Om når blir nå: Marte Huke og Ingeborg Annie Lindahl

I løpet av et år har poet Marte Huke og billedkunstner Ingeborg Annie Lindahl laget to utstillinger sammen. I april åpnet Lindahls store utstilling Lengsel etter den andre i hennes hjemby Harstad, der de begge skapte installasjonen Å gå på dypet sammen. Nå viser de Om når blir nå på Babel her i Hukes hjemby. Utstillingen består av samarbeidsverk, hvor Lindahl tegner med kritt på monumentale lerreter som Huke i etterkant skriver dikt på. Vi møtes i galleriet for en samtale om strek, framtid, algoritmer og fjell.

Märit: På plakaten til utstillingen er det et utbrettet ark med tydelige spor av brettekant, og tittelen er Om når blir nå. Det er noe lekent over dette, i hvert fall ved første øyekast. Hvor kommer tittelen fra?

Marte: Om når blir nå er en linje tatt fra en av mine diktsamlinger som vi tenkte ville passe godt til det vi jobber med. Det handler nemlig mye om tid og de sporene som mennesker etterlater seg. Samtidig handler det om scenariotenkning. Hva vil skje dersom det vi ser for oss at skal skje, faktisk skjer? Hvis havet stiger, eller på kort sikt, noen dør. Alle kan legge sitt eget når i det.

Ingeborg: Bildet er en utbrettet spå, en slik som barn bruker. Dette synes vi er et fint symbol på ønsket om å forutsi fremtiden.

Märit: Utstillingsvirksomheten deres springer ut fra et langt samarbeid innen Den kulturelle skolesekken. Hvordan startet det hele?

Marte: Det startet i 2017, da jeg ble invitert av Trygve Luktvasslimo til å lage en bok, et formidlingsprosjekt om kunsten ved Harstad skole. Jeg intervjuet kunstnerne og skrev dikt inspirert av verkene, blant annet et verk av Ingeborg.

Ingeborg: Det var uvant og spennende å bli spurt av en poet om å beskrive kunsten min, slik at det kunne skapes et nytt kunstuttrykk med utgangspunkt i det. Senere ble vi invitert av Kristin Risan ved Nordnorsk kunstnersenter til å utvikle et pilotprosjekt for Den kulturelle skolesekken.

Marte: Det prosjektet kombinerte tekst, tegning og kleberstein. Fra 2020 til 2026 besøkte vi videregående skoler i Troms og Finnmark. Vi undersøkte hvilken kunst som fantes på skolene, og tok med elevene for å utforske verkene og sette ord på egne tanker og følelser. Samtidig fikk elevene arbeide med kleberstein og selv utforske et kunstnerisk materiale.

Märit: Hvordan foregår samarbeidet nå? Dere bor i forskjellige byer og har individuelle praksiser i tillegg.

Ingeborg: I løpet av et år har vi hatt to utstillinger, i begge våre hjembyer. Det å jobbe med utgangspunkt i stedet er en fellesnevner. Å gjøre noe på stedet der man bor og virker tilfører noe eget. Vi har sett hjemstedene våre med nye øyne.

Marte: Ingeborg har tatt meg med til ulike plasser i Harstad, hun har åpnet opp byen sin for meg da vi jobbet med en utstilling sammen der. Det samme skjedde da Ingeborg var her på residens på Lademoen kunstnerverksteder i fjor. Da oppsøkte vi områder i Trøndelag hvor heller ikke jeg har vært før. Siden vi begge er interessert i stein og konseptet dyptid, har det vært naturlig å besøke steder som Nidarosdomens restaureringsarbeider og helleristningene på Leirfall i Stjørdal.

Ingeborg: Ja, vi drar sammen rundt i regionen for å oppleve stedet. Min metode er å kombinere feltarbeid på stedet, research og personlig refleksjon omkring ulike temaer. Etter besøket på Leirfall, som ligger i en dal, ville vi ta med følelsen av å være i en dal inn i utstillingsrommet. Mellom materialene og teknikken oppstår det en dialog. Det kommuniserer med oss som et underbevisst språk. Motivene er tegnet med kalk, samme materiale som de avbildede korallene. Levende koraller har farger, og når de dør så blir de hvite, det vi kjenner som kritt. Hvis havet forsures, vil korallene deformeres og materialet kalk vil forsvinne. Det vil være slutten på livet i havet slik vi kjenner det. Da jeg var ferdig utdannet med master fra Kunstakademiet i Bergen var jeg alenemor og trengte en metode som var gjennomførbar, både med tanke på økologi og økonomi. Kritt er et billig naturprodukt, og jeg kunne putte det i baklomma og ta med hvor som helst.

Marte: Tegningene til Ingeborg blir til parallelt med at jeg skriver tekster. Gjennom hele prosessen frem mot utstillingen har vi sendt hverandre tekster og foto for å oppdatere hverandre. Jeg visste at Ingeborg skulle jobbe med de store lerretene, men ikke nøyaktig hvordan motivene ville bli.

Ingeborg: Vi skal snart til Hell for å se på helleristningene der. De har vært utsatt for hærverk og jeg ønsker å sammenligne hærverket og helleristningene. Begge deler er jo strek! Hvordan blir det vi i dag kaller hærverk sett på om 20 000 år? Det å leke med tanker om tid på den måten inspirerer meg. Tittelen Om når blir nå åpner opp for det.

Märit: Dere skriver og tegner, og har begge sagt at dere tenker med hånden. Hvordan fungerer det?

Marte: For meg handler det om samhandlingen mellom det å tenke og formulere seg. Tanken kommer ofte idet pennen treffer arket. Å skrive er en kroppslig opplevelse. Jeg blir helt gal av å tenke på at så mange outsourcer hjernen sin til big tech! Som om språket er noe nøytralt man bare kan overlate til en beregnende algoritme. For meg er språk noe menneskelig, jeg ville aldri finne på å overlate tankevirksomheten min til kunstig intelligens. Noen unnskylder seg med at de bare bruker ChatGPT til å språkvaske tekst. Det er nesten det verste du kan gjøre med språket. Alle de menneskelige nyansene i språket forsvinner dersom en kjører det gjennom en algoritme som beregner minste felles multiplum. Det bare ser ut som tenking, men det er jo egentlig fravær av det. Så for min del var det ekstremt viktig at håndskrifta skulle være fremtredende i dette prosjektet.

Ingeborg: Hvis man skal sette det på spissen, så kan man spørre om menneskets evne til å være kreativ og lage verktøy er vår undergang snarere enn vår redning.

Märit: I tillegg til fascinasjonen for bergkunst har dere begge referanser til geologi og biologi i utstillingen. Fortell om forholdet til naturvitenskap?

Marte: Jeg er opptatt av at vitenskap formidles gjennom språket. Det er veldig mange prosesser i naturen vi ikke kan se og for å kunne fortelle om noe som er abstrakt så må man lage metaforer. Der tangerer poesien og naturvitenskapen hverandre. I mitt forfatterskap har jeg prøvd å bygge videre på metaforer som allerede finnes, som er skapt av naturvitenskapen, for så å jobbe videre med det. I debutboken min Delta skildrer jeg for eksempel isen og elvas veier gjennom landskapet, og gjør dette til et bilde på noe mellommenneskelig: Erosjonen, flyttingen av landmasser som foregår mellom et jeg og et du. Man kan besjele et fjell, man kan også befjelle et jeg! Man kan også skape falske metaforer; lage forestillinger av at noe henger sammen som egentlig ikke gjør det. Naturen er så kompleks. Når vitenskapen kun tar for seg en del av prosessen, så utelukker man kanskje noe annet. Det blir en forenkling. Og det er jo et gefundenes fressen for en kunstner. En kan spille videre på det og legge til flere lag. Jeg har også vært aktiv i Natur og Ungdom, og har en økologisk bevissthet med meg fra barndommen. 

Det er to ting som gjør at jeg jobber med fjell og geologi. Jeg tenker på skriving som utforsking av lag i meg selv – at man har en slags personlig geologi. Språk er mange lag av minner. Jeg kan se tilbake i tjue år gamle notatbøker og hente ut mineraler fra boka, på en måte. Idag er jeg den jeg er nå, men jeg er også hun som skrev dagbok da jeg var åtte år. For meg er steinen et bilde på det. I et land som Norge påvirker geologien hverdagen til folk. Mamma har vokst opp på Snåsa og faren min var fra Sogn og Fjordane, så det at jeg måtte over et fjell for å komme til besta var en stor del av barndommen min. Jeg var også mye på fjellet sammen med bestefar. Jeg opplevde dessuten et stort steinras en gang vi var på vei til Sogn. Det var bare flaks at vi ikke var midt i det. Så at fjellet kan være skremmende, det forstår jeg. Samtidig blir jeg betatt av stein. Da de annonserte vinneren av Nobels Fredspris nylig ble jeg distrahert av veggen bak, som besto av en nydelig, grønn stein.

Ingeborg: Det er veldig givende å møte menneskene bak ulike forskningsprosjekt i andre fagfelt. Jeg er nysgjerrig på deres arbeidsmetoder og er genuint interessert i å forstå hvordan ting henger sammen.

Märit: Har du noen eksempler på det?

Ingeborg: Ja, jeg har jobbet både med forskere fra NTNU og arkeologer ved ANNO museum i Hamar som kartlegger sjøbunnen i Mjøsa. De henter opp gjenstander for å forske på dem, noe man kan tenke er utelukkende positivt fordi det genererer mer kunnskap, men tingene man tar oppforvitrer i møte med oksygen og sollys. I forsøket på å forske på disse gjenstandene, ødelegger man i praksis det man vil bevare. Et annet eksempel er at helleristninger graves frem i dage, og utsettes for sur nedbør og menneskelig inngripen. På Leirfall var de kledd i hudfarget plast for å beskytte dem mot ekstremvær grunnet klimaendringer. Kanskje det ville vært bedre å legge mosen tilbake istedenfor å tilføre plast i landskapet?

Jeg har tenkt mye på hva det ville ha betydd om forskere kunne hatt arbeidsstipend, på samme måte som kunstnere. Da ville de kanskje vært fri i sin forskning, uten å måtte tenke på næringsinteressene som står bak. De kan oftest ikke velge selv, for eksempel hvilke korallrev de skal forske på, men må forholde seg til områder som utredes. Pål Buhl-Mortensen, som er Havforskningsinstituttets leder for Mareano – et tverrfaglig forskningsprosjekt som blant annet kartlegger havbunnen og biologisk mangfold, sier at det å være forsker er å studere at naturen dør. 

Märit: Hvordan påvirker det ditt arbeid?

Ingeborg: Jeg har tidligere laget monumentale, stedsspesifikke tegninger med kritt direkte på vegg. Siden de er laget med det forgjengelige materialet kritt, er de midlertidige. Mitt fokus har skiftet til samarbeid på tvers av disipliner og bruk av kulører.  Nå har jeg begynt å arbeide mer spesifikt med havet og havbunnen. Jeg tror kunstnere og forskere som jobber for klima vil ha nytte av å samarbeide, og tenke på tvers.

Märit: Apropos landskapsbilder i monumentale formater, hvordan forholder du deg til romantikken og det sublime?

Ingeborg: For meg er landskapet en måte å se livet, og tegningene kan ses på som en tolkning av landskapsmaleriet. Skjønnheten er for meg en inngang til å se en større kompleksitet, så det vakre blir en forføring av publikum. Jeg har et ønske om å transformere rommet sånn at de som kjenner det fra før skal få erfare noe helt nytt. Jeg vil at publikum skal få en umiddelbar, kroppslig opplevelse, og at tankene kan få komme senere. Jeg har også et ønske om at mennesket skal føle seg små i møte med bildene. Deri ligger en forbindelse til det sublime.

Märit: Store fjell kan jo være ganske skremmende.

Ingeborg: For meg er fjellene også beskyttende. De gir ly og gjør det lettere å orientere seg i landskapet. Da jeg var på et gjesteopphold i Per Kirkebys sommerhus i Danmark hadde jeg en sterk naturopplevelse, på grunn av fraværet av fjell. Det var så flatt! For meg var det en ny måte å orientere seg, og det ble naturlig å flytte fokus til det nære, i hagen, for eksempel. Ødeleggelse er like viktig som skapelsen i min arbeidsprosess. Enten ved at jeg mot slutten av tegneprosessen tørker vekk tegningen, eller lar publikums tilstedeværelse fortsette skapelsesprosessen. Per Kirkeby har også tegnet med kritt på tavle, og han har i tillegg tegnet på andre sine tegninger. Det å invitere Marte til å skrive rett på lerretet, å fusjonere uttrykkene våre på den måten, var en utfordring for oss begge. 

Märit: I hvilken grad ser dere arbeidene deres som politiske?

Marte: Å insistere på det menneskelige blir plutselig politisk. Da jeg debuterte i 2002, så var naturlyrikken ansett som kjedelig. Det har endret seg. Det å skrive om og jobbe med naturen som tema kan provosere. Det er ikke et nøytralt felt. Å insistere på at også vi mennesker er natur, gir et perspektiv inn i klimadiskusjonen som har blitt mer aktuelt nå.

Ingeborg: Kunst blir en form for motstandskraft. Derfor gir det mening å holde på med kunst i en turbulent verden.

Artikkelfoto: Lili Zaneta

Ingeborg Annie Lindahl og Marte Huke
Om når blir nå
9. oktober–8. november 2026
Babel