Kunstens kraftfelt

När filmskaparen Margreth Olin för några år sedan befann sig i en livskris sa hennes pappa att hon skulle följa honom på fjällturer under ett års tid, där hemma i Oldedalen på Vestlandet. Det gjorde hon, och uppe på fjället kunde hon andas för första gången på länge. Efter det gjorde hon filmen Fedrelandet, ett porträtt av föräldrarna och av den majestätiska naturen som de bägge är starkt knutna till. Under arbetets gång blev det tydligt för henne varför hon egentligen gjorde filmen. Det var för att förbereda sig för ett avsked med föräldrarna, den dagen man vet kommer, men bara inte när. Dagen innan jag träffar Margreth Olin har Fedrelandet haft förpremiär i Trondheim. 1 september har den premiär i hela landet.

Det första jag tänkte på när jag fick höra om din nya film var gåendets historia inom andlighet och filosofi. I filmen pratar du om konsten att gå långsamt och ta in omgivningarna. Kan du berätta om ditt förhållande till vandring?

Jeg kommer fra et gående folk. Mamma var setertaus da hun var ung, og pappa er en vandrer. Allerede da jeg var liten tok han meg med til dette majestetiske landskapet. Han gikk foran og jeg gikk bak. Den første gangen han tok meg med til Briksdalsbreen, hørte jeg lyden av vinden som gikk inn i bresprekkene, og tonene som oppsto hørtes ut som musikk. Jeg spurte pappa om det var et orkester som spilte inne i breen, og da svarte han: – Hører du det også? At han svarte på den måten fôret fantasien min, jeg har alltid sett på naturen som levende. 

Det året jeg har gått turer med pappa, har jeg opplevd noe veldig spesielt. Jeg var i en krevende livssituasjon og hadde lenge levd i alarmberedskap, og kroppen var veldig stresset av utfordringene jeg sto i. Men når jeg går i fjellet med pappa så forlater fortiden og fremtiden meg. Når en går i høyfjellet, må en være tilstede her og nå. En må vurdere hvor en setter beina og været skifter hele tiden, så en må følge med. Pappa har gått hele livet, og har det samme, rolige tempoet uansett om han går oppover, nedover eller på flat bakke. Han kaller det ikke for meditasjon, men det er nettopp gående meditasjon han utøver. Han går, har et mål for turen, er til stede og tar imot det som omgir ham.

I filmen har du använt dig av ett slående visuellt språk. Du varvar mikro- och makroperspektiv, visar stilla närbetraktningar av små djur och din pappas hud som övergår i glaciärernas strukturer. Filmen har mäktiga sekvenser tagna med drone över vyer som tar andan ur en. Kan du berätta mer om processen?

Ja, det morsomme er at nesten ingen andre har spurt om det før. Det å finne frem og utforske er jo det man holder på med som kunstner! Å lage en film som dette er en veldig lyttende aktivitet. Jeg lyttet utover når jeg gikk med min far, og prøvde å ta inn hvordan han opplever det å gå, og hvordan han ser på landskapet. Jeg har sett utrolig mye på min far gjennom dette året. Og så har jeg lyttet til naturen. Da jeg tok filmteamet med på en to timers lang skitur over et islagt vann og kom fram til Nigardsbreen, hadde det rast ut et stykke av fronten på isen og en portal hadde oppstått. Det så ut som veggen var skåret av med kniv, og inni var det knallblått. Portalen lignet på Munchs maleri Solen. Jeg har prøvd å få med sånne fenomener i filmen. Isen kan ha formasjoner som ser ut som en hest, en hund, eller en fugl. Det vakreste jeg har sett i hele mitt liv så jeg da vi krøp inn i en sylinder av blå is. Inne i veggene var det luftbobler som var flere tusen år gamle. De så ut som planeter og galakser.

Mediterar du fortfarande, och vill du berätta mer om hur du använder meditation som en del av processen när du jobbar?

Det ville vært helt umulig å lage denne filmen hvis jeg ikke også lyttet innover. Jeg har alltid en dypfølt årsak til å gå i gang med prosjektene mine. Dypest sett er grunnen til at jeg gikk i gang med denne filmen at jeg ville forberede meg på å en dag ta avskjed. Det har alltid kjentes umulig. Jeg har de siste årene tenkt mye på at tiden jeg har med foreldrene mine nå er tilmålt. Det er sikkert noe mange kjenner seg igjen i. Jeg ville gi oss mer tid sammen. Film er mitt språk, og jeg vil at de skal forstå at jeg har sett dem. Da jeg foreslo for pappa at vi kunne lage denne filmen, så spurte jeg ham om hva som er den egentlige grunnen til at han går så mye. Da sa han: – Moren din er ni år yngre enn meg, og er så lett på foten. Hun trenger at jeg følger henne heile vegen til ende, så jeg må holde meg i form. Det hadde jeg ikke tenkt på, og ble veldig rørt.

I Fedrelandet, som omskrivs som din hittills mest personliga film, har du utgått från personliga behov för helande samtidigt som du bjuder in publiken till att hitta tröst. Har du själv något konstverk som du återvänder till för att söka tröst?

I tillegg til det å ta imot gaver fra naturen, handler livet også om å ta imot gaver fra andre kunstnere. Jeg lytter mye til musikk og besøker ofte Munchmuseet. Jeg ser også mye film, etter hvert også på tv-serier, men det er mer som avkobling. For eksempel Yellowstone og Peaky Blinders, der er det mye hester, tøffe karakterer og vakre landskap! Jeg er veldig glad i Jane Campion sine filmer, The Power of the Dog, for eksempel. 

Jeg har med Wim Wenders og Liv Ullmann som produsenter. Wim bringer med seg innsikten i å gestalte stedets sjel på film. Liv har en endeløs tilgang til menneskelig erfaring både som skuespiller og regissør. Jeg stoler veldig på henne. Skuespillerprestasjonen til Pernilla August i Enskilda samtal er så rik at jeg kan sitte å se på det igjen og igjen, og bli sterkt berørt. Liv og Wims produksjoner minner meg på hva som er mulig å få til. En stor ære å ha dem med på laget.

Kan du berätta om hur det fungerar, vad gör egentligen en utövande producent?

Det er vanligere utenfor Norge å ha såkalte utøvende produsenter. Det fungerer sånn at når en film nesten er ferdig, så tar produsenten kontakt med noen som knytter navnet sitt til filmen og er med i selve lanseringen av den. I tilfellet med Fedrelandet så presenterte jeg idéen til Wim på et tidlig tidspunkt. Han har vært med på både idémyldring og på å gi tilbakemeldinger underveis. Det var hans tanke at vi burde jobbe med London Contemporary Orchestra.

Liv kom inn litt senere. Jeg har møtt henne ved flere anledninger, og hun er en nær venn av Michal Leszczylowski, min klipper. Da vi hadde klippet en lang versjon av filmen, men ikke helt funnet riktig form til den, kom vi fram til at vi ville vise den til Liv. Hun forstod vår visjon og var umåtelig begeistret. Hun har et trent øye og så med en gang hva vi trengte å jobbe mer med. Møte med henne i klippen gav inspirasjon og stor kraft videre i prosessen.

När jag läser om dig, ser dina filmer och hör dig prata så är det ofta stora känslor det handlar om. Kärlek, liv och död. Så jag tänkte föra in ännu ett stort tema, och fråga dig: Vad är konst?

Da kan jeg begynne med å sitere et dikt av Henrik Holck [fritt gjengitt, red.anm.]: Jeg samler opp en stein og lar den falle mot grå jord/ Jeg har forandret verden/ Jeg går over snøen og lar føttenes avtrykk ligge tilbake/ Jeg har forandret verden/ Fordi jeg berører deg, beveger du blikket ditt sju millimeter i min retning/ Jeg har forandret verden/

Slik jeg ser det, er kunst et berøringspunkt mellom mennesker. For meg vil det å skape noe alltid være forbundet med et publikum. Det handler om å bevege noen, kanskje noens virkelighetsoppfatning endres, gir håp, mot. Jeg møtte en ung jente på gata i Trondheim idag som hadde sett filmen i går, hun stoppa meg og sa hun hadde fått fornya tro på kjærligheten gjennom filmen. Dokumentarfilmer kan helt konkret også endre lovverket i et land. Jeg ønsker å berøre hele det spennet, fra den stille berøringen hos den enkelte til å utfordre samtiden, rent politisk. 

Når jeg selv opplever kunst, for eksempel i Munchmuseet, kan jeg sitte der og se på maleriene av Munch og på en måte føle hele hans liv. Jeg kan kjenne hvordan det var å være menneske i hans tid. Noen ganger får jeg den opplevelsen i kinosalen og. Jeg går ofte på kino og museer alene. Jeg klarer ikke å gå med folk som prater mye, de må la meg være i fred. 

Da jeg laget Selvportrett, filmen om fotokunstneren Lene Marie Fossen, oppdaget jeg noe nytt som kunstner. Lene Marie hadde en intuitiv tilnærming til det å ta bilder. Hun var medtatt på grunn av sykdommen anoreksi, og kunne ikke jobbe så lenge av gangen, men når hun jobbet så var det som om hun opphørte. Hun greide å koble seg på en kunstnerisk tradisjon og lot ingenting stå i veien for seg, verken kropp eller teknikk, hun bare fløt inn i det feltet. Sånn kan jeg óg oppleve det når vi er på opptak. Noen andre må ta ansvaret for at vi får i oss mat og passe klokken. Jeg er på et vis i en annen verden når jeg jobber. Lene fikk meg til å tenke at kunsten er et kraftfelt i seg selv.

Ja, vad är det för tillstånd att vara i ett sådant kraftfält?

Tilstanden ligner det man oppnår i bønn eller meditasjon. En transcenderer. Det er en form for uanstrengt konsentrasjon. En slipper seg inn til et annet sted, hvor ting som tid, kulde og varme opphører. Når jeg mediterer, går jeg aktivt inn i den tilstanden. Da er jeg i kontakt med livskraften.