Om å tale mot seg selv

There is too much freedom of speech and not enough right to silence. – Lawrence Abu Hamdan

Lawrence Abu Hamdan har de siste årene markert seg med en rekke undersøkende kunstverk hvor han behandler politisk og sosial bruk av lyd og tale, og ulike hentydninger knyttet til dette. Verkene, som i stor grad har utspring i hans studier i forskningsarkitektur ved Goldsmiths i London, og ikke minst fra arbeidet han nå gjør som doktorgradsstipendiat hos Forensic Architecture-gruppen ved samme institusjon, har blitt omtalt som grundige undersøkelser som avslører maktmekanismer og motstandsstrategier i samfunn hvor man i økende grad kan si, men også høre, alt.

Forensic Architectures formål er da også å jobbe med grundige spatiale analyser av juridiske og politiske fora. Når de ikke produserer bevismateriale for påtalemyndigheter, FN eller ulike politiske organisasjoner, er gruppen dedikert til kritiske undersøkelser av etterforskningsfagets egen historie, og også dets nåværende tilstand, når det gjelder formuleringer av «offentlighetens forestillinger om ulike sannheter». Abu Hamdan har i denne sammenheng forsket på stemmens tvetydige rolle i juridiske situasjoner, og hvordan verbale vitnesbyrd i seg selv har endret karakter i møte med nye former for overvåkningsmetoder, algoritmiske teknologier og statlige grensekontroller.

Det var i forbindelse med disse interessene at han i 2012 ble invitert av Casco i Utrecht til å utvikle det kunstneriske forskningsprosjektet Aural Contract, som på en side ledet til at han ble innkalt som ekspertvitne hos asyltribunalet i Storbritannia, med lyd-dokumentet The Freedom of Speech Itself presentert som bevismateriale i spørsmål om hvordan asylsøkere intervjues, og innkjøp hos MoMA og nye kommisjonsarbeider på den andre.

Både The Freedom of Speech Itself og oppfølgeren The Whole Truth etteraper det klassiske radiodokumentarformatet og tar i bruk selvreflektive strategier som har til hensikt å undergrave autoriteten man gjerne tilskriver stemmene man hører på i slike sammenhenger, og som i forlengelse skal kommentere og avsløre statlig bruk (og misbruk) av lytting i politiske instanser. Hamdans arbeid konsentrerer seg med andre ord om forholdet mellom politikk, menneskerettigheter, hvordan vi lytter og hvordan vi blir hørt, uten et klart skille mellom det estetiske og politiske, og presenteres nå for første gang i Norge – med Trondheim Kunstmuseum som midlertidig vertskap – med det som står som siste del av en verkstrilogi som begynte med de to ovennevnte arbeidene i 2012.

Prosjektet består av en performance – Live Audio Essay – fremført av Hamdan selv, med det samme innholdet formidlet i den etterfølgende videoinstallasjonen Contra Diction: Speech Against Itself. Verket trekker de to foregående arbeidenes spørsmål om tale, tilhørighet, aksent og løgndetektorer over i et nytt men tematisk relatert landskap, da det forsøker å diskutere talefrihet – og i forlengelse retten til å tie – gjennom refleksjoner rundt taqiyya, et obskurt rettsvitenskapelig konsept i Islam som lar muslimske minoriteter benekte sin trosmessige tilhørighet i situasjoner hvor de er forfulgt eller statsløse. Erklæringer gjort under dekke av taqiyya eksisterer for kunstneren både innenfor og utenfor gitte lover, og kan slik bidra til å avsløre vitnesbyrdets «usanne natur» og umuligheten til juridisk «sannhetsproduksjon».

På noen måter, sier han, er det politiske fundamentet i dette arbeidet motsatt av det som kommer til uttrykk i de foregående verkene, da det tar opp hvordan statsborgerskap eller tilhørighet kun er en byråkratisk sannhet, ikke en kulturell eller sosial virkelighet, og diskuterer informasjon som ligger et sted mellom sannhet og løgn. Kan løgn belyse at lovverk, stater og identitær tilhørighet til en viss grad er fiksjoner?

Contra Diction undersøker dette ved å ta utgangspunkt i en nyhetssak som forteller om 18 nord-syriske landsbyer bebodd av drusere, som tilsynelatende massekonverterte under den islamske militsen Jabhat al-Nusra i 2013. Ingen utenforstående kan med sikkerhet si om konverteringen var reell eller om det var et tilfelle av taqiyya, og Hamdan forsøker å komplisere publikums mulighet til å ta stilling til dette. Historien brytes opp av omfattende redegjørelser for det teologiske, filosofiske og lingvistiske grunnlaget for taqiyya og islamsk sannhetsgestalt, og viser relaterte språkanalyser, med mål om at vi skal gå derfra med en forståelse av «alt som har blitt sagt og handlingen det var å si det, men uten å være i stand til å forklare noe». Jeg skal ikke forsøke å motbevise ham.

Fra et estetisk perspektiv så mangler Hamdans enkle installasjon, i motsetning til Melanie Gilligans massive videoverk som bukter seg i det andre rommet – og som også har sin opprinnelse hos Casco – en tilfredsstillende forening av form og innhold. I likhet med hennes prosjekt, så krever det samtidig et visst forarbeid og en tidsmessig investering fra publikums side for å (forsøke å) forstå det som blir presentert, utover å introduseres for taqiyya som konsept. Paradoksalt, da Hamdan selv har uttalt at det ikke finnes noe mer overbærende didaktisk, enn når publikum må bli fortalt hva arbeidet egentlig handler om etter at man har sett det, fordi kunstverket ikke lykkes i å kommunisere det på egen hånd.

Contra Diction fungerte kanskje godt som sentrum av den større utstillingen Taqiyya – The Right to Duplicity som ble vist på Kunst Halle Sankt Gallen i fjor, hvor verkets funksjon var å knytte sammen en større mengde arbeider som har til hensikt å vise talens tvetydighet og hvordan lyttingens konvensjoner har endret seg. Uten konteksten til Hamdans øvrige kunstnerskap og forskning, som er i en spennende utvikling, er det imidlertid ikke åpenbart hva verket forsøker å formidle. Det må finnes mer interessante måter å bygge forskning inn i kunstneriske uttrykk på, sier han, enn de ofte risikofrie men samtidig utilgjengelige arbeidene som «forskningskunst» gjerne ender opp med å bli – og som Contra Diction som enkeltstående verk dessverre gjør seg skyldig i å være.

Lawrence Abu Hamdan,
Live Audio Essay og Contra Diction: Speech Against Itself
11. mai – 5. juni 2016, Trondheim Kunstmuseum