Livlige materialer og affektive kretsløp

Life is something edible, lovable or lethal. – James E. Lovelock

Fundamentale vitenskapelige utfordringer møtte romforskerne i NASAs Voyager-program på 60-tallet. I søken etter liv på Mars så de seg nemlig nødt til å omdefinere hvordan de tenkte om fenomenet på vår egen planet. Forskernes oppmerksomhet vendte seg mot noe tilnærmet usynlig, men svært så nærværende, nemlig gassene som utgjør jordens livgivende atmosfære. En av de involverte var James E. Lovelock, mest berømt for sin Gaia-hypotese, og forståelsen av jordkloden som et selvregulerende system, bestående av komplekse utvekslinger av gasser, fluider og materialer i jordens hav, landområder, og atmosfære. Det at mennesket må forstås som en del av jordens dynamiske kretsløp, dannet også det filosofiske og politiske utgangspunktet for miljøbevegelsen på 70-tallet, og er ikke mindre aktuelt i nåtidens debatter om forbruk, gjenvinning og globale klimaendringer.

Kretsløp, materielle prosesser og relasjonell design står også i fokus når Norges største biennale for kunst og teknologi, Meta.Morf arrangeres for andre gang. Selvsagt skjer dette i Trondheim, hvor Espen Gangvik og staben ved TEKS har koordinert et imponerende program, i samarbeid med ulike kunstneriske og akademiske aktører og institusjoner i byen. Alex Adrianssens fra V.2 i Rotterdam og arkitekt og TED-fellow Rachel Armstrong, er invitert inn som kuratorer for henholdsvis utstillingene og åpningskonferansen. I sum sørger dette teamet for at det svinger av årets biennale. I løpet av oktober har man kunnet overvære flerfoldige kunstutstillinger, konserter, workshops, lydvandringer, kunstnerpresentasjoner, film og teater, samt fått innblikk både i NTNUs laboratorier og esoteriske forestillingsunivers i regi Forum Nidrosiae. Kunstens rolle i dette tverrfaglige feltet synes mer enn noe annet å skulle bidra til å lansere nye måter å se verden på, blant annet gjennom å utforske og problematisere vante forestillinger om teknologi og vitenskap.

Affekter og ambivalente følelser

Enkelte filosofer, som Brian Massumi, vil protestere mot å sette likhetstegn mellom affekter (sansemessige intensiteter) og følelser (affektenes sosiokulturelle fortolkning), noe som gir visse analytiske fordeler når man har med kunst å gjøre. Det affektive forstås da som intensiteter og kroppslige responser i gitte situasjoner, uten at de dermed nødvendigvis anses som fenomener utenfor sosiokulturelle maktdynamikker og diskurser. Et slikt teoretisk og begrepslig skille kan muligens også gjøre det enklere å forklare ambivalente og motstridende følelser, noe som dukker opp relativt hyppig i utforskningen av Meta.Morf, A Matter of Feeling.

Presentasjonen av en teambasert, håpefull og åpen design for framtidens miljøutfordringer av Protei, vist på Babel, en finurlig lydkonstruksjon signert Peter Flemming i RAKE, og den duftende, delikate installasjonen Epiphyte Grove (som mest av alt minner om den pulserende skogen i Avatar) av Philip Beesley i Gråmølna, utgjorde noen av høydepunktene. De to sistnevnte er i høyeste grad verk som må oppleves in situ og som krever egne rom, både på grunn av størrelse og kompleksitet – og det har de også fått.

Jeg fikk også anledning til å stifte nærmere bekjentskap med prosjektene til tre stipendiater ved Q2S sin Sense-IT lab (NTNU), som arbeider i skjæringsfeltet mellom Informasjons- og kommunikasjonsteknologi, kunst og spekulativ design. Der framstod Jordi Puigs prosjekt A-me som det mest fascinerende, både fordi hjerneforskning ligger mitt hjerte nærmest, og fordi interfacet faktisk fungerte da jeg besøkte laben på Gløshaugen. A-me er en interaktiv lydinstallasjon hvor publikum blir invitert til å utforske minner i en hypotetisk hjerne, med de samme visualiserings- og lokaliseringsinstrumentene som anvendes innen samtidens hjernekirurgi. Når pekeren lokaliserer et bestemt punkt på skjermbildet av hjernen går kaotisk mumling over i en klar stemme som formidler såre og underfundige fortellinger fra barndommen. Urovekkende og fascinerende, ikke minst med tanke på nevrovitenskapenes ambisjoner om å forstå identitet og personlighet via kartlegging av forbindelsene mellom enkelte nevroner. Gener er ut, nevroner er inn. Eller som en nevroforsker uttrykte det på TED ”I am my connectome”.

Livlige materialer og maskiner

Tittelen A Matter of Feeling som samlebegrep for utstillingene fremstår gjennomtenkt og med potensial til å fange oppmerksomheten til akademikere med interesse for nymaterialisme, (matter matters!) og affekt-teorier (både i nevrovitenskapelig og psykoanalytisk tapning). Selv om man er vant til å anse ulike typer for antropomorfisme – å tillegge noe ikke-menneskelig menneskelige egenskaper – som faglig problematisk, kan grepet være produktivt som tankeeksperiment og strategi for nytenkning, både for kunstnere og forskere. Aktør-nettverk-teorier (ANT) har lenge argumentert for at man må ta høyde for ikke-menneskelige aktørers medvirkning i utvikling av teknologi så vel som i kunnskapsdannelse. Karen Barads lansering av ”agential realism” har terget på seg diskursorienterte feminister, og flere av de jeg omgås innen akademia snakker om å lese Jane Bennetts bok Vibrant matter: A political ecology of things så snart de får tid. Det har i det hele tatt blitt mer gjengs å snakke om materie og teknologi i livlige termer. Iallfall så lenge man holder forestillinger om intensjoner og nyåndelig besjeling utenfor.

Det er ikke nødvendigvis de eksplisitt interaktive kunstverkene som er de beste på denne biennalen, i alle fall om man henspiller til verk hvor vi som publikum fysisk må gjøre noe (annet enn å stå og se på) for at verket skal fungere. Stelarcs presentasjon under konferansen er langt mer interessant enn hans noe daterte prostetiske, virtuelle hode (Prosthetic head, 2003). Øyvind Brandtsegg sin lydinstallasjon for gangbrua ved Solsiden lager rare lyder om man tramper hardt, men jeg synes han har gjort mer spennende ting før. Kan hende får man mer ut av det om man setter av tid og deltar på lydvandringen i Trondheims byrom, i stedet for å haste forbi på vei til utstillingsåpning, slik jeg gjorde.

Videre preges utstillingene av verk som krever aktiv betraktning og kontemplasjon, og i stor grad baserer seg på kunstnernes fascinasjon for intrikate mekaniske, kjemiske eller naturlige prosesser (selv om det er vanskelig å skille mellom disse begrepene her). Wim Delvoyes fordøyelsesmaskin i Trøndelag Senter for Samtidskunst, Cloaca No. 5 – hvis navn er hentet fra den medisinske beskrivelsen av dyrs endetarmsåpning, skrevet med Coca-Colas slyngete font – er kort fortalt en maskin som transformerer mat til bæsj. Delvoye har gått nitidig til verks for å imitere den menneskelige fordøyelsen, men her er det blottet for både nyttefunksjon og dype intensjoner. Det vil si, kunstneren intensjon er vel nettopp at maskinen skal være eksplisitt unyttig – som et spark til samtidens (over)produksjon av duppedingser og selvhjelpsteknologier. Jeg tar meg i å spekulere i hvorvidt de ekspederer avføringa i do eller andre steder, og om det ville vært mot kunstnerens intensjoner å bruke avfallet til kompostering og deretter som næring til dyrking av grønnsaker, som for eksempel kunne spises av de galleriansatte. Urban økologi er jo også veldig in, men det er lite av det i denne biennalen. Nede i kjelleren på TSSK gjemte det seg forøvrig en liten skatt av et tankeobjekt: Woodworms – du ser de ikke, men de er der.

Det er også andre materielle prosesser som undersøkes, dekonstrueres og presenteres i A Matter of Feeling. Den smeltende installasjon til Jessica De Boer (Solid Void) oppleves som en poetisk visualisering av fysiske prinsipper, mens Xandra van der Eijk og Antony Hall (i henholdsvis Momentum og Puddle Vortex) deler sin fascinasjon for ulike fluiders performative kvaliteter i sine meditative, prosessuelle verk. Med sine forstørrede krystaller berører Irrational Computing av Ralf Baecker på sin side eksplisitt materielle aspekter ved datateknologi, som synes både aktuelt og interessant, ikke minst i forlengelsen av Morgenbladets oppslag om CO2-utslipp som genereres av alle servere, noe som kreves for å holde internett tilgjengelig for alskens søk. Samtidig åpnes det for interessante om enn uintenderte assosiasjoner til nyåndelig befatning med edelstenenes krefter. De algoritmisk genererte skulpturene av Driessens & Verstappen benytter 3D-printing, i seg selv en høyaktuell teknologi for materialisering av alt fra organer til verktøy og våpen. 3D-printing er på mange måter en teknologi hvor mye står på spill (blant annet menneskeliv) og åstedet føles ikke riktig for mediespesifikk lek. Om kunstens rolle skulle være å utfordre og problematisere nye teknologier, bør den ikke snarere gå i kritisk dialog med samtidens mer problematiske utforskninger av denne teknologien?

Rachel Armstrongs katalogessay om protoceller, levende arkitektur og konstruksjoner på naturens premisser, er inspirerende lesning jeg håper finner veien til mange. Men hovedvekten av kunstverkene i A Matter of Feeling fremstår muligens som mer illustrative enn innovative hva angår de globale, materielle relasjonene kuratorene snakker så oppglødd om.

Cui bono?

Selv om det er lett å like underfundige kunstverk som kan fungere som tanke- eller meditasjonsobjekter, oppleves det innimellom befriende å bli presentert for prosjekter som arbeider mot et konkret mål, hvor mulige samfunnsendringer utforskes på et mer materielt nivå. De nevnte eksperimentelle prosjektene til Armstrong, Beesley, Protei og forskningen ved NTNUs Sense-IT lab er bare noen eksempel på at kunstneriske tanker som før stod i motsetning til mer mainstream teknologi- og vitenskapsproduksjon, er på vei til å endre forsknings- og kunstfeltet radikalt fra begge veier. Kyborgaktivisten Neil Harbisson presenterte, på sin side, innovativ software: ”for our senses and not for our iPhones” som han formulerte det. Harbisson er født fargeblind, men er ved hjelp av sin spesialutviklede ”eyeborg” i stand til å høre farger – en kreativ tilnærming til det vi ofte omtaler som funksjonshemming. Nå er vi på sett og vis alle kyborger gjennom vår omgang med kommunikasjons og informasjonsteknologi, men slike prosjekter kan minne oss om hvordan vi inkorporerer ulike typer teknologi og hva det gjør med måten vi ser verden på.

Selv om A Matter of Feeling fremstår som i overkant leken og entusiastisk i sin omgang med ny teknologi og vitenskap, håper jeg flere enn meg leser biennalens logo som en ambivalent figur: Den svevende og leende robotbabyen med navlestreng (med muligheter for å kobles opp mot hvilket som helst nettverk?) kan stå som et bilde på hvor komfortable vi har blitt med dagens teknologi, så vel som en påminnelse om vårt ansvar for å utvikle teknologi og vitenskap som kan skape bedre verdener – for flere enn oss selv. Det avgjørende spørsmålet med utvikling av ny vitenskap og teknologi burde til syvende og sist alltid være: Cui bono? Hvem lever, hvem dør ­– og hvem sine stemmer blir hørt?

Den lille kyborgen kan også peke fram mot et potensielt kommende biennaletema: Kanskje kunne det være interesse for å adressere globale utfordringer knyttet til reproduksjonsteknologier og surrogati? Dette er uten tvil teknologier som genererer høyst aktuelle, materielle og følelsesladede relasjoner for kunstnerisk utforskning og offentlig debatt. Igjen er det spørsmål om liv, selv om spørsmålene har endret seg, siden 60-tallets romforskning.

Meta.Morf, A Matter of Feeling
Biennale for kunst og teknologi,
27. sept – 28. oktober 2012