Samlingsvyer for nytt museum

Nordenfjeldske kunstindustrimuseum åpnet nylig utstillingen From the Collection: Art Nouveau i en mindre del av bygningen. Samtidig kommer det signaler fra politisk hold om at Trondheim har kommet ett steg nærmere et nytt sammenslått museum for kunst og form. Til tross for et beskjedent omfang åpner utstillingen opp for en løfterik fortsettelse.

Art nouveau i vinden

For litt siden ble jeg gjort oppmerksom på at siden 2013 arrangeres det årlig en internasjonal World Art Nouveau Day den 10. juni. Datoen er ikke tilfeldig, da to av nettopp Art Nouveauens viktigste arkitekter døde nettopp den datoen, Antoni Gaudí i 1926 og Ödön Lechner i 1914. Tidligere i år ble det kjent at New Yorks Neue Galerie inkorporeres i Metropolitan Museum of Art, noe som vil bety en massiv styrking av en Gustav Klimtsk og wiener-art nouveausk identitet for The Met.

Av flere internasjonale utstillinger som de seneste årene har sett relevans i og løftet frem nettopp Art nouveau kan det nevnes at amerikanske Taubman Museum of Art i overgangen 2024/25 viste utstillingen Eternally New: The Art Nouveau World of Alphonse Mucha, en tittel som mer enn hinter om at dette er en nesten evig-vital stilepoke. Trender i kunsten er selvfølgelig et flettverk av over- og understrømmer, men en samtidig ansamling utstillinger med lignende tematikk viser tydelig at visse konjunkturer er virksomme til forskjellige tider. Så også her til lands: I mars åpnet Kode utstillingen Art Nouveau fra Paris til Bergen! Expo 1900, som vises ut året. Utstillingen tar utgangspunkt i at Kodes samlinger gjorde sine første store innkjøp av samtidskunsthåndverk i år 1900, i anledning verdensutstillingen i Paris.

Etablering av identitet: århundreskiftet 1900

Den 9. mai åpnet Nordenfjeldske kunstindustrimuseum (NKIM) sin samlingsutstilling From the Collection: Art Nouveau. Når museet, som nå organisatorisk er samlet under én direktør, sammen med Trondheim kunstmuseum, åpner en slik utstilling, er det ikke bare for å vise til internasjonale trender. Stilen, bevegelsen og tenkningen som preget epoken i overgangen mellom 1800- og 1900-tallet, er også helt avgjørende for NKIMs identitet som museum og samling. Art nouveau som stilbegrep er mangslungent og kalles både i Norge og i Tyskland for Jugendstil. Mens den relaterte Arts & Crafts-bevegelsen var virksom i England spesifikt, sikter stilbegrepet til en dreining i kunst og arkitektur som var særpreget av en vektlegging av organiske mønstre, fokus på godt håndverk, uten at dette nødvendigvis betydde en utelukkelse av nyere teknologi og produksjonsmetoder. Men i kjernen ligger en motreaksjon mot en tiltagende masseproduksjon av bruks- og prydobjekter. En kopling mellom en moderne industri og kunst blir således til en kunstindustri – nettopp et ord som ble løftet inn i NKIMs navn ved grunnleggelsen, og i en tid da Art nouveau/jugendstil dominerte. Mens resten av museet står midt i et virvar av flytteprosesser, pakking og digitalisering, fungerer denne utstillingen i førsteetasjens nordlige hjørne som en slags visuell grunnstein i samlingen, et bilde på hvordan det hele startet.

Museet ble grunnlagt i 1893, og Jens Thiis fungerte som lederfigur i en avgjørende og rik etableringsfase mellom 1895 og 1908. I likhet med Bergens-aktørene besøkte også Thiis verdensutstillingen i Paris i 1900. I utstillingen ser vi flere verker innkjøpt nettopp her, blant annet et massivt og rikt ornamentert dørtekstil (Skarvar och äpplen fra 1899 av Alf Wallander), nesten demonstrativt plassert på skrå, for å understreke de eksisterende utstillingslokalenes lave takhøyde (jf. uttalelser fra tidligere museumsdirektører Åshild Adsen og Johan Börjesson i teksten Om minnetap og byutvikling). Nettopp argumenter om lavere takhøyde, lekke vinduer og manglende universell utforming har oppigjennom årene blitt brukt fra ledelseshold som argumenter for hvorfor begge de to nåværende bygningene til NKIM i Munkegata og TKM i Bispegata ikke er egnede for fremtidens sammenslåtte museum. Hvorvidt dette hadde latt seg løse på eksisterende tomter ble forøvrig utførlig diskutert på seminaret Bygge nytt eller bevare?, i regi av Norske Kunsthåndverkere Midt-Norge i oktober 2020.

Overordnet for utstillingen er verksutvalget emblematisk for den internasjonale importen av kunsthåndverk og kunstindustri, særlig fra kontinentet og Japan. Figurer som Max Laeuger og Henry van de Velde er prominente innlemmelser i samlingen, og vies således god plass, sammen med Gerhard Munthe og miljøet fra vevskolen i Trondheim, som hadde en svært sentral rolle i utviklingen av norsk vevkunst.

«Moderne impulser og udvikling»

Utstillingen inkorporerer også grafiske trykk av Edvard Munch, og et eget rom er viet japanske katanaer (sverd) og en nydelig monter med tsubaer (parerplaten på japanske sverd), samt en monter med tysk-franske Samuel Siegfried Bings tidsskrift om japansk estetikk (Le Japon Artistique), utgitt mellom 1888-93. Generelt hadde innførselen av og interessen for japansk estetikk gjort seg gjeldende i økende grad gjennom siste halvdel av 1800-tallet. Den rikt ornamenterte og tett på naturen-motivkretsen er slik en impuls som virker inn i de voksende Art nouveau-miljøene i Europa. Utstillingen på NKIM er i så måte mer en eksponering av tenkning i tiden, fremfor å være en strengt stilistisk avgrenset affære. Det finnes tross alt ikke mer enn en viss linjeføring i Munch som kan kalles Art nouveau. Og japanske tresnitt av Katsushika Hokusai, som døde over tjue år før Jens Thiis ble født, virker her som illustrasjoner på en av mange biter som leder frem mot Art nouveauens oppblomstring. Utstillingen speiler dermed Thiis’ måte å vise utstillinger med en organisk ornament- og håndverkstung helhetsestetikk der møbler, bilder, tekstiler og keramikk presenteres sammen. Han tilsluttet seg slik et uttrykk for en ny tid, i sterk opposisjon til rent masseproduserte pryd- og bruksgjenstander.

I retrospekt – fra et samtidskunsfelt som er dominert av «mixed media»-tilnærming – er det lett å innbille seg at denne flyten av tilstøtende stiler, materialpraksiser og glokalt verksutvalg var vanlig så langt tilbake som til etableringen av NKIM. Vi har over mange år sett en rekke samlingsutstillinger der vaser, vevnader, metallarbeider og samtidsskulptur stilles ut side om side, under en overordnet tematikk. I en nylig utgitt tekst i serien Filosofi nå! Pamflett 4 (H/O/F) har designhistoriker, kunstkritiker og førsteamanuensis i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen Ingrid Halland tatt for seg begrepet og feltet design. Her gjør hun nettopp et poeng av at Thiis’ tilnærming og praksis forgikk parallelt med et museums-Europa som ved århundreskiftet i 1900 var preget av strengt adskilte avdelinger organisert etter materiale og teknikk. Thiis ønsket en mer helhetlig romlig utstillingspraksis, ved å stille ut hele interiører med alt fra vaser, tekstiler og lysestaker, som de ville ha blitt plassert i et stilfullt Art nouveau-hjem av sin tid, fremfor å være utstilte kunstartefakter, stykkevis og delt på sokkel og i vitrineskap. Halland skriver:

Gjennom Thiis’ egenartede kuratoriske organisering ble drømmen om fremtidens kunstindustri virkeliggjort. Gjenstandene ble løftet ut av museumssfæren og over i en mer helhetlig, gjennomdesignet sfære, rettet mot konsumenten, hvor grensen mellom enkeltobjekter og tingenes miljø ble uklar. Thiis fikk internasjonal anerkjennelse for nyordningen, men mest oppmerksomhet ble viet hans helhetlige samtidsinteriører for «moderne impulser og udvikling» (Halland, s. 20-21)

Trondheim som kraftsenter 

Denne kurateringen har NKIM lagt seg tett på. Å gå tilbake til samlingens start er ikke bare et smart grep som passer godt inn med andre institusjoners interesse for Art nouveau. Dette skjer i en tid der det er lett å forstå at man har gått lei av grå boks-arkitektur, app-estetikk og KI-generert design. Spørsmålet om det menneskelige håndverk og arbeid er en brennaktuell tematikk i seg selv og ligger under hardt press når det fra digitaliseringsministernivå anmodes til massiv KI-bruk i alle deler av samfunnet. Bekymringen – eller kanskje mer konstruktivt sagt: årvåkenheten fra kunst- og kunsthåndverkshold – tilknyttet automatisering, masseproduksjon som fjerner den menneskelige hånd og den estetiske forflatningen som følger, går som en åre helt fra modernismens frembrudd. Fra Art nouveau- / Jugendstil-miljøene og Arts & Crafts-bevegelsen på slutten av 1800-tallet via plastproduksjonens eksplosjonsartede utvikling i etterkrigstiden til Kina-frest hyperproduksjon og dagens mange diskusjoner om de kreative kunstenes undergang under påtrykket av KI, har kunstnere, designere, arkitekter og kunsthåndverkere fulgt med og respondert med det unike kunstverkets aura. Eller som Halland skriver i sitt punktnedslag omkring 1950-/60-tallets datadrevne plastproduksjon:

Selv om alle gjenstander til alle tider i prinsippet har vært reproduserbare, oppstår det en fundamental endring når gjenstandens reproduserbarhet automatiseres. Slik Marx argumenterte for, vil et bord laget for hånd av en snekker bære med seg visse særegenheter som kun tilhører akkurat det bordet, og som gjør det unikt, selv om formen baserer seg på – eller til og med er identisk med – et annet bord. Et bord som er laget med avansert produksjonsteknologi, mangler derimot dette anstrøket av noe unikt. (Halland, s. 33)

Grepet fra NKIMs side med å gå tilbake til denne avgjørende etableringen viser hva som var helt nytt med ideen om et totaldesign. Da begynner vi å nærme oss en søken etter egen identitet for NKIM, som er svært interessant i sammenheng med norske samtidskunstinstitusjoner etter det nye århundreskiftet. NKIM står akkurat nå i en tid der de sammen med TKM ikke bare skal bygge et fremtidens museumsbygg. De skal også forme sin identitet som museum for kunst og form (lenge het det «kunst og design» i prosjektplanene), der samlingene er ryggraden. En kunstscene som utelukkende lener seg på import av utstillinger og tanker fra de store kunstmetropolene fremstår fort som en provinsiell kopist, som ikke markerer seg internasjonalt. Importen av internasjonale impulser må alltid få virke på et lokalt plan, der et nytt blandingsforhold kan skapes. Dette forstod Jens Thiis og det forstår øyensynlig NKIM også. Når jeg her ser blekkhus tilvirket i Belgia og Frankrike, vaser fra Tyskland og Danmark, tresnitt og tsobaer fra Japan, sammen med norske arbeider, er ikke dette noen perifer samling. Her kommer et sterkt lokalt og nasjonalt miljø til syne. Samtidig er det tett påkoplet et stort internasjonalt felt, noe som nettopp presenterer Trondheim som et kraftsenter for kunsthåndverk og kunstindustri, for over 120 år siden. Og det ønsker et nytt sammenslått NKIM og TKM å være bidragsyter til de kommende årene også.

Et nytt, sammenslått museum for kunst og form er blitt diskutert og utredet i utmattende lang tid. Diskusjonen om veggene rundt samlingene tar forståelig nok mye av oppmerksomheten, både fordi det er her den store kostandsdiskusjonen ligger, og fordi det rører ved bygningsvern, bærekraft og byutvikling. Slike saker skaper alltid engasjement. Senest denne uken besøkte kulturminister Lubna Jaffery NKIM, for å se «hvor prekært behovet er for å få fart på museumsprosjektet og planene om et nytt museum for kunst og form» (Adresseavisen, -Trondheim har kommet dårlig ut, 20.mai 2026). Kostnadsrammen for et nybygd museumsbygg for et nytt sammenslått museum på Leüthenhaven ligger på 3,6 milliarder kroner og prosjektet håper å kunne få 1,92 milliarder kroner fra statlig hold. Nå er det i første omgang bedt om 14 millioner kroner for å få igangsatt et forprosjekt. Fylkestinget gikk først med på løsningen om Leüthenhaven-prosjektet – i Konseptutvalgutredningens og kvalitetssikringens konsept kalt K14-alternativet – og i går, 21. mai, stilte 63 av 65 bystyrerepresentanter i Trondheim kommune seg bak forslaget, som det samfunnsøkonomisk beste alternativet.

Det som er helt avgjørende – all den tid kompetansen i et nytt og modernisert museum ikke ligger i de fysiske veggene eller en lekker café i en nybygget velkomstsone – er at institusjonen går i seg selv, ser hva den har, diskuterer hvem den er (og for all del: hva den ikke skal være) og hva den ønsker å bli. I omfang er utstillingen From the Collection: Art Nouveau en nokså beskjeden utstilling, forståelig nok siden resten av museet er okkupert av planlegging og logistikk. Men den røper en essensiell evne til å vise hva og hvem NKIM er. Det nye Nasjonalmuseet i Oslo har nettopp gjennomgått en slik sammenslåing – som innbefattet en fusjonering av Kunstindustrimuseet i Oslo – i et stort og omdiskutert nybygg, der nettopp byggets arkitektur versus museets innhold har blitt heftig debattert. Om oppbyggingen av en kunstindustrisamling i år 1900 skriver Halland:

Oppbyggingen av en kunstindustrisamling var en del av et kulturpolitisk identitetsprosjekt som på én og samme tid konstruerte ideen om en distinkt norsk folkekunst, og som skulle knytte industriprodukter og det moderne kunsthåndverket fra det perifere Norge til det kontinentale Europa. I det nye Nasjonalmuseet er denne todelingen brutt ned og det understrekes at kunstindustri, mote og industridesign har blitt formet – og stadig formes – av en kontinuerlig vekselvirkning mellom globale bevegelser og lokale forhold. (Halland, ss. 48-49)

Denne måten å tilnærme seg egen samling på fremstår relevant og nødvendig selvbevisst. Både med tanke på det kunstindustrimuseet til nå har favnet og hvordan det kan styrkes i en sammenslåing, samtidig som en understreker de forskjellige delene av samlingenes egenart.

Utstillingen From the Collection Art Nouveau på Nordenfjeldske kunstindustrimuseum står til 23. august 2026.

Pamfletten Design av Ingrid Halland er utgitt april 2026
Se også: Bystyret har bestemt hva de går videre med (Adresseavisen 21.05.26)