Margreth och Joralf

Margreth Olins senaste film Mannen fra Snåsa, om handpåläggaren Joralf Gjerstad, hade premiär 22 januari och har slagit rekord för dokumentärer på kino med över 22 000 tittare första helgen, och den går fortfarande för fulla hus. I princip alla i landet vet vem Snåsamannen är, tiotusentals har vallfärdat till honom i Nord-Trøndelag för att få hjälp med något, många har starka meningar om det som blivit hans livsgärning. Förväntningarna var höga och filmen har mötts av både skepsis och hyllningar.

Dokumentärfilmaren Margreth Olin drog till Snåsa för att efter många år av arbete med människor i förtvivlade situationer se på och skildra människans förmåga att göra gott. I förbindelse med lanseringen i Trondheim träffade jag henne för ett samtal.

Märit Aronsson: Genom arbetet med filmen De Andre lärde du dig mycket om ondska. Mannen fra Snåsa kan sägas skildra människans godhet. Går det att förklara vad godhet egentligen är?

Margreth Olin: Ja, jeg skjønte hva ondskap var, og hvor den kommer fra. Ungdommer som har krysset kontinenter for å komme hit, hvor de har håp om å finne stabilitet, få begynne på skole og starte et liv, de blir frarøvet dette håpet når de blir sendt ut igjen. Det som skjer når en mister håpet er at man mister evnen til å ta vare på seg selv. En avgrunn åpnet seg for disse ungdommene, en irrasjonalitet oppstod i frykten. Noen begynte med selvskading og prøvde å ta livet sitt på 18-årsdagen. Hva gjør frykt med enkeltmennesker, med grupper, eller hva skjer med nasjoner som styres av frykt? Ondskapen som oppstår som en konsekvens av frykt, den kan rettes innover mot en selv eller utover mot andre. Tilbake til spørsmålet ditt om man kan si hva godhet er. Ja, Joralf snakker om troskap mot det gode. Dette er noe opprinnelig for oss mennesker; troskap mot det gode, mot vår neste og mot seg selv. Jeg tror at det å utføre en god handling er å ha evne til å sette seg inn i den andres ståsted, og å ha like mye forståelse for den andre som man har for seg selv. Det handler om omtanke. Det er nestekjærlighet. Vi har jo bygd frem en moderne sivilisasjon på verdier som nestekjærlighet og rettferdighet, likhet og brorskap. Alle skal tas vare på, og dermed må vi også ha omtanke for den andre. Omtanken ligger som den største muligheten i oss som mennesker. Disse verdiene står på spill i vårt samfunn akkurat nå. Det er tilsynelatende lett å overholde menneskerettighetene når man ikke selv er truet. Og det er lett å snakke fint om disse tingene som er grunnpilarene i samfunnet vårt når det ikke koster oss noe. Men nå, for eksempel i Norge, så koster det samfunnet noe når asylsøknader må realitetsbehandles, og det at vi ikke skal sende ut alle over grensen i Storskog med en gang. Nå settes samfunnet på prøve, på samme måte som for Joralf, når han åpnet hjemmet sitt for titusentalls av mennesker, så har det også kostet ham noe. Han har forsaket noe i sitt personlige liv og overfor sin familie med all tiden som har gått med til dette. Det å velge å se den andre og det å sette egne behov til side, det koster av oss som samfunn og det vil koste noe i våre egne liv.

MA: Vad är lust för dig, har du en lustprincip när du jobbar?

MO: Ja det har jeg absolutt. Jeg er drevet av nysgjerrighet, og drives av det å komme nært og få tilgang. Noen som har kritisert denne filmen, har sagt at den ikke er journalistisk objektiv fordi den ikke har med noen kritiske stemmer. Men så er ikke den eneste måten å se verden på gjennom en nyhetsreportasje heller. Journalistikken har sin oppgave, og en kritisk offentlighet er helt avgjørende, men dokumentaristen på sin side kan bruke lang tid, jobber med tillit og klarer slik å åpne rom som er lukkede i samfunnet vårt. Og dette kan komme journalistikken til gode. Jeg har jo ingen agenda med denne filmen, men er hele tiden drevet av at ved å nettopp ha en annen tilnærming, så får vi kanskje øye på hva Joralf gjør. Kanskje er det som han selv sier, at det bor en Snåsamannen i oss alle. Med Mannen fra Snåsa kler jeg av myten litt, og motsetningene behøver ikke bli så sterke. Det er mitt bidrag. Det er viktig å noen gang rense de debattene som pågår, mener jeg. Jeg tenker at lyst for meg det er det å avkle, ikke tilsløre. Polariserte debatter kan noen ganger tilsløre, istedet for det som kan ha vært hensikten, nemlig å avsløre eller avkle. Når jeg kommer veldig nært på mennesker så oppstår det en enorm tillit som jeg aldri ville drømme om å misbruke. I det tillitsforholdet så får jeg tilgang til menneskelige erfaringer som er utrolig fascinerende. Jeg kan jo filme en dag med Joralf på Snåsa og legge meg på kvelden med en sånn følelse av at ‘nå skjønte jeg noe!’, det var noe som åpnet seg bare fordi jeg får lov å være tilstede, og fordi jeg er ydmyk i det møtet. Det er det som er fantastisk med å være dokumentarist.

MA: En väninna till mig sa en gång att man kan möta människor på två sätt; antingen med rädsla eller med tillit. Du möter människor uppenarligen med tillit och öppenhet. Hur gör du för att inte förlora dig själv, och samtidigt vara trogen ditt konstnärliga arbete?

MO: Gjennom å arbeide på denne måten tar jeg andre mennesker sine erfaringer inn i mitt sinn, og omformer det til en fortelling, så redelig og balansert som jeg kan, og så gir jeg det tilbake til min samtid. Som alle andre yrkesaktive så må jeg også avveie hvor mye tid filmene mine krever av meg, og at jeg også engasjerer meg like mye i mine barns og min manns liv, som jeg gjør i arbeidet mitt. Det handler om å finne balansen, og det er man noen ganger god på og tidvis ikke, fordi man er veldig oppslukt av det man jobber med. Som dokumentarist er det en del av jobben min å gå i møte med nynazister, intervjue drapspersoner, blir venn med langtidsinnsatte ranere, jeg forholder meg til politiske ledere i Norge både på høyre og venstre side, jeg kan møte mennesker som Joralf som har prøvd å gjøre gode gjerninger gjennom sitt liv og jeg møter barn på flukt som ikke har noen holdepunkter eller voksne mennesker som de stoler på. Det erfaringsgrunnlaget som jeg tar inn er veldig bredt og omfattende. Noen ganger, hvis jeg møter noen som jeg ikke klarer å relatere noe til, så tenker jeg på meg selv som en vind som stryker forbi. Jeg tar det inn, men jeg lar det ikke sette sterke avtrykk i meg, fordi mange av disse tingene kan være for vanskelig å håndtere. Jeg farer forbi og registrerer det og kan dokumentere det også, men jeg lar det ikke forurense mitt sinn, på en måte. Men derimot, mange av de jeg har møtt som er unge mennesker i vanskelige livssituasjoner, de kan jeg ikke la passere. I de tilfellene går jeg inn med hele meg; jeg vitner i rettsaler, jeg bruker sparepengene mine for å betale for advokathjelp for dem, jeg holder foredrag og tar ekstra betalt for å kunne bruke deler av det til livsopphold til personer. Hvor langt engasjementet mitt går handler om hvor jeg opplever at jeg behøves. I noen av disse relasjonene så trengs jeg veldig, men ikke nødvendigvis for resten av livet. Det kan være tøft mens det står på, men jeg har ikke noen annen måte å håndtere det på enn å involvere meg, og det betyr tid, omsorg og økonomi.

MA: Det känns som att du fungerar som ett filter, och det måste ju rensas av och till. Har du någon slags psykisk backup, en gudstro, meditationsteknik?

MO: Ja, jeg mediterer og har praktisert TM (Transcendental Meditation) i 10 år. Jeg opplever det som en kilde til ro, til å finne svar og bilder til fortolkning. Det tar bort hverdagslivets støy og gir en mulighet til å synke inn der all energi kommer fra. Jeg har problemer med religion slik den ofte praktiseres for å skille mellom grupper, eller for å undertrykke mennesker. Det tar jeg sterk avstand fra. Finnes Gud, er Gud større enn alle religioner. Gud er muligheten som finnes i hver og en av oss, ikke i bibelsk forstand, slik det tolkes i religiøse skrifter, men det godes mulighet i hvert enkelt menneske sitt hjerte. For meg er troen på noe større vesentlig. Troen på det andre mennesket, tilliten til den andre. Det å lage Mannen fra Snåsa var noe jeg valgte å gjøre istedenfor å begynne i terapi eller gå til jevnlige samtaler med en prest eller et annet klokt menneske. Jeg tenkte at jeg drar til Snåsa, snakker med Joralf om hvordan han har klart å håndtere disse skjebnene og samtidig fungere som et helt menneske ved siden av. Hvordan har han gjort det? Så lager jeg en film om ham samtidig, for jeg tenkte at om et år vil det sikkert være for seint. Jeg tenkte også at det er så mange i Norge som ønsker å takke Joralf, og det kan de gjøre ved å oppleve denne filmen. Han betyr noe for et helt folk. For oss som kjenner Joralf er det så rart at noen stiller opp legevitenskapen på den ene siden og alternativ medisin på den andre. Noen ganger hvis folk ikke fikk tak i legen eller var litt i tvil om barnet sitt var sykt så dro de ofte hjem til Joralf, og da kunne han spørre ‘hvorfor kommer du med ham til meg, han har jo sikkert ørebetennelse, du må ta og ringe legen med en gang!’ Joralf har samarbeidet med leger, og kommunelegen i Snåsa sa til og med at legekontoret ofte var fullt fordi Joralf sendte folk dit hele tiden.

MA: Så det är delvis för dig som du har gjort filmen?

MO: Ja, det er det. Når man går inn i noe som tar flere år av ens liv så er det jo sånn at der, langt ned i dypet et sted, ligger et personlig behov for å finne ut av noe. Filmen Ungdommens råskap, hvor jeg gikk inn i miljøet ved en ungdomsskole og skildret ungdommer som har falt fra og som ikke blir fanget opp av skoleverket, den filmen gjorde jeg samtidig som jeg selv hadde ei jente som skulle begynne på ungdomsskole. Mens jeg arbeidet med filmen så var jeg kanskje ikke bevisst min personlige drivkraft, men i ettertid ser jeg at det også virket på et personlig plan. For å være oppmerksom på, lære om og samtidig gå ut der og se hva mitt eget barn, Maria, skulle vokse opp med.

MA: Är det ofta så att du kommer på i efterhand varför du egentligen gjort en film?

MO: Det er litt forskjellig. Noen av prosjektene mine kommer til meg fra andre mennesker, det er folk som tar kontakt med meg og vil fortelle meg en historie som jeg blir berørt av og som jeg har forutsetninger for å skildre. Andre filmer kommer på en måte fra mitt eget liv, f. eks. Kroppen min, den visste jeg at lå der. Onkel Reidar bestemte jeg meg for å lage når jeg var åtte år gammel. Da tenkte jeg at ‘bare jeg får lære meg dette håndverket så skal jeg lage filmen om deg, Reidar’. Dei mjuke hendene er også en film hvor det var noe med alderdom som jeg selv ønsket å fortelle, og Pias verden som endte opp med å bli Engelen, novellefilmen Lullaby og Ungdommens råskap, de er alle filmer som har kommet med utgangspunkt i erfaringer fra mitt eget liv.

MA: Filmen om Operahuset i Bjørvika i Cathedrals of Culture sticker ut från resten av dina filmer. Hur kom den till?

MO: Den ble jeg kontaktet av Neue Road Movies, Wim Wenders produksjonsselskap, om å gjøre. Han hadde utarbeidet konseptet og hadde et knippe med navn som han ville spørre om å regissere hver sin episode. Jeg var den siste som klatret om bord og hadde egentlig utrolig mye annet å holde på med da, men gjorde det, og det angrer jeg virkelig ikke på. Det var veldig fint å få komme til dekket bord hvor finansieringen var ferdig og opptaksdatoene satte. Det var bare å løse oppgaven.

MA: Joralf säger i den senaste filmen att du inte kommer undan att göra filmer om människor i svåra situationer, och det är ju väldigt bra för oss, men blir det då inget mer av de filmer som är mer poetiska, som t. ex. den om Operahuset?

MO: Jo, det blir det. Jeg tror at det å veksle mellom sjangre er bra. I noen filmer investerer man veldig mye emosjonelt og relasjonsmessig, mens andre filmer er mer ressurskrevende på den tekniske siden. Det å gjøre en film som den om Operaen krevde ikke noe emosjonelt forarbeid. Til gjengjeld utviklet jeg meg håndverksmessig, og det er også utrolig viktig. Det å jobbe i 3D, som jeg gjorde med den filmen var for meg en nydelig erfaring. Og så fikk jeg mulighet til å konsentrere meg om å jobbe i et poetisk språk. Det gjør jeg jo egentlig også i dokumentarene mine, og jeg tror den poetiske formidlingen gjør at filmene mine gir avtrykk i offentligheten og setter seg i folks bevissthet. Det har jo vært laget filmer om Joralf før, og det har vært laget mange filmer om skoleungdommer og om eldre, men det som gjør at akkurat disse filmene gjør inntrykk, det tror jeg er de poetiske virkemidlene i dem. Det er egentlig sjeldent jeg snakker om den poetiske tilnærmingen for det har nok vært vanligere å plassere meg som politisk filmskaper. Mange tenker at Margreth er flink til å skape debatt rundt filmene sine, men det er den poetiske inngangen, tror jeg, som er nøkkelforklaringen til at filmene har gjennomslagskraft. Jeg ser jo på dokumentaristen som en poet. Denne måten å se verden på tilfører og gir en annen opplevelse enn nyhetsreportasjen. Gjerne med utgangspunkt i nære tema, noe som er gjennkjennelig. De nære, menneskelige portrettene sett i en større samfunnsmessig kontekst blir et portrett av vår tid og våre verdier, og samtidig hvilke verdier som står på spill. Slik jeg ser det er det en poetisk tilnærming som har den gjennomslagskraften.

MA: Konst kan beskrivas som en av människan skapad overklighet som gör vår upplevelse av verkligheten mer levande. Man kan ju säga om en upplevelse att ‘det var som en film’, d. v. s. på något vis upplyft eller overkligt i all sin verklighet. Jag tänkte på att du gör något liknande med porträtterandet av människorna i Mannen fra Snåsa. De är långt från fotomodeller, men helt vanliga människor som här framstår som rent vackra.

MO: Ja, poesi kan også handle om og insistere om at vi skal se på et ansikt, for eksempel. Mannen fra Snåsa er ikke en biografi over Joralf Gjerstad, det er en konseptuell film om det å møte mennesker. Det finnes ikke noe finere enn et ansikt. En nøkkelscene i filmen er en passasje der Kristiane, skuespilleren som har angst, ser på Joralf, men publikum ser rett på henne, mens Joralf sier ‘du kan godt ha tillit til meg, for jeg har tillit til deg’. I det åpner hele ansiktet hennes seg, hvorpå hun spør ‘har du?’ Joralf svarer ‘ja, 100%, fordi jeg vet hvem du er’. Joralf har en veldig fri måte å møte mennesker på. Han tar på dem, han kan ta rett på noens mage for eksempel, sånn at folk blir helt satt ut. Vi er jo så tilbaketrukne at vi ikke er vant til sånt. Han har disse store nevene, og den sterke mannligheten, og selv om han er nitti år så er han en omfavnende trygg havn, sånn som jeg skulle ønske at alle menn var! Ikke en mann som vurderer deg og utraderer deg, på en måte.

MA: Ja, det är en slags förälskelse? Det bara lyser om dem av känslan av att vara sedd.

MO: Ja, det har jeg svart når folk har spurt hva det er med Joralf, hva skjer med de som kommer til ham. Da har jeg i mangel på andre begrep sammenlignet det med en forelskelse. For hva skjer når man blir forelsket? Jo, man hopper og spretter. Alt er en lek. Alt er lett og man glemmer at man har vondt et sted eller man begynner å trene. Man tar tak i livet sitt. Og det er dét Joralf får til. Han sier til Kristiane at ‘du holder det mest hjemme og går ikke så mye ut.’ ‘Ja, jeg er så redd’, svarer hun. ‘Ja, men det må du slutte med, du må ut å treffe folk.’ ‘Ok!’ sier Kristiane. Det holder at Joralf sier at han stoler på at hun får det til, hun kan gå ut og treffe mennesker, han vet hvem hun er.

MA: Jag tänkte på att du och Joralf har flera likheter. Ni är väldigt starka personligheter med stark närvaro och stämmer det att bägge har erfarenhet av ensamhet?

MO: Ja, det har vi. Vet du, i går så holdt jeg et foredrag for de kommunalt ansatte på Snåsa før filmvisningen. Da fortalte jeg om at min historiefortelling startet med min onkel som har Downs syndrom, som jeg laget min første film om. Og så skulle Joralf si noe til publikum, han sa ‘inspirert av hva du sa så skal jeg nå fortelle publikum noe’, og det for første gang. Joralf fortalte at en i hans søskenflokk, en søster, var døvstum og gikk på døveskole. En 17. mai når hun var hjemme da Joralf var barn hadde noen sett ned på henne og bemerket noe sånt som ‘hvem er hun og hva gjør hun her?’. ‘Og i det øyeblikket’, sa Joralf, ‘ble jeg skapt’. Det er samme opplevelse som jeg hadde med min onkel. Den søsteren har det jo vært snakket veldig lite om, og noen ganger er det en fortelling som må løftes frem for at andre skal løfte frem egne og lignende fortellinger. Joralf har sagt at mye av hans engasjement kommer fra det at han vokste opp i fattigdom, og fra å være en ung mann under krigen som ble beordret ut på oppdrag. Det å se inn i ødeleggelsene og brutaliteten, men å ikke få noen hjelp for det etterpå. Han har alltid vært opptatt av rettferdighet på bakgrunn av erfaringene av å ikke ha noenting da han vokste opp. I tillegg så hadde han en voldsom følsomhet, en hypersensitivitet, som man sier om noen barn i dag og som blir tatt hensyn til fordi man har funnet begreper for det. Men den gangen så fantes jo ikke begreper for det. Joralf ble sett på som en raring. I går var altså første gangen han fortalte om søsteren og det var veldig sterkt for meg at han gjorde det. Jeg ser parallelle livserfaringer eller trekk hos oss, det gjør jeg, men Joralf er jo selvfølgelig en helt annen og langt større målestokk. Joralfs livsvei rommer så mange andre mennesker. Det går ut over hans privatliv, uten at han tar betalt for det. I mitt tilfelle er det jo også yrket mitt. Jeg har alltid hatt den følsomheten, men nå er den også et verktøy. Men da jeg vokste opp så var den et problem. Jeg var alltid dårlig, hadde så mye magesmerter og følte meg uvel. Det var så mye som jeg ikke kunne delta på. Hvis jeg for eksempel skulle sove over hos noen ble jeg så engstelig så jeg måtte dra hjem, jeg likte ikke å være borte fra foreldrene mine. Når man er så sensitiv som barn så klarer man ikke alltid å håndtere det, eller sortere inntrykkene, og de setter spor. Sånn tror jeg Joralf også har erfaring med å være, men han hadde kanskje ikke muligheten til å bli filmskaper eller gjøre et annet tradisjonelt yrke ut av det. Istedet valgte han å bli håndspålegger.

MA: Finns det en ensamhet i att vara ett känsligt barn?

MO: Ja, helt klart. Jeg har en to år eldre søster, og hun var i motsetning til meg, det sosiale barnet. Hun var blond, lav og trinn og hadde en god latter, mens jeg var supermager, høy og mørk og stod alltid på avstand og observerte. Jeg har alltid hatt en følelse av utenforskap og ensomhet, som ble oppfattet som merkelig, da jeg var liten. Jeg har i og for seg ikke noe problemer med det nå, men da jeg skulle entre filmbransjen var det mange som oppfattet meg som arrogant fordi jeg ikke er så utadvent. Etterhvert så har jeg fått så stor erfaring med det å snakke i forsamlinger, og med alle mulige slags folk, så nå er det ikke et problem. Det blir jo en rolle man inntar, men når jeg er i møter hvor jeg bare er meg selv, da kommer mye av sårbarheten fram.

MA: När du inte är filmskaparen?

MO: Ja, for eksempel da jeg møtte Roy, kjæresten min gjennom de siste fem årene. Vi er ganske like på den måten, han kan være et midtpunkt i sosiale sammenhenger, men når det kommer til det personlige så er han veldig sjenert. Sånn er jeg og; jeg kan underholde sekshundre personer, det koster meg ikke ei drue, men i møtet med ham så ble vi begge helt stille. Vi brukte veldig lang tid på å bli kjent, egentlig. Jeg er glad for at vi begge kunne tåle det, at det fantes et rom for det. Det var helt magisk! Jeg husker vi var på et nachspiel hvor noen kom for å snakke om Engelen, men Roy visste ikke hvilken film det var. Han hadde ikke ‘googlet Margreth’, som han sa, og det var utrolig fint.

MA: Du använder ofta din egen röst som berättare i filmerna, och du skriver texterna själv. När kommer din första bok?

MO: Jeg har egentlig skrevet hele veien, og har en redaktør og et forlag. Nå har jeg skrevet ei bok som inneholder samtaler med Joralf, som det var planlagt at skulle gis ut samtidig med filmen. Men etter at Roy ble syk så strakk ikke tiden til, jeg måtte bare få filmen ferdig og få den ut. Vi får se om jeg tar opp det med boken igjen, akkurat nå vet jeg ikke om jeg kommer til å gjøre den ferdig.

MA: Andra typer av texter då, noveller, romaner?

MO: Jeg kunne like gjerne blitt forfatter som filmskaper for jeg er egentlig like glad i å skrive, men jeg opplever at filmen har en sånn kraft til å nå frem til mennesker, og så lenge jeg får filmprosjektene mine finansiert, og så lenge jeg har en nysgjerrighet til å gå ut å møte andre folk, så kommer filmprosjektene før bokprosjektene. Jeg har ikke klart hittil å prioritere å sitte et halvt år å gjøre ferdig en bok. Men jeg har i hvert fall to bøker på vei, en roman og så intervjuboken med Joralf.

MA: Vad handlar romanen om?

MO: Det er en kjærlighetshistorie, men først og fremst en historie om svik. Denne fortellingen har jeg båret med meg siden jeg var 15-16 år. Forlaget ønsker at den skal komme som bok først, før jeg begynner på den som film. Så hvis Mannen fra Snåsa går bra nå så kan jeg kjøpe meg noen måneder fri for å skrive den ferdig.

MA: Och så ska du till att göra en film om barnehagebarn. Hur kommer det sig?

MO: Det er et prosjekt som jeg har hatt gående siden 2008. Da prøvde jeg første gang å få tillatelse fra alle foreldrene i en barnehage om å få filme barna deres gjennom et helt år. Det er klart det er veldig skjørt og sårbart, og først i fjor fikk jeg tillatelse fra hele foreldregruppen. Nå har jeg fått den finansiert veldig raskt, og fått filmet et materiale som jeg skal begynne å klippe nå i mars. Den er planlagt å komme ut i januar, neste år. Denne filmen gjør jeg nok i kraft av å være mor selv, tror jeg, men også fordi vi lever i en tid hvor vi hele tiden skaper nye måter å vurdere barna på. Prestasjonskravene starter tidligere på barneskolen, og nå skal barna begynne å lære regning og skriving før de er utviklet og når de egentlig trenger å øve på sine grovmotoriske ferdigheter. Det eksisterer et større behov for å se på lekens betydning og det å la barna få være barn nå. Et behov for å beskytte barndommen, egentlig. Barna har jo ikke en egen stemme, så tidlig. I filmen så observerer vi leken, hvordan de bearbeider sanseinntrykk og erfaringer, og hvordan de uttrykker seg gjennom lek. Det kommer til syne at barna har veldig ulike personligheter, men i skolen så skal alle læres opp på den samme måten. Gjennom et ensformig system avskjærer vi mange potensielle karaktertrekk som dermed ikke gis mulighet for å bli sett. Vår tid preges av at vi ser mennesket på en svært konform måte. Vi tror at vi er så opplyst og at vi ser det hele, men det er tvert imot.