. Initiativtakerne var de Beogradbaserte kunstnerne og aktivistene Vladan Jeremic og Rena Raedle, i samarbeid med kurator og prosjektleder Anne-Gro Erikstad i LevArt. Jeremic og Raedle har en lang praksis med «anti-kunst» og aktivisme, innbakt i post-Jugoslavisk kapitalismekritikk. De var i Trondheim første gang i 2010, som en del av utstillingen Reality Check på Trøndelag Senter for Samtidskunst, kuratert av Madeleine Park.

Transformative Art production(…) hadde et ganske ambisiøst program over fire dager som samlet kunstnere, kuratorer, kunsthistorikere og andre intellektuelle, – mange med bakgrunn fra aktivisme, fagorganisasjoner og politiske kunstbevegelser i Europa og USA. Selv representerte jeg Trøndelag Bildende kunstnere (TBK), i kraft av styreledervervet mitt i fagorganisasjonen.

Bakteppet for diskusjonen er ringvirkningene av finanskrisen som rammet Vesten i 2008, den økende gjelden blant privatpersoner og den uholdbare situasjonen i kunstsektoren – hvor kunstnere ikke mottar nevneverdig lønn for sine oppdrag hos offentlige og private kunstinstitusjoner.

Seminardeltakerne Gregory Sholette og Noah Fischer har begge bakgrunn fra Occupy Wall Street-avleggeren Occupy Museums, som retter søkelyset mot økonomisk og sosial urett ved kunstinstitusjoner. Organisasjonen har aksjonert blant annet mot betingelser ved MoMA, Tate og Guggenheim, for å bevisstgjøre om at «det er en direkte link mellom finanseliten og høykulturens korrupsjon». De argumenterer for at kunst og kultur er livsnødvendig og ikke luksusvarer for de få, og de ønsker å ta tilbake «meningsfull kulturproduksjon for og med 99 % av befolkningen». (Sholette er også forfatter av Dark Matter: Art and Politics in the Age of Enterprise Culture (2010), som vil være et av samtalegrunnlagene for Trøndelag Bildende Kunstneres nye lesegruppe denne høsten.)

Lavkonjukturene har også ført til ytterligere prekarisering av kunstnere, kulturarbeidere og andre frilansere og løsarbeidere i store deler av Europa. ArtLeaks, en plattform for kritikk og synliggjøring av økonomisk og sosial utnytting og sensur i kunstverdenen har i det henseende blitt opprettet av Jeremic og Raedle, sammen med Corina L. Apostol, Raluca Voinea (begge Romania) og Jean- Baptiste Naudy (Frankrike), med flere. Nettstedet er en respons på faglig utbytting og rettighetsbrudd i kunstfeltet. Etter modell fra WikiLeaks kan kunstarbeidere her rapportere inn konkrete overtramp og synliggjøre kulturarbeiderens usikre arbeidsvilkår. Plattformen er ment å yte motstand mot at kritisk tenkning og politisk kunst blir appropriert og forflatet av institusjoner som er tett sammenvevd med kapital og makt.

Et mer reformistisk barn av finanskrisen i USA er Working Artists and the Greater Economy (W.A.G.E), representert på seminaret av Lise Soskolne. W.A.G.E arbeider for en universell sertifisering, ikke ulik utstillingavtalen som Norske Billedkunstnere utvikler på hjemmebane. Målet med dette er å få ikke-kommersielle institusjoner til å forplikte seg til å betale forsvarlig honorar til kunstnere med utstillingsoppdrag. Ved å spille på kunstinstitusjonenes kulturelle og symbolske kapital har W.A.G.E. fått med seg bortimot tjue institusjoner i New York. De planlegger også å sertifisere kunstnere for å forhindre at faggruppen selv underbyr hverandre. Ved å mane til solidaritet er målet å få kunstnere til å forplikte seg til å kun stille ut ved institusjoner hvor de får betalt.

I de to innledende dagene av Transformative Art production(…) ble deltagerne delt inn i grupper hvor ulike problemstillinger ble diskutert, slik som «Hvilken posisjon har «kunstarbeideren» innenfor den nyliberale kapitalismen»? og «Hvorfor er verdikritikk og kritikk av politisk økonomi en viktig bestandel i defineringen av kunstnerisk arbeid?». «Hva betyr det å være kulturarbeider i den kapitalistiske økonomien?» og «Er det en forskjell på kunstnerens prekaritet i forhold til andre utsatte grupper»?

Samtalegrunnlaget for den gruppen jeg deltok i var problemstillinger knyttet til definisjonen av kunstnerisk arbeid, og hvorvidt lønnet arbeid vil medføre at det kritiske potensialet i kunsten svekkes. Det siste punktet fokuserte vi ikke på. Derimot brukte vi en god del tid på å forstå hvordan betaling av lønn og vederlag, samt utstillingsavgifter m.m., fungerer i de respektive landene, – en viktig oversikt hvis kunstens verdi skal kunne reforhandles fra de strukturer som i dag fører til at store aktører tjener milliarder på kunst, mens kunstnere er villig og billig arbeidskraft. I tillegg brukte vi tid på å kartlegge hvilke strategier som eksisterer i dag, og vi begynte å forestille oss hva som skal til for å reformere et system med global utstrekning.

Den andre dagen ble spørsmål om hvilke transformerende kunstpraksiser som kan bidra til klassekampen, og på hvilken måte, gjennomgått av en av gruppene. De reagerte istedet med å forkaste hele problemstillingen. De påpekte på sin side viktigheten av at kunsten inntar alle mulige former, ikke bare partipolitiske eller ideologiske. Kuratoren Kuba Szreder (Polen/Storbritannia) eksemplifiserte med utgangspunkt i lek, noe flere av seminardeltakerne reagerte på. Men det Szreder har rett i er at i leken foreslås muligheter, og det forhandles konstant om spilleregler – om hva som er sant og hvordan man kan agere. Lek, på samme måte som kunst, berører forestillingsevnens yttergrenser.

En annen gruppe tok for seg problemstillinger knyttet til hvordan man kan samarbeide med andre sosiale bevegelser som arbeider for politiske endringer. Noah Fischer og Lise Soskolne fortalte ved framleggelsen av diskusjonen om hvor viktig Occupy Wall Street hadde vært for dem, og at det praktisk talt hadde forandret livene deres. De forklarte hvordan de inntok en «aktiv naiv» holdning for å være medskapere i hendelsene ved Zuccotti Park gjennom flere måneder høsten 2011. Senere har Fischer vært i front for Global Ultra Luxury Faction (G.U.L.F) – som på bakgrunn av Human Rights Watch sin rapport (2009) har reagert på etableringen av Guggenheim Abu Dhabi, på grunn av de slavelignende forholdene som bygningsarbeiderne har vært utsatt for. Jesper Alvær, stipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo som forsker på kunst og arbeid, foreslo en motforestilling til kunstnergruppens aksjoner og framla følgende: – La oss forestille oss at vi er bangladesiske gjestearbeidere som er samlet på et hemmelig møte og får vite at det er en gruppe kunstnere i Europa og USA som støtter vår rettighetskamp. Hvordan ville vi ha forholdt oss til det? Diskusjoner som dette, om den sosiale kunstens mulige patroniserende utgangspunkt, fikk seminaret bare såvidt berørt.

Mitt eget hovedinnlegg handlet om potensialet som ligger i det å arbeide i periferien, og hva det er mennesket har til felles. Det ble tydelig for meg i løpet av seminaret at min fagbakgrunn fra postkolonial kritikk og urbefolkningsestetikk skiller seg kraftig fra marxistisk teori, som var flere av deltakernes ideologiske utgangspunkt. Det er alltid fint med flere verktøy, men mitt inntrykk er at den europeiske venstresides teoretikere fører en parallell diskusjon, som bare delvis har tatt innover seg den postkoloniale kritikken og hva den medfører. Det blir derfor lett å forestille seg, slik også Alvær foreslo i sin perspektivforskyvning, en gruppe «kunst-kadere» – en global intellektuell overklasse, hvis posisjon tillater dem å fly fra sted til sted med sine kunstprosjekt for å bevisstgjøre folket om å snu den økonomiske verdensordenen. Og hvordan de samme protestene suges opp i kunstsystemet som en bekreftelse på dets politiske potens.

Det kan se ut til at man i USA, men også i storbyer som London og Paris, hvor kolonitiden har hatt en vesentlig større påvirkning på befolkningssammensetningen enn mange andre steder, har blitt tvunget til å ta innover seg «den andres» situasjon. Den senere tids hendelser som Fergusonopprøret og Black Life Matters-bevegelsen har på nytt gjort den hvite middelklassekunstneren oppmerksom på sin manglende nøytralitet. Også i Skandinavia har det vært vanlig å se sitt eget utgangspunkt som et nøytralt ståsted. Lise Soskolne understrekte at hvis bilder fra dette seminaret kom ut ville det blitt kraftig kritisert i USA, på grunn av den helhvite sammensetningen. Mens en annen seminardeltaker skjøt inn at hvis fokuset på særgrupper skal være utgangspunktet man definerer seg og sine interesser utifra er dette en farlig identitetspolitikk som minsker mulighetene for reell solidaritet mellom grupper.

Det ble viktig for meg å stille spørsmål om hvorfor kroppen og sansene er så fraværende i den aktivistiske estetikken. Kroppene betyr noe. Vi kommer ikke utenom det kognitive, sansene, det emosjonelle, hukommelse, erfaringer og opplevelser av relasjoner. Det vi har til felles er en kropp, som på samme tid er sterk og skrøpelig, en kropp med sanser, som eldes og som kan utsettes for sykdom eller overgrep. Gjennom å reflektere over dette felles ståsted, kan vi relatere oss bedre til andres situasjon – som deltager istedet for observatør, var mitt poeng.

I vestlig tenkning presenteres gjerne kunsten som fristilt fra samfunnet, og med en iboende kraft som skal knuse det bestående for å slippe det nye fram. I samfunn som allerede er knust og ødelagt har kunsten en motsatt funksjon: Å være sivilisasjonsskapende, helbredende og reparerende. Som kunststudent fra Norge i Sør-Afrika på slutten av 90-tallet, var det for meg uvant at studentene fra townshipen var opptatt av community work, – å bruke kunsten til å være med på å bygge opp igjen de samfunn de kom fra. Jeg bar med meg tankegods fra europeisk kunstutdannelse om kunstens autonomi og fristilling fra alle bindinger. I den sammenheng kan Zambias første president Kenneth Kaunda, siteres: Så lenge våre naboer ikke er fri, er vi selv ufrie. Dette, mener jeg, gjelder også kunsten som alltid vil være en del av samfunnet.

Kunstens mulighet i ytterpunktene er slik jeg ser det å hente fram denne «sivilisasjonsskapende» rollen, hvor kunstnerne samhandler for felles beste framfor å konkurrere. Ytringsfrihet, imaginasjon og maktkritikk inngår som en selvfølgelig og nødvendig del av dette. Det er mer oversiktelig i mindre samfunn, og derved enklere å gjøre endringer og arbeide fram horisontale samarbeidsmodeller. Kunstnerens utdanning, kunnskap og metoder kan her spille en viktig rolle, samtidig som vi kan velge å hente frem en basis i en mer «rituell» og dypt menneskelig tilnærming. Seminaret diskuterte hvor viktig det er å definere kunstnerens arbeid. I den sammenheng kan man tenke at kunsten kan entre samfunnet på andre vis enn gjennom de tradisjonelle utstillingsrommene. Kunstneren kan i større grad lønnes for engasjere seg og inngå i prosesser f.eks. på institusjoner, i bydeler og kommuner – over tid. På denne måten kan vi velge å innta en «aktiv naiv» holdning og våge å prøve ut nye arbeids- og samarbeidsmodeller.

Transformative Art Production and Coalition-Building
4. – 7. september 2015, Trondheim
Arr. Vladan Jeremic og Rena Readle i samarbeid med LevArt

Deltagere: Airi Triisberg, Corina L Apostol, Danilo Prnjat, Gregory Sholette, Ivor Stodolsky, Jean-Baptiste Naudy, Jelena Vesić, Jesper Alvær, Jochen Becker, Kuba Szreder, Lise Skou, Lise Soskolne, Marina Vishmidt, Marita Muukkonen, Marius Lervåg Aasprong, Minna Henriksson, Mourad El Garouge, Noah Fischer, Raluca Voinea, og Sissel M. Bergh