Sopsortering i Indien

Vegar Moens bilder har många lager i sig. De visar ofta arkitektoniskt storslagna projekt där människans starka vilja att modernisera och effektivisera står i stark kontrast till naturen som omger byggningarna, och inte minst de människor som lever där. Han smyger in fattigdom och slum i gallerirummet och får oss att verkligen se på det, något inte alltid pressfoton från samma områden lyckas med. Storformatsfotografiets detaljrikedom lyfter bilderna till en nästan overklig verklighet, och jag kan tänka mig hur han försvinner in i ett närapå abstrakt komponerande, där han står under skynket och ser motivet upp och ner på glasskivan. Han söker efter en tomhet, säger han. På Trøndelag Senter for Samtidskunst visar han just nu separatutställningen «Langs elven».

Märit Aronsson: Hur kom det sig att du började fotografera sopsortering i Indien?

Vegar Moen: Jeg hadde vært i India et par ganger tidligere, for å fotografere Chandigarh, byen tegnet av Le Corbusier. Chandigarh passer perfekt for storformatfotografering; svære torg med nok avstand til de enorme husene, ingen biler og mye lys. På slike plasser finnes det en intensitet. Det er forfallent på en måte som jeg kan bruke videre. Overalt er det reparasjoner, et umulig kaos og masse hjemmelagde skilter. Stikk i strid med Le Corbusiers plan. Slike kollisjoner og kontraster er alltid interessante. I forbindelse med reisene til Chandigarh var jeg også i New Delhi, hvor jeg ble paralysert av slummen og fattigdommen der. Noen år senere reiste jeg tilbake. Selvsagt kunne jeg ikke fotografere dette slik at man ser ansiktene til mennesker i nød. Det er for vanskelig. Jeg oppdaget etterhvert strukturen som eksisterer i det som jeg først så som hauger av søppel. Det er mange typer intern organisering her. Er man for eksempel så heldig å eie et skrujern, så kan det utgjøre muligheten til å få noen arbeidsoppdrag. Å samle og sortere søppel fra elven kan også gi inntekter. Dette ville jeg fotografere uten at man nødvendigvis viser individer; På en mer åpen måte, med gråfilter og lange eksponeringstider, slik at menneskene ble visket ut. Jeg ville fortelle om «vår slum», for vi har alle skyld i dette. At fotografiene er fra India er ikke viktig. Det kunne vært hvor og i hvilket land som helst. Disse slumområdene er så gigantiske, men likevel ikke nedtegnet på kartet. De jevnes med jorden regelmessig av myndighetene. Jeg hadde ikke mulighet til å komme inn i disse områdene uten hjelp, så jeg fikk kontakt med en person som kjørte meg rundt og snakket med de som bor der, for å få adgang. I slummen opplevde jeg at det er en slags tung apati, og ingen aggresiv tigging slik andre indiske storbyer bærer preg av. Vi gikk omkring i nesten to uker fra morgen til kveld og møtte mange fantastiske mennesker. Min gode venn Anne Katrine var med og hun sang viser for barna mens jeg passet på at kameraet var i vater…

MA: Bildernas innehåll står i stark kontrast till att de är välkomponerade och blanka, där de hänger i det vita gallerirummet. Är det en politisk kommentar?

VM: Slik kan det kanskje ses, men jeg tenker ikke på denne problemstillingen som politisk. Den er mer humanistisk. Jeg er ikke helt bekvem i gallerirommet, må jeg si, og dette er en måte for meg å ta inn noe fryktelig i finkulturens rom. I dette rike landet. Jeg føler en plikt til å vise noe virkelig og grusomt. Derfor er også bildet med mannen som ligger under broen viktig.

MA: Du jobbar ganska dokumentariskt i dina bilder. Vad är skillnaden mellan dokumentärfotografi och konstfotografi?

VM: Friheten. Forskjellen er for eksempel at jeg ikke kunne ha vist fotografiene så store i en avis. Dette er et forsøk på å gjøre det på min måte. Dokumentarfoto fra slike områder ser jo ofte ganske like ut. Jeg vil at det skal kjennes, men det trenger ikke være tårer, og så videre. Målet er ikke å produsere vakre bilder, men å skape bilder som man kommer inn i. Det er nettopp dét som er storformatfotografiets styrke. Jeg vil skape fortellinger hvor man ikke er i tvil om at dette er ekte. Man skal kunne få en følelse av tillit.

Det er flere som har bemerket at de tror den blanke overflaten har med reklame å gjøre, men for meg er det bare en praktisk måte å presentere bildene på. Jeg vil ikke ha glass og ramme på så store bilder, for da blir transporten altfor komplisert. Monteringen skal være enklest mulig. Det skal være lett å håndtere bildene, og derfor har jeg valgt Diasec med pleksiglass. Fargene gjengis også mest mulig realistisk med en glossy overflate.

MA: Du har dokumenterat många andra konstnärers verk. Hur hänger det ihop med ditt eget konstnärskap?

VM: Jeg har lært mye av å dokumentere andre kunstneres verk, særlig når de har stilt store krav til nøyaktighet. Når jeg fotograferer kunst blir jeg alltid kjent med disse verkene på en ny måte. Akkurat som når jeg fotograferer et landskap. Jeg bruker store filmformater, og det å sitte med lupe og se på negativene er noe av det morsomste av alt. Når jeg dokumenterer et kunstverk sammen med kunstneren, er det som å se på et negativ gjennom lupen. Jeg ser detaljer, og nye detaljer.

MA: Hur jobbar du när du gör dina egna verk?

VM: Jeg kan ikke helt forklare hvordan jeg går fram. Men de gangene jeg står med resultatet, bare klør meg i hodet og ikke kjenner igjen stedet, da blir det oftest best! Det handler vel om å gå seg vill og finne frem til nye steder. Nå som vi har tre små barn, så har jeg ikke reist på lengre turer på nesten ti år. Jeg jobber på en litt annen måte nå. Mens i den bildeserien som vises på utstillingen i Trøndelag Senter for Samtidskunst, så handlet det om å komme hjem med et trofé. Det å vise andre noe de ikke sett før. Når jeg fotograferer så prøver jeg å nullstille alt for å oppnå konsentrasjon. Da hjelper det å reise bort fra hverdagen. Jeg reiser gjerne fremdeles, men ikke så langt avgårde. De seneste to-tre årene har jeg vært mye i bydelen Rosengård i Malmö og fotografert. Rosengård har fått veldig negativ omtale i media. Jeg ble nysgjerrig og samtidig redd, for det er mye vold og ofte eksplosjoner der. Jeg mener man må risikere noe når man er kunstner. Sette seg i fare. Enkelte kunstnere utsetter seg for fare på en intellektuell måte, men for meg er det fysisk. Det å gå omkring på sterkt forurensede byggeplasser, balansere mellom biler på motorveien, eller være under en dam som kan briste. Denne redselen er selvsagt bare min egen motivasjon og behøver ikke synes i bildene. Når man jobber med analog fotografering finnes det dessuten en innebygd mulighet for att alt bare blir borte i fremkallingsprosessen. Dette er faktisk et moment jeg liker. En kreativ risiko.

I senere tid har jeg også forsøkt å jobbe etter en tydligere plan. Begrensninger kan være fruktbart. Da jeg jobbet med utstillingen til Vestfold Kunstsenter i Tønsberg tidligere i år, ville jeg vise bildene fra Rosengård sammen med bilder fra Tønsberg, et sted som jo må sies er ganske forskjellig fra Rosengård. Utenfor Tønsberg fant jeg en skog som er verneverdig på grunn av sitt mangfold. I denne skogen er alle Norges tretyper bevart. Disse vekstene har jo faktisk innvandret en gang i tiden, og denne parallellen med Rosengård synes jeg har noe interessant ved seg. Sammen blir de to seriene en ny historie.

MA: Du har samarbetat med konstnären Beret Aksnes i flera projekt med offentlig konst. Berätta om det!

VM: Vi lærte hverandre å kjenne da jeg gikk på Kunstakademiet i Trondheim, og for åtte år siden oppdaget vi at det var veldig gøy å skape og lage verk av materialer som var nye for oss begge. Vi er faglig sett veldig forskjellige. Beret er interessert i realfag og den delen av matematikken som ikke helt lar seg beskrive. Jeg er mer ‘flummig’; liker å gå langt og å campe. Samarbeidet med Beret er veldig lystbetont, når vi skal i gang med et prosjekt så spør vi oss ofte hva det egentlig er vi har lyst å gjøre. Noen ganger er det å shoppe gamle fotografier på eBay. Da begynner vi med det og ser hvor vi ender opp. Hittil har vi laget ni offentlige kunstverk, eller utsmykkinger, sammen, og forhåpentligvis kan man se av resultatene at dette er gjort med god energi.

Akkurat nå jobber vi med en fasade til et hus for rusavhengige i Jarleveien, på Lade her i Trondheim. Vi har fått tilsendt elektronmikroskopbilder fra en patolog i Østerrike, som har avfotografert det såkalte lystsenteret i hjernen, den delen som styrer avhengighet. Lystsenteret er felles for alle mennesker. Bildene ser ut som store detaljerte kart, med sirkler og linjer, og blir veldig sterke i denne sammenhengen. Det blir interessant å se en så liten og intim del av kroppen forstørret opp over fasaden på et fire etasjers hus.

MA: Vad är ditt nästa projekt?

VM: Det blir i november på Lørenskog Kunstforening, hvor jeg også skal vise bildene fra Chandigarh sammen med bilder fra et område i Lørenskog med villabebyggelse. Det gleder jeg meg til. Jeg liker å tilføye bilder fra stedene som jeg stiller ut. Derfor ble det hus fra 70-tallet i Lørenskog. En fordel med å bo i Sverige er at når jeg kommer hjem til Norge, så ser jeg hjemlandet på en litt annen måte enn jeg var i stand til før. Tidligere klarte jeg faktisk aldri å fotografere her.

Også begynner jeg å få en stor samling med portretter av venner og venners barn i Lomma, stedet der vi bor. Disse portrettene er jeg veldig glad i. Det kan godt bli en god utstilling før eller senere.

Vegar Moen, Langs elven
18. aug – 11. sept 2016,
Trøndelag Senter for Samtidskunst
Dokumentasjon av utstillingen.