Innkjøpsfondet – Intervju med Jan-Lauritz Opstad

I boken «Det norske kunstfeltet» påpeker kunstsosiolog Dag Solhjell at innkjøp av samtidskunst til kunstmuseer er en sterk markering av posisjon og makt i kunstfeltet. Innkjøp til et museum er mer enn bare et kjøp. En museumsutstilling er mer enn kun en fremvisning av kunst. Kunstnere og deres verk blir gitt historisk betydning i kunstmuseene. Ved innkjøp av samtidskunst fremskrives kunsthistorien.

Motsetningene mellom aktører med høy og lav symbolsk kapital utfoldes i dette kretsløpet, for også de med lav kunstnerisk status aksepterer at anerkjennelsen er den kapitalen det er viktig å kjempe for. Solhjell identifiserer blant annet utstillingsjuryer og innkjøpskomiteer som viktige portvoktere som forvalter denne kapitalen – de som er satt til å belønne utvalgte kunstnere etter eget skjønn. Det er derfor ikke overraskende at striden ofte kommer til uttrykk i konflikter om hvem som skal sitte i ordninger som har en særlig synlig evaluerende funksjon overfor samtidskunsten.

I et nylig intervju med ArtSceneTrondheim kunne direktør Johan Börjesson ved Trondheim Kunstmuseum fortelle at den mangeårige innkjøpskomiteen ved museet nå er avviklet – og det til fordel for en tilvekstplan. Han viser til at den gamle ordningen kom på plass i forbindelse med kunstnernes kamp for rettigheter på 1970-tallet, hvor blant annet kunstfaglig kompetanse og representasjon fra kunstnerorganisasjonene fikk stor betydning. Erfaring viser, i følge ham, at innkjøp blir unødvendig byråkratisk med denne ordningen. Flertallet av liknende museer i Skandinavia opererer heller ikke lenger med innkjøpskomiteer.

Tankegodset er ikke nytt. På 1990-tallet intervjuet for eksempel sosiolog Per Mangset flere unge kunstnere og rapporterte til Kulturrådet at deres kamp mot 1970-tallsgenerasjonens hegemoni måtte forstås som en kamp mot det som ble ansett som en «uren» politisk og kulturdemokratisk infisering av kunstfeltet. Denne motviljen må forstås i sammenheng med antropolog Ellen Aslaksens samtidige rapport Ung og lovende – 90-tallskunstnere – erfaringer og arbeidsvilkår, hvor hun la frem at unge kunstnere opplevde å vanstyres av sine eldre kolleger i fagforeninger som hadde fått statlig velsignelse til å fordele store pengebeløp.

Mens alt dette foregikk så ble «Norske kunsthåndverkeres fond for innkjøp av norsk kunsthåndverk fra samtiden», eller Innkjøpsfondet, etablert. Mens Kulturrådet senere kom frem til at betegnelsen «fond» er juridisk feil da det dreier seg om et regulært og øremerket driftstilskudd, så har ordningen vist seg å være et svært vellykket initiativ som har høstet mange lovord. Da prosjektet feiret sitt femårsjubileum i 1995, skrev daværende kulturminister Åse Kleveland at det var et uomtvistelig faktum at ordningen fungerte godt: «Mens andre innkjøpsordninger ved våre kunstinstitusjoner jevnlig figurerer i debatter hvor de både blir diskutert og kritisert, så ser vi her faktisk et system som fungerer uten konflikt, og endatil slik at møtet i komitearbeidet mellom fagutøvere og de teoretiske og historisk skolerte museumsfolkene har skjedd til berikelse for begge parter.»

Etter snart 30 operative år så virker heller ikke vinden som å snu. Hva er det som har fungert så godt?

Suksesshistorien

– Det blir bare spekulasjoner men jeg tror at kunsthåndverkerne, både som organisasjon og fagutøvere, har tradisjon for å være mer praktisk anlagt enn billedkunstnerne. De er vant til å se ting på en mer funksjonell måte, sier Jan-Lauritz Opstad. Han er tidligere mangeårig direktør ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og en av grunnleggerne av Innkjøpsfondet, hvor han fremdeles arbeider.

– Det vi vet har vært en viktig suksessfaktor for oss, er at vi fra begynnelsen var opptatt av å inkludere kunstnerne og å definere både dem og fagfolk fra museene som likeverdige deltakere. Vi fant hverandre i faginteressen og alle hadde samme mål: Å dokumentere norsk kunsthåndverk. Det var ikke noen personlig prestisje fra noe hold.

Som Kleveland påpeker så ble Innkjøpsfondet også raskt et viktig og berikende møtepunkt og faglig forum der ulike sider ved kunsthåndverkets egenart og utvikling ble diskutert, nettopp fordi kunstnere og fagteoretikere deltok sammen på likeverdig basis.

– Det er her den faglige debatten foregår, forklarer Opstad. – I og med at kun to personer som oftest er med på innkjøp, så vi tidlig et behov for et større forum der faglig diskusjon skulle stå i fokus. Begrepet «stormøte» ble derfor etablert allerede på vårt første møte. Et slikt forum eksisterer ikke i Kulturdepartementets vokabular, og er heller ikke nedfelt i retningslinjene våre. Vi ønsket likevel at hele fondet skulle ha et sted å møtes for å diskutere dagens kunsthåndverk, lage definisjoner, begrensninger eller åpne opp tradisjonelle grenser. Organiseringen av fondet blir også hyppig diskutert her.

Senere fikk stormøtet vedtaksrett med henhold til drift, økonomi og organisering, og ble dermed mer som et ordinært styremøte. Det viktigste for Opstad har allikevel vært debattene. Flere kunsthåndverkere trekker også frem deltakelse i et slikt forum som den viktigste grunnen til å gå inn i Innkjøpsfondet, selv om de selv ikke kan bli innkjøpt i tiden de sitter der.

– Jeg mener at vi har skapt gode rammevilkår både for utviklingen av fagfeltet og innkjøp av kunsthåndverk fra samtiden, uten særlig friksjon. Alle som har vært involvert virker svært fornøyde.

«Veien blir til mens vi går»

De innledende forhandlingene til Innkjøpsfondet skjedde under Brundtland 2-regjeringen, med Hallvard Bakke som kulturminister i 1989. Det var i det siste budsjettet til denne regjeringen av ordningen kom inn på statsbudsjettet. Den innledende perioden var imidlertid ikke helt friksjonsfri. I et internt dokument fra 2017 beskriver Opstad historien til Innkjøpsfondet og kommenterer retningslinjene. Her forteller han at kunsthåndverkerne nok så for seg en egen samling av moderne kunsthåndverk som kunne danne utgangspunktet for et nytt museum, som en parallell til Nasjonalmuseet og det nyetablerte Museet for Samtidskunst. De tre kunstindustrimuseene i Oslo, Bergen og Trondheim mente på sin side at de til sammen allerede forvaltet en slik samling, og at det derfor ikke var nødvendig å starte helt på nytt. Kulturdepartementet var enig i at innkjøpte kunstverk skulle tilfalle de allerede eksisterende museene.

Denne avgjørelsen skulle vise seg å være fordelaktig. Som den første lederen av Innkjøpsfondet, keramiker Elisa Helland-Hansen uttalte i forbindelse med ordningens femårsjubileum, så er et av de interessante aspektene ved måten de driver innkjøpsarbeid på at det har fremtvunget et samarbeid, ikke bare mellom kunsthåndverkerne og museumsstanden, men også museene imellom: «Hvert museum har ikke bare kunne tenke på sine egne samlinger, men har blitt nødt til også å tenke på en overordnet nasjonal samling. Her har kunsthåndverkerrepresentantene hatt en viktig funksjon som ikke har vært bundet av det enkelte museums interesser.»

Hun trekker også frem at gjensidig informasjon, respekt og tillit tidlig ble vektlagt som grunnleggende verdier, og at de derfor har vært forskånet for den type konflikter hva gjelder representasjon som har gjort seg gjeldende innenfor andre liknende innkjøpskomiteer.

– Et av de viktigste temaene vi diskuterte i begynnelsen var innkjøpskomiteens sammensetning og funksjon, utdyper Opstad. – Likeverdighet mellom faggruppene var et sentralt mål. Utover det så ble den endelige formen utviklet etter prinsippet om at «veien blir til mens vi går.» Vi diskuterte fortløpende hvordan vi skulle utføre oppgavene våre på en praktisk og likeverdig måte, og vi justerte prinsipper og metoder etterhvert som vi fikk større erfaring. Noen ganger sammenfaller ikke nødvendigvis praksis med nedfelte retningslinjer.

Opstad understreker at de erfaringsbaserte tilpasningene alltid har blitt lagt frem for Kulturdepartementet før de blir implementert:

– Vårt formål er enkelt. Vi skal bygge opp en representativ samling norsk kunsthåndverk fra samtiden. Arbeidene skal kjøpes inn med henblikk på å gi offentligheten tilgang til kunsthåndverk av høy kvalitet for å øke kunnskapen om og interessen for denne delen av vår kultur. Vi skal gagne fagfeltet. I den prosessen har vi ønsket å befatte oss med så lite byråkrati som mulig og sørge for at mest mulig av bevilgningen skal gå til innkjøp. Vi har kommet med egne initiativer til å gjøre driften mest mulig kostnadseffektiv, for eksempel ved å velge kunsthåndverkerrepresentanter fra forskjellige deler av landet, fortrinnsvis i nærheten av de enkelte kunstindustrimuseene. Slik reduserer vi reiseutgifter til et minimum og holder oss orientert om lokale begivenheter. Jeg har opplevd stor fleksibilitet, og departementet har vært svært åpen for vår praktiske og løsningsorienterte stil. Tilliten kommer nok av at vi har hatt en åpen dialog og vært nøye på at alt vi foretar oss skal foregå på korrekt måte. Alt som er underlagt et departement er sårbart. Hvis noe ikke fungerer som det skal så kan det legges ned med et pennestrøk.

En annen friksjon som måtte løses, var hvordan fordelingen av de faktiske innkjøpene skulle foregå. Fondet, som opprinnelig hadde en bevilgning på 1,1 millioner kroner forvalter i dag nesten fire millioner årlig, hvor museene mottar 800,000 kroner hver for å gjøre innkjøp. En slik fordeling var ikke en del av den opprinnelige strukturen. Opstad forteller at de i begynnelsen jobbet med en felles pott:

– Da ble det fort sånn at siden mesteparten foregikk i Oslo på den tiden, så var det også Oslo som gjorde innkjøp for museene. Det var ingen med fra Trondheim eller Bergen, så den grunnleggende ideen om likeverdighet og rettferdighet var nok litt skjør i startgropa.

Han gikk derfor inn for å løse dette ved å lage en oversikt over innkjøpene som allerede var gjort, slik at alle kunne se hvordan fordelingen hadde vært. Deretter lagde de et «pluss-minus-regnestykke» og satte punktum, før en like stor del av bevilgningen ble fordelt til hvert museum. Dette er en løsning som forebygger spørsmål om hvem som får mulighet til å kjøpe hva. I de tilfeller hvor flere museer ønsket å kjøpe samme kunstverk, så opererte Innkjøpsfondet opprinnelig med loddtrekning. Dette har blitt erstattet av «Blåboka», hvor museet som står øverst skal ha fortrinnsrett til innkjøp når flere ønsker samme verk. Ved bruk av denne retten, rykker museet ned på sisteplass og neste museum opp.

– Fordelingsordningen og forståelsen av at vi forvalter en felles nasjonal samling, åpner for fleksibilitet, poengterer Opstad. – Da NKIM for eksempel kjøpte Tone Vigelands «Sculpture I» til 620,000,- i år, så tok det nesten hele vårt budsjett. Slike innkjøp er selvfølgelig ekstraordinære, og det fine med vår ordning er at hvis det skulle dukke opp noe annet som er særlig relevant i samme budsjettår, så kan de tre museene ta del i hverandres pott uten at det blir ansett som et lån. Innkjøpene blir forstått som et felles anliggende.

Kvalitet og kvantitet

At medlemmer av fagorganisasjonen Norske Kunsthåndverkere har vært involvert som medspillere har vært helt essensielt for Innkjøpsfondets suksess, mener Opstad. Sammensetningene av de ulike innkjøpskomiteene har også vist hvordan begrepet «representativ samling» og kriterier for innkjøp kan tolkes på ulike måter.

– En spennende del av jobben handler jo om å definere hva kunsthåndverk er. Her har det vært mye diskusjon, hvor både føringer og komitésammensetninger har hatt mye å si. Det er ikke alltid like lett å si «dette er billedkunst» eller «dette er kunsthåndverk.» Det gjelder særlig for tekstil og keramikk. I noen tilfeller er det en avgjørelse som ikke kan bli tatt før man faktisk står foran verket. Oftere enn man skulle tro har Innkjøpsfondet diskutert aktuelle forslag og sagt seg enige i at et verk per definisjon er billedkunst, og derfor utenfor vårt innkjøpsmandat.

Det samme kan kanskje bli sagt om kvalitetsbegrepet. Som Solhjell skriver, så har museene et estetisk kvalitetskriterium på innkjøp til sine samlinger. Museumsinnkjøp har derfor en sterk innflytelse på hva som oppfattes som kunstnerisk kvalitet, både historisk og i samtiden. Opstad bekrefter at kvalitetsbegrepet også er grunnleggende i kunstindustrimuseenes statutter og at kvalitet har vært prioritert fremfor representativitet i Innkjøpsfondet. Til tross for kvalitetsbegrepets sentrale plass, så har han likevel lagt merke til at det sjelden er noe som diskuteres.

– Jeg mener at det er fordi det ikke har vært noe å diskutere. Kvalitet, ikke minst mangelen på kvalitet, er noe man ser når man kjenner faget sitt. Enigheten mellom kunstnerne og museumsfolkene bekrefter dette. Det er allikevel en viktig diskusjon å ha i mente, og det er en av grunnene til at jeg synes det er viktig å ha med kunsthåndverkere. De sitter på en annen form for fagkompetanse enn museumsfolk gjør, og kan ofte komme med viktige innspill når vi vurderer ulike arbeider. Det har vært flere tilløp til at Kulturdepartementet har vurdert om kunsthåndverkerne skal være med videre i Innkjøpsfondet eller ikke. Til det sier jeg at det er to tiår siden det først ble fremlagt som en «gammeldags ordning». Men vi har stått på vårt og gjort det tydelig at vi vil ha de med og at de vil være med. Samtidig så spør flere billedkunstnere i NBK hvordan vi har fått det til med Innkjøpsfondet. De får det jo ikke til. Jeg har allerede sagt noe om det, men mitt viktigste råd er: Ikke ha en restriktiv holdning som fører til at du går glipp av viktige perspektiver og nyvinninger. Vær inkluderende, respektfull og fleksibel. Vær pragmatisk.

Digital fremtid

Etter at Opstad har gått over til en fagstilling ved NKIM, så har han jobbet mye med Digitalt Museum. Mens Innkjøpsfondet publiserte bøker med de siste fem års innkjøp, både i 1995 og 2000, ble det i 2004 vedtatt at i stedet for en ny trykt oversikt skulle fondets innkjøp dokumenteres fortløpende gjennom en egen webside.

– Formidling er et av fondets kjernemål, forteller Opstad. – Mens det er full kontroll på alle innkjøp i samlingen, så er den digitale oversikten stadig mangelfull. Jeg jobber derfor med å ajourføre denne, og vi har satt av et betydelig beløp for å fotografere hele samlingen skikkelig. I nyere tid så har jo alt blitt fotografert umiddelbart, så det er kun den tidlige perioden som trenger en opprydding. Nå oppdaterer vi jo også websiden fortløpende. Innkjøpene våre fra årsutstillingen i år ble publisert før utstillingen åpnet. Så alt går stadig  raskere.

– Våre erfaringer med innkjøpskomiteer som inkluderer både kunstneriske fagutøvere og de teoretiske og historisk skolerte museumsfolkene har med andre ord vært utelukkende positiv. Kulturrådet jobber for tiden med en ny evaluering av de statlige innkjøpsordningene, og har vært i kontakt med oss for å høre hvordan det går. Jeg vet ikke hva konklusjonen blir, men jeg håper og tror at det kommer til å gå bra denne gangen også, avslutter Opstad.