Trondheim kunsthall. Hvems ansvar?

Fordi vi bryr oss
ArtSceneTrondheim har siden nettportalen så dagens lys i 2009 vært opptatt av utredningen om kunsthall i Trondheim. I tillegg til å åpne for diskusjon om premissene for en kunsthall, tok AST domenenavnet trondheimkunsthall.com som en kommentar til at man opplevde at kultimathule (det offentlige sitt utredningsarbeid om kunsthall i regionen) verken så eller anerkjente samtidskunsten som et eget fagfelt. Høsten 2010 spontan-arrangerte AST Samtidslaboratorium III (S3), en samtale med Jonathan Watkins, direktør for Ikon Gallery Birmingham, som en reaksjon på det kultimathule-initierte samtidslaboratorium II: Festen, ved Trondheim kunstmuseum. S3 var en samtale om premissene for en kunsthall i Trondheim og Jonathan Watkins avrundet med å konstatere:

You don’t want a Kunshalle run by the municipality do you?

Teksten Hustavle for regionale kulturpolitikere av Dag Solhjell som ble publisert på ArtSceneTrondheim i februar, var skrevet som en direkte reaksjon på opplysninger som kom fram i kunsthallsaken i KUNSTforum, februar 2011. I reportasjen la Morten Wolden, kommunaldirektør for kultur og næring i Trondheim kommune og leder for styregruppa, Suzette Paasche, MiST fram kunsthallplanene til kommunen og fylke. Innholdet i reportasjen skapte mildt sagt institusjonsforvirring og ble fulgt opp av en kommentarserie fra AST på lederplass.

AST vil i tråd med våre tidligere bidrag fortsette å vise ansvar for prosjektet. Fra politisk hold har det flere ganger vært hevdet at samtidskunsten har for lite nedslagskraft i den generelle befolkningen til å satse stort på det i Trondheim. Om denne holdningen fortsatt er rådende fra administrativt hold bør man begynne med å jobbe for å skape denne forståelsen og etablere en «instans» som også har rett kompentanse til å ta diskusjonen rundt den. AST har nå levert en anbefaling for det videre arbeidet, det er i vår hensikt å videreføre hovedtrådene i argumenter fra diskusjonen om kunsthall, innspillene og initiativene fra S3, samt presiseringer som avsluttes med en rapport. Dette er ArtSceneTrondheims respons på en lang, overstyrende og kunstfaglig lite ambisiøs kommunal og fylkeskommunal utredning, med for tunge museumsstrategiske rammer. Vår oppsummerende og framoverskuende rapport kan således brukes som som pedagogisk verktøy av interessentene framover.

Merknad: Rapporten ble offentliggjort og sendt til relevante kunstinstanser ifbm en invitasjon til dialog/innspillsmøte 8. april 2011, med arbeidsgruppa og leder for styregruppa; «Det som altså er på det rene, er at det skal arbeides for å etablere en kunsthall i Trondheim, og at eierskap, statutter og driftsmodell for denne ikke er definert – her inviterer vi til en diskusjon som senere skal ende med et konkret forslag til etablering.» (Fra invitasjonen). Inviterte var representanter for fagmiljøet ved Trondheim Elektroniske Kunstsenter, Trøndelag Senter for Samtidskunst, Babel, Lademoen kunstnerverksteder, fagforeningene TBK og NKM, i tillegg til AST. Møtet var et initiativ fra kunsthallarbeidsgruppa om dialog – i form av et ønske om flere innspill til det videre arbeidet.

Vi kan understreke begrunnelsen for ASTs deltagelse og initiativ til debatten. AST har for eksempel ingen intensjon om å diktere innholdet i en ny institusjon, tvert imot. Vårt engasjement i saken har nettopp vært for å prøve å forklare for en større offentlighet at konturene vi ser av kultimathulearbeidet i kunstfaglige øyne oppleves å være opprettelsen av en faglig sett, middelmådig institusjon. Dette løpet har fortsatt uten at innspillene og reaksjonen fra fagmiljøet virker å nå inn, etter flere års planlegging.

For at det skal være realistisk å oppnå målene som alle er mer eller mindre enige i – At Trondheim kan ha nytte av å realisere en kunsthall eller institusjon for samtidskunst som både skal være relevant regionalt, og som tilfører noe til det internasjonale kunstkretsløpet, understreker vi at arbeidet må fristilles fra museumstrategiske, fylkeskommunale og kommunale forbehold, etter kulturlovens prinsipp om en armlengdes avstand.

I møtet den 8. april 2011, ble det fra arbeidsgruppas side gjort et forsøk på å begynne å kommunisere. Konkret ble det tilbudt å utvide arbeidsgruppa med en representant med kunstfaglige kvalifikasjoner. Fagmiljøets representanter i møtet er blitt bedt om å foreslå aktuelle kandidater.

 

Fra rapporten (offentliggjort 7. april 2011):

Anbefaling

AST støtter opp om at prosjektet ikke bruker Kultimathules sluttrapport i konkretiseringsarbeidet.

En kunsthall må være en autonom institusjon hvis funksjon er å vise samtidskunst på et internasjonalt nivå, og som har ambisjoner å bli en relevant premissleverandør i kunstkretsløpet.

En arbeidsgruppe med byråkratisk og museumsfaglig overvekt som sitter på begge sidene av bordet legger naturlig nok for sterke føringer i konkretiseringsfasen. Hvis dette arbeidet skal fungere etterlyses kunstfaglig kompetanse i alle ledd.

En kunstfaglig kompetent arbeidsgruppe uten museumsfaglig eller administrativ overvekt, bør ideelt bestå av personer som har erfaring både med å produsere utstillinger og med samtidskunst/kunsthalldrift. Videre bør disse være internasjonalt orientert og ha et relevant kompetansenettverk.

AST anbefaler et kuratorisk fristilt initiativ som produserer utstillinger/prosjekter uten faste lokaler med fokus på innhold for å bygge opp interessen og forståelsen for samtidskunst.

Man gjør klokt i å se utenfor Trondheim, NTNU og kunstakademiet for å hente inn nødvendig kvalifisert kompetanse som kan vekselvirke med det allerede eksisterende fagmiljøet og kunstinstitusjonene i regionen.

Realiser en temporær kunsthall uten faste lokaler som produserer utstillinger kontinuerlig og på ulike steder i byen. Det vil være et prosjekt som kan legge grunnlag for en permanent løsning på et senere tidspunkt.

Betydningen av en kunsthall

En kunsthall i Trondheim kan være et løft og et satsningsområde for kunstscenen, som kan gi ringvirkninger internasjonalt. Videre vil den øke byens kunstselvforståelse og bidra til å knytte regionen tettere sammen den internasjonale kunstdiskursen.

En kunsthall produserer og presenterer samtidskunst i en internasjonal kunstfaglig relevant kontekst.

En kunsthall skiller seg fra et museum. Museet har kunst og historie som formidlingsområde. De har en samling de har opparbeidet seg over flere år som er museets kreative, (i hovedsak) objektbaserte og økonomiske kapital. Det finnes eksempler på god og dårlig forvaltning av museumssamlinger.

En kunsthall kan være en privat eller offentlig institusjon. Eller et samarbeid. Under privat ligger også mulighet for betegnelsen kunstnerstyrt.

En kunsthall er ofte støttet av både private og offentlige bevilgningshavere.

Kunsthallen i Bergen har feks satset på ikke å ha en tidsavhengig «trendbasert» profil som kultimathule legger opp til, fordi det kan overstyre relevansen i innholdsproduksjonen over tid. En trendbasert profil er for eksempel å ha fokus på arkiv, bibliotek, museum, og kulturarv som ramme rundt innholdsproduksjonen samtidskunst. Eller det å se seg blind på det byråkratiske moteordet formidling framfor å fokusere på skape en kompetent innholdsleverandør. Bergen kunsthalls ledelse bestemmer selv hvilke utstillinger de vil satse på. Kunsthallen er styrt som en forening/stiftelse, den har både statlig og privat finansiering.

Bestillingsverket Kultimathule

Kunstpolitikk er å lytte til kunsten og å støtte initiativ som kommer fra kunsten selv. Uten å lytte til kunsten er du ingen kunstpolitiker, bare en politiker. Uten initiativ fra kunsten selv har det ingen mening å ha en kunstpolitikk. Ingen vellykket kunstinstitusjon er blitt til på politisk initiativ eller etter politisk styrte utredninger. Dag Solhjell, Hustavle for regionale kunstpolitikere, Trondheimkunsthall.com

I det videre arbeidet er det nødvendig å evaluere prosjektet og oppsummere hvordan og hvorfor kultimathule trådde feil – og ta lærdom av det. Feilstegene kan kort oppsummeres slik:

– Kultimathule startet i feil ende: grafisk profil og lokalitet framfor innhold.
– Kultimathule ignorerte innspill fra fagmiljøet og mislyktes i å oppnå forankring og tillit.
– Prosjektet hadde klokketro på sine egne administrative,- politiske- og økonomiske funderte ideer.
– Uansvarlig prosjekteringsarbeid og slett formidlingsevne.

Kunsthall på anbud?

Faggruppen – det kunstfaglig rådgivende organ for prosjektledelsen – ble utsatt for et instrumentelt løp med for sterke føringer. I dette vises en manglende evne fra kultimathules prosjektledere til å revurdere holdbarheten i sine egne administrative og økonomisk funderte ideer. Prosjektledelsen hadde klokketro på at det ligger en automatikk i det at pakkeløsningen flerbruksarena og formidlingshall: Arkiv, Bibliotek og Museum, Kulturarv og Samtidskunst skal bli en del av det internasjonale kunstkretsløpet. Dette opplever AST er uansvarlig prosjekteringsarbeid.

Kravet om å tilfredstille for mange ulike, allerede eksisterende tunge institusjoner sine behov for lokaler, viser en manglede erkjennelse om at samtidskunsten trenger en storsatsning regionalt. Kvalitet er mangelvare i regionens offentlige kultursatsning og bøtes heller ikke på med kultimathuleplanene.

At prosjektledelsen bruker argumentet «det samsvarer ikke med Bestillingen fra politikerne» er veien å gå for å oppnå mistillit fra en observant kunstoffentlighet. Hvis innspill fra fagmiljøet som ikke passer bestillingen regelrett blir luket vekk, er dette et spill for galleriet. Videre oppfattes denne framgangsmåten som  rovdrift – og uforsvarlig bruk av fagkompetanse. Kunstmiljøet er klar over at det å gi inntrykk av forankring i fagmiljøet «hjelper» prosjektet når man skal sanke støtte fra kulturdepartementet, politikerne lokalt, osv. I tillegg er fagkompetanse «relevant» for å tilføre utredningen kunstfaglig tyngde.

Å starte i feil ende
AST vil påstå at prosjektledelsen startet utredningen i feil ende. Hadde de valgt en åpen planlegging med reelt rom for innspill hadde de for eksempel spurt:

– Hvordan kan man lage en kunsthall under gitte økonomiske rammer, som tilfører regionen noe av kunstfaglig relevanse, som løfter kunstscenen nasjonalt og internasjonalt.

Istedet var den politiske bestillingen et argument prosjektledelsen kunne bruke for å banke igjennom flerbruksarena/formidlingshall. Ønsket om å samorganisere alle nåværende eksisterende institusjoner med felles utstillingslokaler er basert på økonomisk funderte argumenter, ikke faglige. Denne metoden vitner om en byråkratisk arroganse som undergraver den kunstfaglige kompetansen de selv hyret inn til å begrunne rapporten med.

Kultimathulerapporten

Kunstpolitikk er å innrømme feil i kunstpolitiske prioriteringer.En kunstpolitikk som aldri tar feil, og ikke innrømmer det når den tar feil, tar feil.
Dag Solhjell, Hustavle for regionale kunstpolitikere, Trondheimkunsthall.com

Kultimathules kritikkverdige rapport anbefales å leses i sin helhet på deres nettside. Materialet er lite matnyttig, vitner om slett håndverk og er en altomfattende -tolkbar i alle retninger -språkføring, full av selvfølgeligheter. Alle de pålagte og lite gjennomtenkte føringene vil være mer til hinder og irritasjon for en framtidig kunsthall-ledelse, enn som et praktisk og styrende redskap. Det er videre kritikkverdig at den avslører en totalt utdatert forståelse for bruken av digitale- og sosiale medier i formidlingsøyemed. En rask kikk på kultimathules facebookside viser 66 «likes». Det er kritikkverdig at kultimathuleprosjektet har vist slett forståelse for kunstformidling i den digitale tidssalder – som jo har vært et hovedfokus og ansvarsområde for prosjektet. Nettportalen prosjektet selv har opprettet med egen redaksjonsgruppe er omtrent inaktiv og uten nedslagskraft. Selv hevder kultimathule i rapporten: «å ha lagt grunnlaget for et grensesprengende samarbeid mellom samtidskunst og kulturarv i Sør-Trøndelag gjennom forslag til etablering av en ny felles formidlingsarena for kulturarv og samtidskunst.»

Byråkratisk arroganse
De erfaringer faggruppa gjorde i forprosjektfasen til kultimathule viste at når kunstfaglige råd omsettes/oversettes til et byråkratisk språk utvannes den kunstfaglige terminologien og dermed forvitrer også meningsinnholdet fra de faglige innspillene.

Toril Moi viser til liknende erfaringer ifht forskningsrådet og dets strategier for formidling:
«Jeg liker ikke dette språket. Det er sjelløst, anonymt og altfor generelt. Det bygger ikke på det språket     humanister faktisk bruker når de diskuterer forskning. Dermed blir det vanskelig for forskerne å begripe hva det er byråkratene vil de skal gjøre. De finner rett og slett ikke noe punkt der fagets kriterier for hva som
gjelder som interessante problemstillinger faller sammen med byråkratenes krav om å skape forskning som
møter «næringslivets kunnskapsbehov.»»  Toril Moi Aftenposten 31.mars 2011

Om konklusjonen Flerbruksarena/Formidlingshall
Prosjektledelsen i kultimathule konkluderte med at flerbruksarena/formidlingshall var den beste løsningen. Denne rapporten er tidligere kritisert av AST for å være «for kompleks i sin vaghet» og for å være et byråkratisk løp som bare var «den obligatoriske veien til et svar som allerede lå i bestillingen». Rapporten overbeviste verken politikere (jfr utspill Harald Nissen, leder kulturkomiteen Trondheim kommune) eller kunstmiljøet. Dette er alvorlig og kritikkverdig ifht den administrativt lange saksgangen, og ikke minst bør prosjektets omfattende bruk av kulturmidler (til samlebetegnelsen kultimathule) på over 6. millioner kroner, gjennomgås.

Autonom kunsthall
Blander du ikke-kunstneriske formål inn i en kunstinstitusjon, blir kunsten den tapende part. Den søker seg da ut – som regel til Oslo. Dag Solhjell, Hustavle for kunstpolitikere, Trondheimkunsthall.com

Faggruppas konkrete innspill forholdt seg til kunsthall og la seg ikke bort i organisering, innhold eller utførelse av de andre institusjonene ABM, MiST, NTNU sine behov eller ønsker.

Faggruppas anbefaling var å sikre en ‘autonom’ kunsthall for å styrke samtidskunstscenen og regionens mulighet for å sterkere være en del av den nasjonale og internasjonale kunstdiskursen.

Presisering autonom: En selvstendig ledelse med kuratorisk frihet og ansvar. Eget styre. Eget fysisk lokale for kunsthallen for ikke å binde denne opp til utstillingsserier fra allerede etablerte regionale institusjoner. (TEKS, TKM, NTNU, MiST osv.) Graden av samarbeid mellom kunsthall-ledelsen og andre aktører må ikke komme som et bundet krav, men være motivert av kunsthall-ledelsen selv.

Faggruppas anbefaling om autonom kunsthall var for å sikre at kunsthallen ikke skal bli en avlastningsinstitusjon for de andre aktørene, som en samorgansiering/ felles lokaler lett vil føre til. Faggruppas anbefaling var ikke i mot samlokalisering. AST mener at en samlokalisering kan være positivt, da dette kan bidra til økte besøkstall hos flere institusjoner og være en potensiell generator for tverrfaglig samarbeid.

Kunstfaglige visjoner, bærekraftige initiativ

Kunstpolitikk er å la kunsten styre seg selv på egne premisser. Uten selvstendige kunstinstitusjoner eksisterer det ingen kunstverden, bare institusjoner som snakker politikere etter munnen. Kunstpolitikkens fremste oppgave er å støtte en elite av kunstnere, kuratorer og kritikere, og å støtte institusjoner som selv støtter en slik elite. Der politiske og demokratiske hensyn kommer inn, forsvinner kvaliteten ut – som regel til Oslo. Dag Solhjell, Hustavle for regionale kunstpolitikere, Trondheimkunsthall.com

Istedet for å starte med – eller å fortsette med å tvinge gjennom – det å arrangere egne prosjekter, og det at kommunen og fylke innbyrdes kjemper om sine egne midler, anbefaler vi at prosjektet framover ser til hvordan feks. Bergen kommune samhandler med kompetente aktører i sin region. Vi refererer her til da kommunen i 2009 viste «raushet» ved å la Bergen kunsthall stå som innholdsleverandør og arrangør av den internasjonale konferansen To Biennal or not to Biennal? Her fokuserte man på å diskutere Biennalens status som utstillingsmodell. Det var nok ikke fra kommunens side uten en forståelse for markedslogiske prinsipper at de valgte å legge arrangementet til Bergen kunsthall. Noe av kunsthallens kredibilitet vil selvfølgelig dryppe over på kommunen. Likevel er dette et eksempel på bærekraftig samarbeid hvor intensjonene i hovedsak er faglig fundert og dermed tillitsvekkende.

En mesen spør: hva kan jeg gjøre for kunsten? En sponsor spør: hva kan kunsten gjøre for meg? En         kunstpolitiker som spør som en mesen får svar som fortjent – et initiativrikt kunstliv og en levende kunst. En kunstpolitiker som spør som en sponsor får også svar som fortjent – et passivt kunstliv og en uengasjert kunst. Dag Solhjell, Hustavle for regionale kunstpolitikere, Trondheimkunsthall.com

Forankring i fagmiljøet
Dialogen med konstnärerna är i sista hand det som är viktigast, annars vet jag inte varför jag jobbar med det jag gör. Daniel Birnbaum, direktør Moderna Museet, Kunstkritikk.no

Hovedessensen når man skal utvikle et prosjekt for samtidskunst er å ta samtidskunstscenen og dens utøvere sin faglige kompetanse på alvor. Dialog betyr for eksempel ikke byråkratisk arroganse, heller ikke å forvente frivillighetsarbeid til å bygge opp egne politikerinitierte prosjekt. Ei heller å luke vekk svar som ikke passer, eller å holde kortene for tett til brystet, eller mislede gjennom prosjektfasene. Dette er det motsatte av dialog og skaper trykkokerkonsekvenser. Gjennom bærekraftige ideer og løsninger, åpent spill og dialog oppnås forankring. Dialog betyr synlighet både i kunstmiljøets hverdagslige lokale kretsløp, det betyr også synlighet og tydlighet i media fra dag én i planleggingsarbeidet og det betyr å ta seg tid til å debattere. Dette har kulturadministrasjonen og kultimathuleprosjektet tilgode å vise sin kompetanse på.

Eksempelets makt
En vellykket kunstinstitusjon ér nettopp det, på grunn av de faglig funderte valg og eller dens grunnfestede faglige anerkjennelse som er bygd opp gjennom dens aktivitet over tid. En aktuell kunsthall ser det som en del av institusjonens jobb å være en del av og bidra til den internasjonale kunstdiskursen. Det som skiller gode fra dårlige institusjoner har også med tilliten til å gi ansatte frie tøyler innenfor kunstfaglige og realistiske økonomiske rammer. Er man kunstfaglig sett en spennende institusjon risikerer man altså å trekke til seg kompetente direktøremner og ansatte.

Lotte Sandberg skriver i kommentaren Direktør for vår tid i aftenposten, at valget av kunstner Tone Hansen til direktørstillingen ved Henie Onstad Kunstsenter virker riktig og fremtidsrettet. Sandberg poengterer at:
«Utnevnelsen av Tone Hansen er trolig i tråd med positive internasjonale tendenser til også å vektlegge faglige kvalifikasjoner. Eksempelvis ble Moderna Museets nye direktør, Daniel Birnbaum (48 år), så å si plukket fra øverste hylle: Filosofen, kritikeren og kuratoren var også kunstnerisk leder for den siste kunstbiennalen i Venezia – og er kort sagt en sterk og erfaren fagmann.»

Andre institusjoner som er verdt å nevne er Skulpturlandskap Nordland, kurator Maaretta Jakkuri, (dir. Kiasma og Kunstnernes Hus) og prosjektleder bla. Per Gunnar Tverbakk (nå dir. Oslo Kunsthall). Prosjektet hadde få initiativtakere med klare faglige funderte visjoner og real gjennomføringsevne. Et annet interessant aspekt ved prosjektet var at det ikke umiddelbart var en publikumsuksess men gjennom tidvis krasse diskusjoner av arten «skattebetalernes penger», om stygt eller fint, kunst eller ikke kunst, oppnådde prosjektene folkelig forankring uten at det gikk på bekostning av det faglige.

Om museumsstrategiske rammer i konkretiseringsfasen
Uten samtidskunst blir det ingen kunsthistorie. Uten kunsthistorie er det ingen samtidskunst. Blander du     hensynet til den ene med hensynet til den andre, så svekkes begge. Kunstpolitikk er å sørge for deres     kuratoriske uavhengighet, helst ikke under samme direktør. Dag Solhjell, Hustavle for regionale kunstpolitikere, Trondheim kunsthal.com

Hovedkritikken mot kultimathuleprosjektet lå i at både kompetansen og resultatet sprikte i for mange retninger da rapporten forsøkte å ivareta den politiske bestillingen om å tilfredstille for mange instanser sine «behov». Det ufullstendige og tolkbar i mange retninger- materialet fra de foreliggende utredningsrapportene, viser at den spirkende kompetansen har påvirket resultatet i uønsket retning. Det ble også tydelig at de ikke hadde den kunstfaglige kompetansen eller språket til å imøtekomme den påfølgende diskusjonen, eller forstå meningsinnholdet i kritikken fra fagmiljøet. En museumsfaglig ledelse er ikke heldig for arbeidet med kunsthall. En arbeidsgruppe bør i størst mulig grad fristilles fra de kommunale-, fylkeskommunale- og museale rammene.

Hvorfor ikke museumstrategiske rammer
Sør-Trøndelag fylkeskommune eier MiST. Kunsthallen eies av MiST. Leder for styringsgruppa for kunsthallarbeidet er direktør i MiST. I arbeidsgruppa sitter institusjonene Trondheim kunstmuseum, som er en del av MiST, og utdannningsinstitusjonen NTNU. I tillegg er kulturadministrasjonen i både fylke og kommune representert.

Sammensetningen som er valgt viser en museal- og byråkrattung overvekt, hvor MiST, fylke og kommunen sitter med representanter på begge sider av bordet. Mens instituttledere ved NTNU-administrasjonen fungerer som et kunstfaglig alibi.

(Om eierskap jfr. kultimathules egen rapport og intervju, KUNSTforum)

Utfordringer i konkretiseringsfasen
Hvordan skal konkretiseringsfasen som prosjektet nå sies å være inne i klare å bli konkret når den mangler den essensielle kompetansen, erfaringen, nettverket, og engasjementet for samtidskunst relatert til den internasjonale kunstscenen?

Det vi etterlyser er kompetanse på det styret og arbeidsgruppa skal konkretisere. En museumsfaglig ekspertise forholder seg ikke til kunst i samtiden. Et museum forholder seg til fortiden, en kunsthistoriker har fagkompetanse på området historisk kunst. En direktør har leder- og administrative egenskaper, men ikke nødvendigvis fagkunskap på området samtidskunst. En kulturadministrasjon fra fylke og kommunen har kompetanse på politiske bestillinger, ikke kunsthalldrift. Hvor er fagekspertisen på samtidskunst og kunsthalldrift: kuratoren, produsenten, kunstteoretikeren, eller kunstneren?

Gjennomføring
Kunstpolitikk er å holde politikk og politikere unna kunsten. Når politikken og politikere kommer inn i kunsten, forsvinner kunsten ut – som regel til Oslo.
Dag Solhjell, Hustavle for regionale kunstpolitikere,Trondheimkunsthall.com

Slik AST ser det nytter det svært lite å sitte i flere regionale brainstorming-grupper hvor representanter med kunstfaglig varierende kvalifikasjoner fortsetter og diskutere det samme om og om igjen. Istedet for at det offentlig topptung-styrte prosjektet fortsetter, som også er blitt kritisert både fra politisk og kunstfaglig hold for å være resultatløst, – bør ressursene legges på en struktur som kan bli et relevant bidrag til Trondheim og det internasjonale kunstkretsløpet.

AST foreslår at konkretiseringsarbeidet nå lytter til et innspill som flere ganger har blitt fremmet fra fagmiljøet. Kort oppsummert: realiser en temporær kunsthall uten faste lokaler som produserer utstillinger kontinuerlig, på ulike steder i byen. Dette vil kunne være med på å bygge opp interessen for samtidskunst for et bredere lag av befolkningen og legge grunnlaget for en permanent løsning på et senere tidspunkt. Prosjektet må ha en kuratorisk ledelse som har ansvar for og frihet til å utforme prosjektets innhold under de gitte økonomisk rammer. Disse stillingene må utlyses nasjonalt og i Norden. AST lover å lage buttons til alle besøkende påtrykt mottoet «med armlengdes avstand».

Kunsten skal spille førstefiolin
Dette forslaget er i tråd med det fagmiljøet tidligere har anbefalt, der det ble påpekt at innholdet er det viktigste. Et slikt initiativ vil også kunne bruke størstedelen av midlene på å produsere utstillinger. Under forutsetningen alle kan enes om, at det overordnede målet er å vise samtidskunst og at kunsthallens utstilingsprogram er av høy kvalitet.

Samtidslaboratorium 3 1/2 ?
Samtidslaboratoriumkonseptet har vist seg kontraproduktivt. Dets utalte mål var å være den praktiske forberedende delen av kunsthallutredningen men viste seg når det kom til stykke å være, først en illusjon av et demokratisk folkemøte, så en fyllefest. I rapporten er det ingenting som viser til hva som er opparbeidet av erfaring fra disse arrangementene. Fra kunstfaglig hold opplevdes begge prosjektene å være mindre vellykkede. AST ser ikke noe poeng i å fortsette dette konseptet i sin nåværende form, når prosjektet på sin side uttaler at det er inne i en konkretiseringsfase. Vi anbefaler fra nå av å bruke alle midler, (tiltenkt kultimathule/ samtidslaboratorium) på produksjon og formidling av samtidskunst.

I en overgangsfase anbefaler vi altså å utlyse frie midler nasjonalt til kunstprosjekter (under søknadsrammen: frie midler, utvikling av kunsthall) som skal gjennomføres i Trondheim. Denne typen prosjekter vil gagne miljøet på en konstruktiv måte, da den støtter initiativ fra bunnen av og kan videre skape interesse og en større publikumsgruppe for samtidskunsten. Med denne formen «slipper» også politikerene (sett fra deres side) de ubehaglige situasjonene og diskusjonene de til nå ikke har vist seg kunstfaglig kompentente til, eller vist interesse for å ta.

Folkelig eller faglig?
Når man skal etablere en ny kirurgisk avdeling ved et sykehus bør man ikke sette en vilkårlig gjeng (for eksempel tannleger, dyrleger eller vernepleiere) til å diskutere hva en kirurgisk avdeling kan være og evt hva den skal inneholde. Utredningen og utarbeidelsen av en kunsthall bør være basert på faglige vurderinger og avgjørelser – ikke folkelige.

 

Illustrasjoner:
1. Thatcher, ansvarlig for innføring av offentlige reformer i new public management «ideologi».
2. Mimmi Mattila, Sometimes They’re So Odd And Hilarious That It’s Really Hard To Stand, Galleri Blunk mars 2011 (foto: AST)
3. Martin Sæther, Holy Shit, 2011, Galleri 12 b, Trondheim (foto: AST)
4. Markus Lantto, My body is my temple (stillas), 2011, Dokkparken, Trondheim (foto: AST)
5. Paul mcCarthy, lala land parodie paradise, 2005, Haus der kunst, München
6. Husly, Vigdis Haugtrø og Jan De Gier (foto: Haugtrø)
7. Europan visualiseringsforslag kunsthall
8. Kjartan Slettemark, Nixon visions (70- tallet), fra nymontering, Trondheim kunstmuseum 2011
9. Mediaaktivist Franco Berardi (‘KNOWLEDGE AGAINST FINANCIAL CAPITALISM’) OCA.
10. MiLF in training
11. Baktruppen, Stamsundundersøkelsen 2003, kunsteriske forstyrrelser

Les kunsthallrapporten i sin helhet her.

Andre relaterte tekster:
Alle skal med, alle skal kunne søke! (…)
Hustavle for regionale kunstpolitikere
Referat samtidslaboratorium III
Lederkrisen i kulturlivet
Bærekraftig kunstpolitikk