Herfra til hit

Med unntak av et videoarbeid på Trøndelagsutstillingen og en åpen dør under Trondheim Open i 2011, samt et kommisjonsarbeid for TrønderEnergi året etter, så er det over fem år siden Lars Skjelbreia sist stilte ut noe i Trondheim – og da også kun med et enkeltverk i Galleri Blunks gamle lokaler. Skjelbreias utstillingsvirksomhet har i det hele tatt vært en beskjeden affære etter at han gikk ut fra kunstakademiet og rett inn på Høstutstillingen i 2009. I mellomtiden har han blant annet oppholdt seg i Los Angeles, men har også valgt å beholde et rom på Lademoen Kunstnerverksteder, og har dermed opprettholdt en slags identitet som en av de unge kunstnerne som ikke dro – iallfall ikke helt.

Stillferdigheten til tross, så har det alltid vært interesse og begeistring for de kunstneriske fremstøtene Skjelbreia har gjort, som demonstrert gjennom kåringen av Trøndelagsutstillingens publikumspris på den ene siden, tildelingen av ulike stipender på den andre, flere kommisjonsarbeider, og inkluderingen i redaksjonens valg i Norsk kunstårbok. En tidlig stilsikkerhet og en modenhet i det han velger å vise, og ikke minst en engasjert og storøyd tilnærming til temaene i sine egne kunstverk sørger for dette, og har lenge skapt forventning til kunstnerens videre arbeid – iallfall for meg.

Jeg er ikke alene. Det er et godt oppmøte på Trøndelag Senter for Samtidskunst når de åpner Psyche denne kvelden, som til tross for det ovennevnte kan bli sett som Skjelbreias egentlige debut i Trondheim. Utstillingen viser fem nye skulpturarbeider, og er sentrert rundt et hovedverk med samme tittel. Med seg til å prate om utstillingen har han den islandske filosofen og skribenten Kjartan Ingvarsson, som han samarbeidet med mens han studerte i Reykjavik for ti år siden.

«Skjelbreia maner frem fremmede scener og fenomener fra det mikrokosmiske,» forklarer Ingvarsson. «De fantasmagoriske entitetene fra mikroverdenen, alltid så fjerne fra oss som følge av de fysiske begrensningene til vår hverdagslige persepsjon og opplevelse, møter oss, til tross for deres allestedsværen, her med en relaterbar proksimitet; deres form, tekstur og trekk er kjente for oss – og samtidig noe helt annet.»

Jeg holder pusten.

«For meg er det å skape og å oppdage en og samme handling,» sier Skjelbreia. «Før pleide jeg å tegne ut ulike fantasivesener. Etter at jeg ble interessert i det mikroskopiske, så har jeg oppdaget at de fleste av disse vesenene allerede finnes.»

Bak dem rasler hovedverket Psyche – en stor, veggmontert installasjon som består av et betraktelig antall blader (mer enn 3000 får vi vite) i grønt, gult og brunt, som bølger seg som et landskap innenfor rammen sin. Installasjonen ser ut som et tredimensjonalt nærbilde av en Seurat eller Signac, men gjenskaper i virkeligheten et utsnitt av en sommerfuglvinge, eller mer presist, en norsk møll. Med ulike intervaller aktiveres små vifter som er plassert på forskjellige steder bak bladene, og bildet puster ut mot publikum – for Psyche, den greske gudinnen som personifiserer sjelen, og som ofte tar form som en sommerfugl, betyr jo også pust, og det å puste liv inn i et annet objekt.

«The numerous scales of the wing» sier Ingvarsson – jeg må nesten gjengi det på engelsk – «colored in varying forest hues and organic tones, swing and bulge gently in random ripples impelled by what seems like an internal breeze. They hover meditatively in front of us, moving interchangeably from singularity to gestalt – like living wind chimes whose scaled undulations beckon another world. Once again, an almost sedative familiarity, yet, coupled with an overarching transportative otherness. What emerges from this unity of cosmic vistas, the microcosmic and our own (relative macrocosmic) plateau, is an embodied recognition of self-similarity, ambiguous enough to unleash an intuition borne from a common architecture, a kind of frozen layered fractal.»

Jeg holder pusten, mens bildet puster ut.

Jeg forstår hva han sier, men for øyeblikket er det nok å vite at bildet gjenskaper et mikroskopisk utsnitt av en sommerfuglvinge, og å oppleve at man selv krymper til støv foran det, for å la den velproporsjonerte komposisjonen anta en poetisk dimensjon på egen hånd.

«Jeg ønsker å ta for meg den mikroskopiske dimensjonen som utgangspunkt for utfoldelsen av det indre landskapet av psyken,» sier Skjelbreia. «Det indre blir det ytre, det ytre blir det indre, gjennom en tolkning og utforskning av naturen.»

Ingvarsson nikker.

«There is a sense in which consciousness is the activity of creation-breathing, of objectively inhaling and exhaling the external world through reciprocal respiration, within an intangible medium», utdyper han.

Jeg puster ut, og går til neste rom.

Skjelbreias verden er langt mer klinisk her inne. Galleriet er mørkt, og skulpturene er selvopplyste. Først, en overdimensjonert modell av en tardigrada, bedre kjent som bjørnedyr her hjemme, som svever stillferdig over en en annen tardigrads uttørkete kropp. Bjørnedyret er et perfekt uttrykk for den kunstneriske opplevelsen Skjelbreia prøver å formidle, tenker jeg – på en side en mikroskopisk, utilgjengelig og allestedsværende livsform som virker som å overleve under alle omstendigheter, og i hvor lang tid som helst ved å tørke seg ut til en liten skinnfell. På den andre, besittende en utenomjordisk, nesten kosmisk kvalitet, siden bjørnedyret – i alle fall i følge enkelte forskere – faktisk kommer fra det ytre verdensrommet, mens den understreker relativiteten til tidsopplevelser, størrelsesforhold, og virkelighetsforståelse. Slik henger den der, som en vakker krysning mellom en mops og en støvsugerpose, tilgjengeliggjort for sansene våre i et kort øyeblikk. Jeg er sikker på at hvis jeg slår hendene sammen rundt den, så vil den kollapse som en røyksopp og blåse seg opp igjen, men jeg lar være.

I det andre rommet forteller Skjelbreia at han er interessert i å viske ut grenseoppgangen mellom virkelighet og fantasi. «Hvorfor er vi i stand til å knytte emosjonelle bånd til for eksempel teddybjørner?» spør han. Og tardigradaer, tenker jeg.

«The fractal aspects of the microcosm fold into our own, revealing our own hitherto unconscious forces, patterns, forms, qualities and textures, ultimately propelling intuition toward a fractal allegiance with the cosmos, and yonder» svarer Ingvarsson.

De neste verkene er teknisk gode, men ikke like interessante. Bigbogmass består av en rekke neongrønne plasttuber, liggende som sykelige tentakler på en seng av tørris. Det er mose, får jeg vite. Bjørnedyrets foretrukne habitat, og et materiale som har en lang historie i Skjelbreias kunstnerskap. Selv er jeg et sted mellom en petriskål og en romstasjon, på slutten av Victor Hugos teleskop, der hvor mikroskopet hans begynner, når han spør hvem av de to som gir det største perspektivet.

We are the center, the bridge between realms er en etterlevning av Polynation, et bestillingsverk Skjelbreia og samarbeidspartneren Aleksander Stav tidligere har levert til Grefsen skole i Oslo. De teksturerte sfærene som også denne er i familie med, er produsert på anerkjente Pretty in Plastic i Los Angeles, og er i likhet med resten av utstillingen basert på mikroskopiske strukturer i planteriket; denne gangen, såvidt jeg vet, et pollenfrø. De optiske effektene som er sentrale i Polynation, som skal endre den visuelle opplevelsen avhengig av vinkel, lyssetting og tid på dagen, og ikke minst vektløsheten til det opprinnelige verket, forsvinner når en av kulene fanges i en kasse slik det er gjort her. We are the center kan i beste fall oppleves som et interessant formeksperiment når det blir sett i relasjon til opprinnelsesverket, og kanskje en intern kommentar, men lykkes ikke i å engasjere som selvstendig kunstverk uten disse betingelsene.

På en sokkel i et hjørne skuer det femte og siste verket ut over alt dette. Det er uklart om One curve forestiller et faktisk vesen fra de mikroskopiske omgivelsene våre, eller om det er et av Skjelbreias fantasifoster som vi bare ikke har oppdaget enda. Enøyd, entusiastisk og selvopplyst står den iallefall der, mindre enn de andre, men kommunikativ og oppmerksomhetskrevende. I pupillen har den et helt univers. Det er også et upåklagelig håndverk som ligger bak, hvor en gjennomsiktig form tvinner seg sømløst på innsiden av en annen. I et øyeblikk føles det som om den har noe viktig å fortelle oss, og det er interessant å observere hvordan den tiltrekker seg nysgjerrige betraktere.

Jeg går ut i det første rommet igjen. De andre har gått, og jeg blir sittende med to til gjenværende og se på Psyche i stillhet. Tidløs. Pustende. Halvkvalte forsøk på å kommunisere uten ord. Det lukter mose og verdensrom i kunstsenteret. Som på en sopptur med venner, hvor man stopper opp og lar skogen snakke uten å dele et ord, mens alle forstår.

Lars Skjelbreia, Psyche, TSSK står t.o.m 31. januar 2016.
Dokumentasjon fra utstillingen