3.141 592 653 589 793 238 462 643 383 279 50, osv.

Går det an å forestille seg et absolutt fravær av mønster? spør Beret Aksnes retorisk. Ved hjelp av 12 arbeider som vises i Trondhjems Kunstforening, ønsker hun å gi et innblikk i måter vi kan visualisere irrasjonale tall på, det vil si tall som, når de skrives som desimalbrøker, vil inneholde tilsynelatende uendelig mange desimaler uten noen periodisk utvikling, og som derfor ikke kan uttrykkes som forhold mellom såkalte hele tall. Disse tallene har engasjert matematikere og kunstnere i flere tusen år.

Irrasjonale tall, sier Aksnes vil, i tillegg til å være matematiske komponenter som inngår i naturens lovmessigheter, gjøre det mulig å skape visuelle felt nesten tømt for sammenheng og mening. Ingen gjentagelse hjelper betrakteren til gjenkjennelse. Synet forvirres av mangel på mønster. På denne måten ønsker hun å stille spørsmål ved hva som definerer et mønster, og å demonstrere menneskets tendens til å lete etter synlige og usynlige mønstre i våre forsøk på å forklare verden, mens hun spiller på den ufattelige uendeligheten som omgir oss, og vår dertilhørende begrensede fatteevne.

Matematikk og naturvitenskap, og da særlig irrasjonale tall, har vært et konsekvent utgangspunkt for Aksnes sine arbeider helt siden studietiden på Bergens Kunsthåndverksskole i årene 1975–1979. Her jobbet hun med stofftrykk, broderier og tekstiler, og etterhvert også store, tredimensjonale arbeider i filtet ull, et materiale hun likte på grunn av den kaotiske teksturen til stoffet. Hun har tidligere uttalt at hun ble inspirert da hun leste den populærvitenskapelige boken «Fermat’s Last Theorem» av Simon Singh. I denne boken blir en hel side fylt av pi med en rekke desimaler, og selv dét er nødvendigvis bare et lite bruddstykke av tallets utilgjengelige helhet. Pi er tallet du ikke kan telle og aldri vil få se i sin helhet, og i møtet med denne overveldelsen innså kunstneren muligheten for å skape det som har blitt hennes mest særpregede uttrykk – mengder med små, fargede punkter som et uttrykk for det samme.

Punktene er farget etter bestemte koder for tallene 0 til 9, og ved hjelp av disse fargekodene og tallene de gjenspeiler, fremstår arbeidene hennes som å være systematiserte og rasjonelle. Men kunsten forutsetter kunnskap om hva som skjer, og om hva som uttrykkes, for å realiseres for betrakteren. Vi må forstå spenningen mellom det kunstneren har kontroll over – fargekoden, antall desimaler, punktstørrelser, avgrensning av bildeflate og handlingsmønsteret som oppstår i hennes mangeårige og repeterende undersøkelser av disse tallene, og det hun ikke kan styre – forholdet mellom de irrasjonale tallene, og hvordan disse omgir oss i alt vi ser.

Uttrykket har vist seg å være særlig effektivt i de store formatene hun ofte har benyttet seg av i ulike offentlige utsmykninger, og i flere enkeltstående kunstverk. Særlig i samspill med det taktile som oppstår når hun jobber med tekstil i disse formatene, slik som til prosjektforslaget hennes til nytt sceneteppe i Operahuset i Oslo, og blant annet i det seks meter lange og halvannen meter høye verket pi-med (2008) som er i den permanente samlingen til Trondheim Kunstmuseum, forsterkes uttrykket ved hjelp av assosiasjonen til mønster og håndterbarhet i materialet som benyttes.

Disse taktile uttrykkene er fraværende i denne utstillingen. Isteden viser hun en serie digitale trykk på papir, to videoanimasjoner, og en tykk bok, som visstnok, og nødvendigvis, kun er første volum i en serie, fylt av pi nedtegnet med et utall desimaler. Det store formatet er derimot forsøkt ivaretatt i verket som møter oss i inngangen – pi med 825 000 desimaler, gjentatt på fem meterlange og frittstående plater, som strekker seg drøyt tre meter opp mot taket. Det er umiddelbart overveldende, og man blir stående med nesen inntil bildeflatene i et fåfengt forsøk på å avsløre det som skjer mellom punktene. I rommet innenfor vises animasjonen pi ad infinitum, som pulserer fortløpende med ulike utsnitt av fargekodede sirkler på en hel vegg. Infinite circle projiseres på en annen vegg, og viser en enkel sirkel i ulike farger, en etter en. Sammen så skaper de to verkene en levende balanse til en ellers steril utstilling.

I de mindre formatene som er brukt fungerer ikke verkene like godt. De tre sammenhengende arbeidene som uttrykker pi på tre forskjellige måter og de to kvadratmeter store verkene som viser roten av tallet to uttrykkes på mer eller mindre samme måte som John Venn foreslo i «The Logic of Chance» for snart 130 år siden. Disse arbeidene fremstår mer som pedagogiske verktøy enn som selvopprettholdte kunstverk. 

Det er ikke vanskelig å forstå kunstnerens intensjon med å blåse opp og skalere ned ulike uttrykk av matematiske komponenter som omgir oss fra det makrokosmiske til det mikroskopiske, eller at punktene i realiteten fortsetter langt utenfor de avgrensede arkene. Men med andre velkjente avbildninger av irrasjonale tall lett tilgjengelig, slik som de til Cristian Vasile og bioinformatikeren Martin Krzywinski, som enkelte ganger er uttrykt på nøyaktig samme måte som Aksnes sine fargekodede punkter og som andre ganger langt på vei overgår henne i visuell kompleksitet, så fremstår de mindre formatene hennes som irrelevante. Det er fristende å si at Aksnes kommer best til sin rett med store, taktile enkeltverk.

Det er også fristende å kritisere mangelen på informasjon, og på logisk progresjon i forhold til plassering av de ulike verkene og deres innhold. Men mønster finnes i alt fra strengt repeterende konstruksjoner til organiske forløp og systemer som innbefatter forandring, tilfeldighet og mønsterbrudd, sier Aksnes. Jeg innser at jeg beveger meg fra et verk og to tilbake, inn i et rom og tilbake til et annet, mens jeg setter nesen inn mot bildeflater som ser nesten helt like ut, og leter etter mønstre jeg allerede vet at ikke er der, men som jeg allikevel ikke kan unngå å se.

Mens de digitale trykkene frarøver verkene egenskaper og assosiasjoner som finnes i andre arbeider kunstneren har produsert med samme utgangspunkt, og som i grunnen kan oppleves som kun skisser til disse, så oppstår det en annen kvalitet i dette utstillingsformatet. Betrakteren tar del i et ikke-mønster gjennom sin egen interaksjon med de 12 arbeidene. Enten man følger den nummererte utstillingsplanen – noe som ikke lar seg gjøre da verk nummer fem er det første man møter – eller man av nødvendighet beveger seg arbitrært mellom dem, noe som kunstforeningens firedelte lokaler legger til rette for, så tar vi del i den samme prosessen av forandring, tilfeldighet og mønsterbrudd som er fanget i hvert bilde. For hvor går grensene mot et ikke-mønster, spør Aksnes. Er dette i det hele tatt et relevant spørsmål? Hvordan ser et ikke-mønster ut? Om betrakterens rolle som interagerende mønsterskaper, eller mønsterbryter, er en del av kunstnerens intensjon eller ikke, får vi ikke vite. Men når dette aspektet allikevel oppstår som følge av utstillingens utforming så tilrettelegger det for at betrakteren vil lete etter noe mer i det som blir vist, enn kun en fascinasjon for avbildningen av irrasjonale tall. 

I utstillingsteksten antyder Aksnes også at arbeidet hennes er et filosofisk prosjekt, et som forsøker å la oss komme nærmere de utilgjengelige, men allestedsnærværende matematiske komponentene som inngår i naturens lovmessighet. Videre ønsker hun å kommentere vår konstante søken etter forståelige mønstre både for å klare oss i verden, og for å forklare verden. Når kunstneren benytter samme metode for å visualisere disse tallene som flere matematikere og informatikere allerede har gjort uten å kalle det kunst, så forutsetter det også at vi aksepterer presentasjonen av disse arbeidene innenfor en kunstnerisk ramme, snarere enn som rent pedagogiske verktøy. Vi må ta inn over oss kommentaren som ligger bak tallene, og utenfor de avgrensede bildeflatene. Aksnes peker mot det samme når hun sier at de visuelle feltene til bildene hennes er tømt for sammenheng og mening. Poenget må søkes et annet sted.

Jeg går ut, og verden føles litt mindre ordnet.

Beret Aksnes pi står til 13. desember i Trondhjems kunstforening.
Se også dokumentasjon.