Estetisk bearbeiding av landskap

Kunstnere som er bosatt i utkantstrøk er ikke bare nærmere forandringer i naturen, men også i industrien. Med klimaendringer og det grønne skiftet oppstår komplekse samfunnsutfordringer og en global konkurranse om foredling av råstoffer og kritiske mineraler. Ny teknologi tas i bruk i et uoversiktlig tempo i overgangen fra fossil til fornybar energi. Hvordan behandles dette tematisk av kunstnere som lever tett på denne utviklingen?

I tredje tekst i serien om Kunstnere i periferien har jeg snakket med Maiken Stene og Hans Edward Hammonds / Velferden Sokndal Scene for samtidskunst; Ingrid Halland og Marte Johnslien / Ti02 Project; Hilde Tørdal og Tom-Erik Lønnerød / Greenlight Triennale; Margrethe Kolstad Brekke og Hilde S. Widvey / Rjukan Solarpunk Academy. 

Råstoff for kunstnerisk utviklingsarbeid

Landskapet i Sokndal i Rogaland bærer preg av over 150 års gruvedrift fra blant annet bergverksbedriften Titania A/S, hvor cirka 250 av de rundt 3 000 innbyggerne arbeider med utvinning av Ilmenitt. Denne jernmalmen har stor industriell betydning og brukes til pigmentproduksjon i hvitmaling, kosmetikk, tabletter og overflater, i elektronikk og luftfart. I senere år er Titania blitt gjenstand for kunstnerisk forskning. 

Ut fra dette gruvesamfunnet har billedkunstnerne Maiken Stene og Hans Edward Hammonds etablert Velferden Sokndals Scene for samtidskunst, i tettstedet Hauge i Dalane. Vi besøker dem i en hektisk periode midt i september, hvor de forbereder utstilling av prosjektet Sandskolen. Stene forteller at hun har vokst opp her i bygda. Faren hennes var gruvearbeider, slik bestefaren også var det. Det var vanlig at barna, i flere generasjoner, hadde sommerjobb i hjørnesteinsbedriften. Stenes bidrag var å lage veggmalerier til verkstedene hos Titania.

– Et år trengte jeg større plass, fordi jeg skulle lage et 12 meter langt maleri  til tørkeanlegget i Jøssingfjord. Det ble foreslått at jeg kunne være her på Sandbekk, i Titanias nedlagte gruveby. Det var første gang jeg trådte inn i velferdsbygget – et festlokale fra 1953. Navnet vårt kommer altså fra dette bygget. Gruven på Sandbekk ble lagt ned i 1965 etter å ha vært i drift siden ca. 1917. I tillegg til festlokalet, disponerer Velferden verksted, kontorbygg og kunstnerbolig. Planene har vokst seg stadig mer ambisiøse, forteller hun. 

– Med vårt kunstneriske arbeid aktualiserer vi den lokale gruvehistorien. Vår inngang er at vi trenger produksjonslokaler og plass til å jobbe, men bakteppet er likefullt industrien, sier hun. 

Velferden er et poengtert navn i denne sammenhengen. Det synliggjør at transformering av naturen har vært nødvendig for å skape velstand, ikke bare for lokalmiljøet, men også i storsamfunnet. Stene og Hammonds viser oss rundt i bygningsparken og forteller om hvilke planer de har: om snekkerverksteder og overnattingsfasiliteter. De planlegger for film- og lydstudio, og vil tilby kontorer for flere kunstretninger. En gammel direktørbolig i sentrum er siden 2022 brukt til gjesteopphold for kunstnere. Her er det stor plass, ressurser, materialer og verktøy, både for dem som vil jobbe monumentalt og konsentrert.

– Vi har ambisjoner om å bli en av Norges viktigste produksjonsarenaer for kunst. Lokalene er allerede på plass, og som kunstner har man gode muligheter til å fordype seg i problemstillinger tilknyttet industri. For meg er denne beliggenheten helt ypperlig. Vi ligger midt mellom Stavanger og Kristiansand, og med attraksjonen Kunstsiloen, så kunne ikke Velferden vært mer sentralt. Det er jo her det skjer, utbryter hun.

Særlig på 1980–90-tallet var Titania gjenstand for konflikter mellom Natur og Ungdom (senere Bellona) og fiskere på den ene siden og lokalsamfunnet og arbeiderne som var lojale mot hjørnesteinsbedriften på den andre. Titania ble beskyldt for miljøkriminalitet da de dumpet store mengder gruveslam i Jøssingfjorden og på Dyngadjupet. I 1990 vant naturvernerne fram, med det resultatet at deponiene i stedet ble flyttet på land. Men de miljømessige konsekvensene av landdeponiene er så vidt blitt undersøkt. Rett ved Velferden ligger et slikt massivt landdeponi på cirka sju millioner tonn avgangssand. 

Stene fortsetter: – Det kan oppstå sterk splittelse i samfunnet om industrielle fremtidsprosjekter som vi ser på Helleland i Dalane, i Sokndals nabokommune. Store landskapsområder kan bli ekspropriert på grunn av utvinning av viktige mineraler. Vi trenger en plass å snakke om disse tingene, gjerne gjennom kunst, og med en ydmyk og nyansert tilnærming. 

– For oss gir det mening å koble sammen bedrifter, forskere, naturvernere og kunstnere for å diskutere disse tingene over samme bord. Det er effektivt, vi kjenner at det koker. Vi har forskjellig utgangspunkt og kan lære av hverandre. Kunstnere har en annen innfallsvinkel enn bergverksingeniører. De kan for eksempel fortelle om hvordan de har vært med på å fysisk omforme landskapet, de er kjempestolte av det! Dette er storpolitikk, der bedrifter ser hvordan deres prosjekter bidrar til å oopprettholde europeisk sikkerhet, sånne ting. De kan være idealister de også, for virksomheten deres bidrar til bærekraft, bevaring av arbeidsplasser og norsk velferd, forteller hun. 

– Hva kan kunsten bidra med her?

– Det er subtile ting. Kunsten kan tilrettelegge for samtaler vi ellers ikke ville hatt, og treffer på en annen måte. Heller enn å sitte på utsiden og kommentere, deltar vi i arbeidet med å løfte frem tematikken. Vår jobb er å snakke med involverte og andre grupper. Vi påvirker og har en annen innvirkning enn dersom vi var veldig aktivistiske. Vi trenger flere innganger enn kun den aktivistiske. 

Vi prater videre om hvor avhengig samfunnet er av denne mineralutvinningen: 

– De færreste skjønner nok omfanget av industrien. Transformeringen av landskapet og naturen er synlig her, den blir mer abstrakt hvis man jobber som kunstner på Østlandet. Det er ikke nødvendigvis så tydelig ellers at forbruket vårt er med å påvirke hvordan omgivelsene ser ut, også helt konkret. Kanskje ville en valgt å forbruke mindre om en daglig ble stilt opp mot konsekvensene.

– Dette er et annet aspekt av sentrum og periferi-tematikken. Man er i større grad skjermet for de direkte konsekvensene av industrien når den ikke ligger i ens eget nabolag.

– Maiken og jeg er jo naturvernere i bunn, men også vi som jobber med Velferden møter oss selv i døra, det merker vi hele tiden. Vi prøver derfor å synliggjøre og dele informasjon om denne tematikken, gjennom kunstprosjektene våre. Vi vil bevisstgjøre om utvinning for at folk skal kunne velge å ta ansvar i sine egne liv, sier Hammonds. 

Han fortsetter: – I Stavanger ser vi oljeplattformene utenfor kysten. Det er likevel noe helt annet å føle det på kroppen, som her. Dimensjonene i Titanias virksomhet er så ufattelig store, med gruvene og deponiene, hullene etter inngrepene. Det går 300 tonn sandavfall ut i landskapet hver time, hele døgnet. Det er vanskelig å forestille seg, og det hjelper ikke å bare få det presentert vitenskapelig. Vi er opptatt av at kunstnere har en annen inngang til dette materialet. De kan bruke følelsene og sansene i større grad, og da kommuniseres det mer direkte, sier Hammonds.

– Selv om inngrepene er alvorlige, er landskapet på samme tid spennende, med store steiner, dryppende vann og sanddyner skapt av avfallet fra mineralutvinninga. Det ligger sju millioner tonn med sand i en skråning rett ovenfor her. Der det opprinnelig var utmark, er landskapet helt transformert av sanden som bare er dumpa mellom knausene. Det er brutalt, men vakkert. Livet tilpasser seg og vokser videre på avfallshaugen. Man glemmer at det er kunstig. 

– Lokalt er stedet høyt elsket, folk bruker det som utfartsområde. Som kunstner er det også lett å romantisere dette spaghetti western-aktige landskapet. Det surrealistiske landskapet er råstoff for kunsten vår, men vi må minne oss på farene det utgjør. Det kan for eksempel oppstå synkehull, så man må være ekstremt forsiktig, påpeker Stene. 

– Avfallet, eller sanden, består kanskje av tungmetaller også?

– Ja, i det gamle deponiet på Sandbekk ligger det jernsulfider blant annet nikkel, som skilles ut i vann. Da de dumpet sanden for 60 år siden, var det mindre krav om å sikre avfallet. Nå holder Titania på med å sikre og kontrollere avrenningen. De skal rydde, og graver opp massen igjen, for å gjøre et renoveringsarbeid. Dermed transformerer de landskapet enda en gang, avslutter Stene.  

Materialbevissthet og estetisk oppmerksomhet

Dagen etter drar reisefølget videre til det nyåpna Vitenmuseet i Jøssingfjord. På vei dit kan vi ikke unngå å bli fascinert av det kuperte, golde steinlandskapet, dominert av det vi får vite er den magmatiske størkningsbergarten Anortositt. Den koksgrå, mot rødbrune, steinarten er næringsfattig, så det vokser lite vegetasjon oppå knausene. Titania har utskipingshavn her og frem til 1990-tallet var fjorden brukt til sjødeponi. Dagbruddet Tellnes ligger ut av syne, oppi fjellet like ved.   

Vi skal treffe kunsthistoriker Ingrid Halland og kunstner Marte Johnslien i anledning  det internasjonale symposiet Extraction and Aesthetics (på norsk: Utvinning og estetikk), som er arrangert av Halland, Helene Engnes Birkeli og Tonje Haugland Sørensen, tilknytta det omfattende forskningsarbeidet TiO2 Project.

Johnslien og Halland har vært opptatt av å synliggjøre sammenhengen mellom utbredelsen av titandioksid (TiO2), og økologiske konsekvenser av utvinningen. Basert på storsamfunnets oppfatning av hvitt som rent, attraktivt og moderne, har titanhvitt i et århundre vært et ettertraktet pigment. Det inngår i alle tenkbare overflater og produkter (for eksempel som E-171), og etterspørselen har transformert landskapet i Sokndal.

På samme måte som Velferden, er TiO2-prosjektet et godt eksempel på hvordan kunstfaglige miljøer tolker og tematiserer landskapet i dag. De er opptatt av lokale forhold, økologi og menneskelige avtrykk. Industrialisering er råstoff for kunstnerisk bearbeiding, samtidig som spørsmålet om utvinning peker tilbake på oss forbrukere, deriblant kunstnere selv. Johnslien undersøker hva det har å si for kunstobjektet at det bærer på en materiell historie.

– Jeg jobber ganske konseptuelt, og spør hva et kunstverks komponenter har å si for dets meningsdannelse. Kan man for eksempel lage et maleri om plast i havet, hvis bildet er laget av akrylmaling? Bør det være en større bevissthet om hvilke materialer kunstverket består av og kan materialet selv bære den kunstneriske meningen? Dette er et tema jeg har jobbet med i mange år, forklarer Johnslien. 

Hun har jobbet med titandioksid siden 2011, da en bekjent gjorde henne oppmerksom på bergverket Titania:

– I 2012 tok jeg med meg kamerautstyr, begynte å fotografere i gruvene og undersøke bergverkets historie. Jeg fordypet meg i landskapet og tidsaspektet ved utvinningen. Inngrepene har et tidsperspektiv som er langt forbi hva vi som mennesker kan forstå med våre egne kropper. 

Johnslien forteller at tid er et viktig aspekt som påvirker pigmenter, de vil reagere i møte med lys og fukt. Bestandigheten til titanhvitt har derfor hatt mye å si for at det i dag er så ettertraktet. Da den ukrainsk-fødte kunstneren Malevitsj malte White on White (1918), var dette like før titanhvitt kom på markedet, så hans maleri er i prinsippet nesten blått og gult nå. Dersom han hadde brukt titandioksid, ville malingen og verket holde seg bedre, forklarer hun.  

Johnslien jobbet videre med Titania igjen i 2016, da hun fikk plass som stipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo. Der rendyrket hun interessen for pigmenter, som ledet henne over til keramikk: 

– For meg falt brikkene på plass her. I keramikken har man farge, kjemi og transformasjon. Farge har en egen materialitet og tilknytning til prosesser i naturen. I glasurlabben har vi alle disse skuffene med substanser og stoffer, som kvarts, leire, metalloksider, blant annet illmenitt og rutil – som begge brukes i produksjon  av titandioksid. I keramikken brukes ikke titandioksid for sin kvalitet som ren og hvit men først og fremst for sin egenskap til å skape opake, beinaktige overflater. Avhengig av hva slags stoffer som er tilstede i glasuren kan titandioksid være med på å danne gule, rosa, fiolette eller brune farger under påvirkning av varme. Titandioksid sine mange ansikter og kompleksitet viser seg først i keramikken, her har den materialitet! Jeg bruker derfor begrepet The Materiality of White, som nå er paraplyen for alt jeg undersøker. Med prosjektet White to Earth handler det om å ta hvitfargen tilbake til sitt opphav. Fra det luftige og immaterielle, ned til jorda igjen. 

Ingrid Halland ble først koplet på Johnsliens forskning på TiO2 i 2020. 

– Jeg hadde en kunstnersamtale med Marte som en del av hennes ustilling Hvitt til jord på ROM for kunst og arkitektur. Da snakket vi om at hun ikke hadde vært i arkivene til Titania ennå, så vi begynte å diskutere om vi sammen skulle undersøke dem nærmere. Mens Marte søkte midler fra program for kunstnerisk utviklingsarbeid, søkte jeg Norges forskningsråd. Det er ganske unikt at vi begge fikk finansiering for våre parallelle prosjekter. Vi forsker på materialet gjennom to ulike metoder, men hvor det visuelle er fellesnevner, forteller Halland.

– Den akademiske delen av TiO2-prosjektet har vokst, og gruppen inkluderer seniorforsker Tonje Haugland Sørensen og postdoktor Helene Engenes Birkeli, som  undersøker den bredere konteksten til fargen hvit i et lengre kunsthistorisk perspektiv og ulike koblinger mellom estetikk og utvinning. I tillegg har vi et undervisningsamarbeid for studenter fra både kunsthistorie i Bergen, museologi-studenter fra Oslo og kunststudenter fra KHIO. Vår dialog med Velferden og Jøssingfjord Vitenmuseum startet i 2021. Det betyr mye for meg at kunsthistorie-studentene får komme tett på samtidskunstneres praksis, og lære hvordan de jobber visuelt og materielt. Det er viktig for fagets utvikling, sier hun.   

Under Extraction and Aesthetics-symposiet ble det påpekt at utvinningen har foregått i så lang tid at mennesket ikke lenger har en oppfatning av hva upåvirket landskap og natur er. Det samme ble formidlet i NRK-serien Oppsynsmannen (2024) med programleder Bård Tufte Johansen: De fleste vil, feilaktig, oppfatte plantet skog og monokultur som natur. Uberørt, vill natur er altså så sjeldent at de færreste har personlig erfaring med den. Flere forelesere som deltok i symposiet, blant annet Patrick Anthony fra Uppsala universitet, var opptatt av at detaljerte kart og plansjer over landområder som eksproprieres abstraherer omfanget og dimensjonene ved utvinning. Skadeomfanget blir obskurt. Et gjentakende tema var hvordan lokal utvinning også har global utstrekning og konsekvenser. Og endelig at bergverksindustrien ikke kun begrenser seg til mineralutvinning, men i tillegg legger beslag på naturressurser som skogområder og kraftverk. 

– Kan dere si noe om fremgangsmåten for dette symposiet, hvor det zoomes inn fra det globale og tett på det lokale? Dere inviterer internasjonale forelesere til Jøssingfjord, samt oppretter studietilbud for studenter fra KHIO, i samarbeid med lokale aktører som Velferden og vitenmuseet.

– Skala er viktig. Det å bringe det globale forskningsmiljøet inn i det helt spesifikke forskningsfeltet her, er svært spennende, sier Halland.

– Jeg lurer på om det var Mandela som sa at det å dømme fra avstand er de hvites privilegium. Det er åpenbart at man danner seg andre meninger om en sak om man står tett på en problemstilling. Ved å være i dialog med lokalbefolkningen her, som har hatt Titania som hjørnesteinsbedrift i flere generasjoner, så får man en annen sensitivitet og behandler stoffet uten å moralisere, mener Johnslien.

– Selvfølgelig skal vi være kritiske, men vi har også et ansvar for å ikke dømme, før vi vet hva vi snakker om. Det å skrive denne historien fra pulten vår i Oslo, eller kun med et utenfra-blikk ville ikke vært det samme. Ved å stadig være på stedet, får vi større innsikt i flere aspekter ved det å leve her. Flere som tidligere har jobbet på Titania, tilfører verdifull kunnskap til prosjektet vårt, sier Halland. 

TiO2-prosjektet forener lokal og global historie, teknologi, innovasjon og visuell kunst. Det er tverrfaglig, og et godt eksempel på hvordan kunstnere jobber med natur i dag, sammenlignet med under andre epoker. Jeg spør om Johnslien og Halland kan sette fingeren på hva de mener utpeker seg i dagens kunstfaglige praksis:  

– Jeg tror det er en annen bevissthet rundt overforbruk og at mange setter egne begrensninger for hvilke materialer de bruker. Kanskje handler det ikke om å jobbe monumentalt lenger. Det er ikke sikkert at det er like viktig å sprenge grenser nå, som i avantgarden. Man jobber kanskje snarere lokalt og har et annet forhold til hvilke oppdrag man sier ja til, med en bevissthet rundt samarbeid og såkalt artwashing som legitimerer forurensing eller ulikhet. Vår jobb som kunstnere og akademikere er å vise kompleksiteten i historien, og å lære å stå i det, for polarisering fører ikke frem noe sted. Vi skal ikke forenkle narrativet, men snarere vise at det ikke er noen enkle svar, mener Halland.

– For min del handler det om synliggjøring, en avdekking av at titandioksid har reist i våre systemer i så mange år at det har forsvunnet fra vår bevissthet. Vårt hovedmål er å synliggjøre hvordan materialet, farger, keramikk og malingsproduksjon har en forhistorie og et livskretsløp, avslutter Johnslien. 

Ustoppelig appetitt for grønne levekår 

I Grenlandsområdet har industrien vært selve livsnerven i regionen i flere generasjoner. Her har lederne ved Kunsthall Grenland, Telemark kunstsenter, Spriten Kunsthall og Skien kunstforening gått sammen om å tematisere dagens kappløp om «Det grønne skiftet» med Greenlight-triennalen. 

Ved Telemark kunstsenter i Skien har vi avtale med daglig leder og kunstner Hilde Tørdal og Tom-Erik Lønnerød fra Kunstnerbyen Skien og Spriten Kunsthall:

– Dette er fjerde gang vi arrangerer Greenlight. Festivalen har alltid tatt utgangspunkt i en veldig lokal problemstilling, som også er relevant globalt. Det første året var det overordnende temaet «det grønne skiftet», så var temaet «vann», deretter «skog». I år har vi gjort festivalen til en triennale for å ha bedre tid på å forberede innholdet. Vi har engasjert kurator Power Ekroth som har laget en felles utstilling for alle de fire visningsstedene. Det har skapt en helhet og gitt et grundig overblikk på temaet, forteller Tørdal.

I år er overbygningen «jord», eksemplifisert gjennom konkrete planer om å åpne opp for gruvedrift lokalt. Forekomsten av sjeldne jordartsmineraler i Fensfeltet i Nome, Telemark, har blitt EU-politikk. Ved å løfte tematikken plasserer Greenlight-triennalen seg i sentrum av nettopp internasjonal ressurs- og klimapolitikk. Med kunstnere som Lara Almarcegui, Ayse Erkmen, Bigert & Bergström, New Mineral Collective, Damien Ajavon og Tanya Busse, for å nevne noen.

Kurator Ekroth har kalt triennalen The Curse of An Unstoppable Appetite, som gir et godt bilde på kappløpet om naturressursene og forbruksproblematikken som verdenssamfunnet ikke synes å vite veien ut av. Tørdal utdyper: 

– Fensfeltet her i Nome står høyt på agendaen internasjonalt. EU ønsker å hente ut edle metaller, som det ellers utvinnes mest av i Kina. De viktige metallene brukes i våpenindustri, batterier til mobiler, teknologi og medisinsk utstyr. Vi som jobber i kunstinstitusjonene lokalt har ikke tatt ordentlig stilling, men ser jo at det er få kritiske stemmer i debatten. For oss er det derfor viktig å kunne løfte et tema som er relevant lokalt og samtidig viktig i den internasjonale sammenhengen, sier Tørdal.

– Temaet synes brennaktuelt. Hvorfor jobber kunstnere med denne tematikken nå? Det er en helt annen måte å betrakte landskapet på enn f.eks. i nasjonalromantikken.

– Den frie kunsten står sterkere, man har ikke de bindingene som man hadde tidligere med oppdrag om å delta i nasjonsbygging. Disse kunstnerne er valgt av Power på bakgrunn av at de allerede jobber med tematikken. Kunstnerne har fått mulighet til å komme hit i forkant, for å gjøre undersøkelser og for å planlegge hvordan de ønsker å jobbe kunstnerisk, forteller Tørdal.

– Det er sammensatte problemstillinger, dette her, og det er mange ulike innfallsvinkler til temaet. En av kunstnerne som bidrar i festivalen, Simon Mullan, har portrettert industriarbeidere på Ulefoss og andre fabrikker i området. Kunstneren Chiara Bugatti har hentet materiale fra Fensfeltet og jobbet spesifikt med det, mens andre ser nærmere på rettighetsproblematikk, om hvem som kjøper seg tilgang til å borre ned i grunnen. Hvem eier disse verdifulle avsetningene og mineralene dypt under oss? Utstillingen som helhet gir et mangfold av perspektiver, uten å ta stilling til rett eller galt. Det har vært tre år med arbeid, som fortsatt er veldig komplekst, også for oss arrangørene, sier Lønnerød.

– Maiken Stene på Velferden nevnte at de har blitt mer avslepne ettersom de lærer om hvordan utvinninga henger sammen med tematikker utover naturinngrep, som arbeidsplasser og sikkerhetspolitikk.

– Ja, og siden Vesten er storforbruker av mineralressursene, blir det heller ikke riktig at gruveindustrien bare skal foregå i Kina, Afrika og Asia, når vi samtidig vet at arbeidsforholdene der gjerne er dårlige. Å ha gruver lokalt er en måte å ansvarliggjøre oss på. Vesten må selv ta ansvaret for det grønne skiftet, men likevel må vi kunne sette noen krav om hva som trengs for å ivareta lokalsamfunn og naturen og hvordan det skal gjøres på en bærekraftig måte, sier Tørdal.
 
Som en del av programmet hadde Greenlight en ekskursjon for publikum til Fensfeltet. Skogsområdet som vil bli annektert for deponi og gruvedrift, har i dag uberørt natur. 

– En av eierne av skogen, Linn Obrestad, holdt omvisning for oss. Det var ganske brutalt å høre henne fortelle om at deres odel og forvaltningen de har hatt gjennom generasjoner må ofres, dersom gruvedriften tillates, for noe som egentlig skal tjene det grønne skiftet. Skogen og landområdene blir ødelagt, og det blir enorme utslipp, uansett hvordan man snur og vender på det, forklarer Tørdal.  

– Under åpningen på Kunsthall Grenland proklamerte høyrepolitiker Mahmoud Farahmand i sin tale at kritikk skal være velkommen, men at den må være faktabasert – underforstått at kunsten ikke er det! Jeg synes det må være mulig å stille spørsmål gjennom kunst. Det er viktig. Det handler da ikke bare om tall, kroner og øre. Utvinninga påvirker våre liv. Norge har lange tradisjoner for allemannsretten, med sanking og høsting, jakt og fiske, rekreasjon og fri ferdsel i naturen. Da må innbyggerne kunne få ta innover seg alle aspekter ved omstillingen, og det er noe kunsten kan hjelpe til med, mener Tørdal.

Marte Johnslien og Ingrid Halland i TiO2-prosjektet peker på hvordan næringslivet bruker visuelle, fortryllende innsalg av produktene sine, som i tilfellet med titanhvitt; en fortelling om renhet, overflate og opasitet. I den digitale teknologiens barndom, med smarttelefoner og el-bilers inntog, ble ny teknologi solgt inn som noe immaterielt, og derfor bærekraftig. Men disse nyvinningene har vist seg svært energikrevende, de har store klimaavtrykk og er avhengig av både jordlige inngrep og materielle ressurser. Med kunstig intelligens intensiveres kappløpet om naturressursene med full styrke. 

Tørdal forteller at de med Greenlight vil fremheve kunstneres mulighet til å undre seg og stille spørsmål: 

– Nevnte Chiara Bugatti undersøker hvordan man kan fortelle materialenes historie. Hun har beregnet hvor mye utvinning og energi som trengs til produksjonen av to mobiltelefoner. En blå linje, 30 cm opp på veggen i det ene utstillingsrommet, viser hvor mye vann som brukes. I et annet rom har hun samlet den mengden med bergarter og jord som må til i produksjonen av to telefoner. Slik forsøker hun å gjøre disse størrelsene mindre abstrakte. Det taktile kommer frem, mineralene er jo selve jorda, det er faktisk natur, og vi er natur. Det å forstå at det er oss selv og livet på jorda vi gambler med, er viktig å få frem, sier Tørdal.

– Skien har i flere hundre år vært et industriområde. Det ville vært oppsiktsvekkende om befolkninga plutselig sa nei til nye prosjekter. Det ligger kanskje en forventning om å bidra når nye investeringer skjer?

– Ja, det ligger mye stolthet bak det å være en industribastion, som både har gjort og skapt mye, for mange. På samme tid ser vi at det fører til dårlige levekår for de som bor tett på industrien, på sikt. Kommuneoverlege Jan-Arne Hunnestad fortalte at innbyggerne i Porsgrunn og Skien lever kortere enn landsgjennomsnittet. Vi skårer lavt på målbare faktorer som luftforurensning, røyking og utdanningsnivå, forklarer Tørdal, som mener kulturen har en viktig rolle i å bedre livskvaliteten til innbyggerne. 

Da vi pratet sammen i september fortalte Lønnerød og Tørdal også om hvordan Skien i mange år har tilrettelagt for gode arbeidsvilkår for kunstnere, under det snart tjueårige satsningen Kunstnerbyen Skien. Begge skryter av forutsigbarhet og gode leieordninger for atelierer til profesjonelle kunstnere, om stipender, og et langsiktig residency for gjestekunstnere. Kommunen drifter visningsstedene Spriten Kunsthall og Hi10. Knapt en måned etter vår samtale har dette snudd; Spriten Kunsthall står foran mulig nedleggelse fra 2026, og Telemark kunstsenter risikerer å miste 20 prosent av driftstilskuddet allerede fra neste år.

– Det har åpenbart konsekvenser hvis TKS og en så sentral aktør som Spriten Kunsthall rammes, forteller Tørdal på telefon. 

– Politikerne er i en vanskelig situasjon. De ser på alt som ikke er lovpålagt, og kultur er i liten grad regulert. Men Kunstnerbyen Skien ble i september 2023 vedtatt videreført av politikerne frem til 2028, så en nedleggelse er jo i strid med kommunens eget vedtak. Vi har fått beskjed om at kultur ikke kan skjermes fra kutt, sånn som kommuneøkonomien er nå. Både TKS og Spriten skaffer mye ekstern finansiering til program som byen nyter godt av, fra flere tilskuddsgivere, som Kulturrådet, private fond og sparebankstiftelser. Vi samarbeider om Greenlight Triennalen, utfyller hverandre og bruker hverandres ressurser, utstyr og kompetanse. Det vil være en tragedie om forslaget vedtas i desember, avslutter hun.

Kraftsenter og klimakollaps 

Endringer i industriens og samfunnets infrastruktur skaper forflytninger. I Rjukan vokste befolkningen fra bare noen hundre til rundt 9 000 innbyggere på under ti år, på begynnelsen av 1900-tallet, med etableringen av Norsk Hydro. Stedet ble et av Norges viktigste kraftsenter og industrisamfunn. Siden 2015 har Rjukan-Notodden UNESCO-status for sin enestående, globale industriarv. 

Her treffer vi kunstner Margrethe K. Brekke og hennes makker Hilde S. Widvey, museumspedagog ved Norsk Industriarbeidermuseet NIA. Begge er engasjert i den løst sammensatte konstellasjonen Rjukan Solarpunk Academy (RSA), sammen med kunstnerkollegaene Martin Andersen og Daniel Z. Nyiri.

Brekke har tematisert klimakrisen og energipolitikk gjennom sin kunst i flere år, noe hun nylig ble nominert til Sparebankstiftelsens kunstpris for, med utstilling på Oslo kunstforening i november. Plassert i det hun beskriver som «the backyard of industry», rigger hun og de andre solpunkerne seg til med kunstneriske virkemidler. Fremtidens klimaoppgjør vil avgjøres i periferien.  

– Hvorfor havnet du her på Rjukan?

– Jeg flyttet fra Bergen på grunn av gentrifisering og at atelieret mitt skulle rives. Da begynte jeg å se meg om etter steder å bo i distriktet. Jeg fant Rjukan, og oppdaget at det er veldig spesielt her. Plassen er omgitt av et nasjonalromantisk landskap, sublim natur og industri, dette eksisterer side om side. Infrastrukturen her på Rjukan er av stor interesse for meg og for fagmiljøene som arbeider med fornybar energi, sier Brekke.

Hun fortsetter: – Vi har et samfunnsproblem nå med økende ulikhet globalt. Menneskeskapte klimaendringer bidrar til dette, og selv om de er mer synlige i andre deler av verden, har oljenasjonen Norge et stort ansvar. Økende ulikhet handler også om sentrum og periferi. Vi kunstnere er en del av prekariatet. Selv om vi er artikulerte og har en egen form for yrkesstolthet, lever vi også med den usikkerheten som resten av prekariatet i verden gjør. Ulikhet skaper grobunn for konspirasjonsteorier og polarisering. 

– Jeg ser Rjukan som et lite diorama over de faktorer og «wicked problems» (samfunnsfloker på norsk. red.anm.) som utspiller seg ellers i storsamfunnet. Norges eneste «company town», anlagt av Norsk Hydro, er et fantastisk laboratorium for disse motsetningene. Da jeg bodde i Bergen kunne jeg leve mer som en virkelighetsfjern akademiker, som dro opp på Finse «på besøk» i naturen, mens jeg drakk kaffe latte og hadde dannede samtaler. Her, derimot, må man tåle å bli skitten på hendene og være en del av fellesskapet. På puben eller butikken snakker man med alle. Her må kunstnere deale med folk flest, det er ikke noe vei utenom, tilføyer hun. 

– Hvordan arbeider man med disse komplekse problemstillingene som kunstner? 

– Jeg vil si at Solspeilet (2013) av Martin Andersen skapte en presedens for hva samtidskunst kan sette i gang i et lokalsamfunn. Det gikk sin seiersgang i nyhetsmedier verden over, nå er det en turistattraksjon. Men for at samfunnet skal kunne se at kunstnerrollen har en verdi, er det mye som må defineres på nytt. En ting er å begynne å artikulere forskjellen på distriktsonene, og situasjonen for kunstnere i periferien. Jeg brenner for Kulturloven, og arbeidet med å lovfeste denne. Her står det at kommunene skal har et ansvar for kulturlivet lokalt. Hvis man jobber tverrfaglig, på kommunalt nivå, så vil kunstnerrollen kunne bli aktivert på flere måter. Det er ikke slik at alle kunstnere vil være «super-competitive assholes», og som bare vil jobbe i markedet eller få en internasjonal karriere, mener Brekke.

I 2020 startet Brekke og Martin Andersen Rjukan Solarpunk Academy, som har forankring i solar punk-begrepet, knyttet til å finne bærekraftige alternativer for omstillingen fra fossil til fornybar energi. I lagerbutikk-lokalet vi sitter i, har de etablert en møteplass, sammen med Hilde Widvey og Daniel Z. Nyiri. De har gjennomført en del arrangementer og kunstnere som blant andre Marianne Heier har vært på gjesteopphold her tidligere. I høst deltok RSA ved Martin Andersen på Kunst i spire, et forskningssamarbeid med Universitetet i Sørøst-Norge, Notodden kommune, Norsk Industriarbeidermuseum og Telemark Fylke. Widvey forteller at tenkningen deres drar i samme retning som Industrimuseets strategiarbeid, så det er er interessant å følge med på begge arenaer:  

– Rjukan Solarpunk Academy har et nytt prosjekt i støpeskjeen, som forener kulturarv, natur og industrihistorie. Det handler om å gjenoppbygge gamle kulturveier som går gjennom Rjukan. Daniel vandret nylig ulike pilegrimsveier mellom Trondheim og Europa. Inspirert av dette vil vi revitalisere disse veiene, og lage en kunstnersti. Rjukan var jo en turistvugge allerede på slutten av 1800-tallet, den første hytta til Den Norske Turistforening ble stiftet her oppe, den eies i dag av Industriarbeidermuseet. Maleren Johannes Flintoe reiste opp hit, til knutepunkt som Rjukanfossen og Gaustatoppen, med flere kunstnere tidlig på 1800-tallet, og disse vandringenes påvirkning på norsk opplysningstid og romantikken er et aspekt av historien som vi vil børste støv av, forteller Widvey. 

Brekke mener at psykologi blir en del av omstillingsprosessen fremover, gjennom å skape forklaringer som alle forstår, om at vi selv er delaktige og har et ansvar.

 – Bærekraft er et kjempestort paradigmeskifte. I fremtiden kan vi ikke ha like stor strøm- og energiproduksjon som i dag. Derfor må vi også endre forbruksvanene våre, på et eller annet vis. Det går ikke an å være naive overfor konsekvensene av klimaendringene lenger. Folk fra forskjellige silokulturer bør møtes og snakke sammen. Parisavtalen ble oppfattet som surrealistisk da den kom, men nå vet vi at overgangen fra fossil til fornybar energi vil skje, sier hun. 

– Da jeg studerte regjerte tanken om kunst for kunstens skyld, det har endret seg. Vi fungerer alltid i en kontekst. Men jeg har slutta å lage kunst som bare gjenskaper det apokalyptiske narrativet om varige menneskeskapte endringer, slik teorien om antropocen beskrev det. Nå lager jeg heller kunst om håp, drømmer og Utopia. 

Brekke ramser opp noen trender de siste tiårene, og nevner hvordan økofilosofien til Arne Næss, Sigmund Kvaløy Setreng og Nils Petter Faarlund fikk ny betydning femti år etter den ble lansert. I tillegg ble konseptet Dark Ecology, av teoretikeren ​​Timothy Morton, en viktig komponent i kunstkretser. Hun nevner konfliktene som vindmøllene på Fosen skaper, men insisterer på at det vi egentlig bør konsentrere oss om er hvordan menneskeheten skal forbruke mindre. Dette skjer ikke konfliktfritt, dersom samfunnet ikke finner gode ledetråder: 

– Til Sparebankstiftelsens stipendutstilling på Oslo kunstforening jobber jeg med klimapanelets Shared Socioeconomic Pathways (SSPs) som ble lansert i den 6. hovedrapporten fra FNs klimapanel i 2021. Analysen vektlegger at vi har lyktes med å forklare klimaendringene naturvitenskapelig, og at det nå er opp til humaniora og samfunnsvitenskapen å beskrive hvordan omstillingen skal foregå. Vi må gi hver og en av oss verktøy til å forstå hvilke scenarioer som er sannsynlige, for eksempel om regional rivalisering ved manglende handlingsrom og større ulikhet, eller sannsynligheten av at vi bare durer på med bruk av fossilt brensel, dersom økonomien ikke tillater omstilling. Dette er aspekter som må kommuniseres virkningene av så det inspirerer til handling. I arbeidet med utstillinga samarbeider jeg med Kristin Frøysa, energidirektøren ved Universitetet i Bergen. Frøysa skal kommentere de fem scenarioene, mens jeg skal skissere de fem fremtidene, avslutter Margrethe Brekke.

Neste artikkel i serien om Kunstnere i periferien vil publiseres i starten på 2025.