Skisser fra start til slutt

Utstillingen Riss ved Nils Aas Kunstnerverksted skisserer opp både tegningens og naturens sykluser.

I Riss går fire nåtidige kunstnere i dialog med Nils Aas’ egne skissearbeider i det som blir en undersøkelse av den tegneriske praksis. For tegning kan være så mangt: Vi kan tegne med kull, blyant, tusj – arkitektoniske perspektiver, følelser, trær og portretter. Vi skifter redskap, skifter fokus og undersøkelsesobjekt – og i Riss speiles tegningens flerfoldighet i kunstnernes divergerende motiv- og redskapsvalg. Likevel samles det hele, ikke nødvendigvis på grunn av sammenfallende teknikk, men gjennom beslektede undersøkelser.

Først kan vi vende blikket mot Tina Jonsbu, en kunstner som de siste årene har arbeidet mye med repetisjoner og ørsmå variasjoner innenfor et gitt system – i verk som minner om vitenskapelige registreringer. I Riss viser hun arbeider hvor materialiteten til papiret er vel så retningsgivende som streken: Jonsbus arbeider består av millimeterpapir i ulike farger og variasjoner som hun systematisk har samlet inn siden 2009. De små rutene har hun fylt med tusj-prikker, som er påført med ulikt press. Det som på avstand ser ut som relativt jevne fargeflater avslører seg ved nærmere øyesyn som spillende flater. Flesteparten av prikkene er i fargetoner som mimer bakgrunnen, men enkelte steder er det avstikkere hvor for eksempel et grønt firkantmønster er akkompagnert av lilla prikker. Den lange rekken arbeider som henger bortover veggen er hypnotiserende og overraskende åpent for fortolkning. Jonsbus verk er det jeg blir stående foran lengst, uten at prikkenes variasjon og distribusjon blir kjedelig.

Systematikk og bevegelse kan man også finne hos Sunniva Krogseth, som de siste årene har illustrert flere barnebøker, og selv har gitt ut både en barne- og voksenbok med naturfokus. I denne utstillingen har hun brukt blyant og gouache til å lage Syklus, en serie på 18 tegninger hvor sirkler, halvsirkler og spiraler ser ut til å vokse og krympe, bevege seg opp og ned, splittes og samles. Arkene er hengt opp i et rutenett, og dette inviterer til å lese syklusen i ulike retninger. Resultatet her, som hos Jonsbu, åpner opp for å drømme seg bort i en evig syklus av sirkler og firkanter som spiller ping-pong med fantasien. Jonsbus millimeterpapir og Krogseths sirkler snakker fint sammen, begge knytter strenge geometriske former med de variasjoner som tegnemediet tillater. På den måten åpner de opp for å se sammenhenger mellom det faste og det foranderlige.

Også hos Nikolai Torgersen finner man spor av noe syklisk, denne gangen i menneskelig skala. Hans bidrag til utstillingen er et monumentalt triptyk, som til sammen danner en narrativ livsfrise som viser tre kvinner i ulike stadier. Sammenstillingen viser til naturlige sykluser vi ikke kan kjempe mot, som aldring og død: «When she goes, she’s gone. If she stays, she stays here», står det skrevet i midten av det ene motivet. Torgersen har tegnet med kull, men like mye som det er kullet som risser opp motivet har kunstneren visket seg inn i det svarte og latt det hvite papiret skinne gjennom som blomster og solskinn.

Det narrative er også mer bærende i Kari Stai og Bendik Kaltenborns verk. Førstnevnte er kjent for barnebokserien Jakob og Neikob, med fargerike illustrasjoner. Også Kaltenborn arbeider med fargesterke tegneserier og illustrasjoner. Hans karakteristiske silketrykk er fargesterke og utvalget ved Riss inkluderer illustrasjoner til suksessfilmen Verdens verste menneske og plakaten for Moldejazz 2023. Der hvor Kaltenborn jobber med bevegelse, styrke, fart og spenning, stiller Stai med mer stillferdige collager i blå- og gråtoner. Likevel er den barnlige, lekende narrativiteten til stede også her. Mange av collagene inneholder små tekststubber, som «og det skal kome skifte» på et verk hvor trestubber transformeres til menneskeansikter. 

Som sistemann i utstillingen har kuratorene Silje Hovland og Kari Stai inkludert Nils Aas selv, som i hovedsak er kjent for sine riss i stein og tre heller enn på papiret. Likevel er jo skissen ofte et forarbeid til annet kunstnerisk arbeide eller et hendig registreringsverktøy, og Nils Aas er med i utstillingen med et par motiver fra reiser på Island og Italia, samt skisser til ulike utsmykninger og av aktmodeller. Kanskje er det her tegningen som utprøving av ideer virkelig får vist seg. Skisser kan ofte synes å fange noe vesentlig, og er gjerne kraftfulle uttrykk som ennå ikke har rukket å bli avstemt og bearbeidet. Særlig i Aas’ skisse av monumentet av Haakon VII, som i dag står ved Vika i Oslo, ser man en slik enkel, kraftfull idé. 

Slik rommer Riss både de første, utprøvende skissestadiene og mer sykliske og lineære narrativ. Helhetlig gir utstillingen mange innblikk i tegningens mangfoldighet, men det er likevel hvordan de ulike metodene gir tilgang til varierende narrativ som blir sittende etter besøket. Det ligger mye formidlingspotensiale i å samle ulike metoder under samme tak, noe som kanskje spesielt er verdifullt for skoleklasser og lignende pedagogiske tiltak. For de som ikke er på skolebesøk vil det å sy sammen egne fortellinger i møte med vidt forskjellige kunstneriske praksiser – fra det strengt konseptuelle hos Jonsbu til Torgersens og Stais narrative lek – være vel så givende. 

Riss
Nils Aas Kunstnerverksted
03.02 – 26.05.24