Overflatebehandling

Man kan vel knapt vise kunst på Rake visningsrom uten at det spesielle rommet skaper en tydelig dialog med verkene. «Boksen» på omlag 40 kvm setter klare betingelser for det som vises der, men skaper samtidig en unik ramme for arbeidene. Så også med utstillingen Damselfrau av Magnhild Kennedy, vist som et samarbeid mellom Rake og med-kurator Maja Nilsen.

Kennedy, som er oppvokst i Trondheim, er kjent internasjonalt for sine ornamentale, fargerike og intrikate masker i ulike materialer. På forhånd hadde jeg en forestilling om at disse kom til å være stilt ut som kunstferdige objekter på Rake, langs veggene eller på pidestaller. Den type montering kunne imidlertid ha kommet i klinsj med omgivelsene, hvor de ekspressive maskene ville tatt opp mye av plassen og i verste fall gjort rommet både generisk og klaustrofobisk. I stedet er det valgt en løsning som på svært godt vis utnytter visningsrommets potensiale: Man trer inn i en helhetlig installasjon, hvor vegger og tak er kledd i et heldekkende stoff bestående av flere kvadratiske, ulike motiv – som et lappeteppe. På den innerste veggen vises en videoprojeksjon av det jeg antar er kunstneren selv, kledd i forskjellige utførlige drakter og masker for hvert klipp som vises i videoen. Klippene akkompagneres av hver sin musikksnutt. Ved forespørsel får jeg vite at musikken primært består av japansk salongmusikk fra 1930-tallet, men med innslag av etiopisk og spansk-amerikansk musikk samt en spenstig dose funk fra Thailand og britisk heismusikk. Teppet, videoen og musikken er det som til sammen utgjør utstillingen. Den på samme tid visuelle, romlige og auditive opplevelsen av å trå inn i dette kunstverket – et lite, frittstående univers – er like forførende som selve maskepryden.

Det besnærende følges tett av noe gåtefullt og kanskje til og med urovekkende. Mennesket i videoen skjuler sitt egentlige jeg bak mer eller mindre antropomorfe masker, der noen fremstår nærmest snerrende eller har trill runde, oppsperrede øyne. Assosiasjonene går i retning noe esoterisk, som sjamanistiske ritualer, hvor maskene kan fungere både som utsmykning, forkledning og beskyttelse. Det at flere partier i lappeteppet som dekker vegg og tak er nøyaktige gjengivelser av Rakes karakteristiske gulvflate, bidrar til en fragmentert, liksom vridd estetikk. Her er ting på hodet, eller gjemt bak distraherende fasader. Som en motsats til det overnaturlige aspektet, er det også flere gammelmodige, florale broderier og nostalgiske, trauste mønster i lappeteppet. Sammen med den ofte lekne og lystige musikken forankrer dette kunsten i noe som også er jordnært og tilgjengelig.

Denne dobbeltheten gjenspeiler seg i det tyske ordet «damselfrau», som er både utstillingstittel og Kennedys kunstnernavn. Ordet består av to motsetninger, frøken og frue, og er således tveegget. Både «frøken» og «frue» formidler imidlertid samme informasjon: Om kvinnen det gjelder er gift eller ikke. Og de ser nettopp ut som bruder, de ulike karakterene i Kennedys video. De er vakre og forseggjorte, men all staffasjen kan i tillegg tolkes tyngende. Det er som om også disse menneskene er utstilt – oppstilt for andres blikk. Bak det grandiose eksteriøret kan man så vidt skimte flakkende øyne. Kanskje ligger det her en bevissthet rundt det ornamentales skyggeside: forfengelighet og objektivering.

På samme måte som tittelen Damselfrau utfordrer absolutter, er den selvlærte Kennedy forfriskende frigjort i sitt kunstneriske arbeide. Sjangermessig kretser verkene hennes innom både kunsthåndverk og scenografi, i tillegg til at man kan se paralleller til moteverdenen. Hele hennes maskeproduksjon skal ha sprunget ut fra et ønske om å kunne ikle seg særegne masker når kunstneren og hennes venner dro på nattklubb i London. Senere har Kennedys kreasjoner blant annet blitt omfavnet av artistene Björk og Beyoncé, og hun har laget masker for den norske scenekunstneren Lisa Lie. I Trondheim kommer vi også til å se mer av Kennedy i 2019, da får hun enda flere kvadratmeter å boltre seg på i en soloutstilling på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum.

Selv om kunstners valg av form og uttrykk kler utstillingsrommet, kan man som publikum også kjenne på et uforløst ønske om en mer taktil opplevelse – jamfør maskene med alle sine paljetter, perler, remser, dusker og blonder. I utstillingsteksten kan man lese at noen av verkene består av svært kuriøse og interessante deler, som for eksempel blonder tidligere eid av Camilla Collett eller to hundre år gammelt geisha-hår. Dette er imidlertid informasjon som kun kommer frem i teksten, og det står ikke hvor vi skal se etter de nevnte blondene eller geisha-lokkene. Sånn sett blir ikke materialenes historie formidlet gjennom verkene, noe som ellers kunne ha bidratt til en følelse av dybde.

Likevel, når man tross alt viser en utstilling som først og fremst dreier seg om masker og ornament, så kan man vel tillate seg å være kompromissløst overflateorientert. Det i seg selv blir et meningsbærende grep. Og i dette tilfellet representerer det også et friskt avvik fra hva publikum forventer; Kennedy har da heller aldri før vist maskene sine gjennom video. En ting er i alle fall sikkert: Det er få steder det ville funket like godt som akkurat her.

Damselfrau av Magnhild Kennedy står til 12. august i Rake visningsrom
Photo: Uta Freia Beer / Edit: Juliane Schütz