Forskningens estetikk
Kritikk, Eline Bjerkan 26.09.2022
Åja – et dataspill! Jeg har gått andektig i sirkel rundt en spillkonsoll som henger fra taket i Susanne M. Winterlings utstilling A threshold game of proximity, cluster and heat ved Kunsthall Trondheim, før jeg skjønte at jeg skulle ta dingsen i bruk. Hendelsen kunne vært en scene fra den kjente satiren The Square, en film som gjør sitt beste for å rive ned skillelinjene vi lager mellom kunst og hverdagsliv. Det at kunsten beveger seg over i andre felt og sjangre – være seg underholdning, mote eller forskning – går igjen i begge utstillingene som nå vises ved kunsthallen.
Før man kommer til Winterlings arbeider i underetasjen, vises kunstnerkollektivet Metahavens utstilling Capture. Denne utstillingens vegg- og skjermbaserte verk gjør at lokalet oppleves noe tomt og flatt. En vegg er dekket med gamle treningsjakker, tynne plastposer og tekstiler. Geometriske motiver og sterke farger går igjen, enten de er brodert med tråd på posene, jakkene eller som egne vevnader. Sirkler, kryss og diagrammer danner futuristiske landskap som kunne prydet omslaget på en science fiction-roman fra 1970-tallet. Foruten et fokus på visuell kultur og design, har vi med en anti-estetikk å gjøre: Plastposer er nesten som søppel å regne, mens jakkene fort kan stemples som harry. Plasten videreføres i tekstilform i de glinsende jakkene og vevnadene. Sistnevnte er laget av garnet «lurex», et syntetisk produkt som har fått navnet sitt fra det engelske ordet «lure» – «villede» på norsk. Det inviteres sånn sett til en lek med illusjoner, med forholdet mellom lav- og høykultur, men dette fremstår ikke akkurat nytenkende i dag.
Det er også to påkostede videoarbeider i Metahavens utstilling. Chaos Theory (2021) består av klipp det kan være vanskelig å se sammenhengen i: Det er noen dvelende scener fra et landskap med trær og busker foran strømmaster, elever som løper ut av en skolebygning, en klappelek mellom ei jente og det som kanskje er hennes mor. Stemningen er dyster, med mørke farger akkompagnert av tung pianomusikk. Gjennom brokete informasjon får jeg inntrykk av at narrativet dreier seg om forholdet mellom en forelder og et barn som har forsvunnet. Flere fortellerstemmer snakker på ulike språk, og undertekstene fremstår ofte obskure eller pompøse, som for eksempel fabuleringen «the inexplicable abyss of you». Ifølge katalogteksten gjør videoen et poeng av språkets begrensede evne til å beskrive virkeligheten. Det er en evigaktuell idé, og fremgangsmåten i dette tilfellet er visst å la verket handle om klisjeer, enten det er i form av språkblomster, klipp hvor glass knuses mot gulvet eller svulstige lydspor. Disse elementene presenteres imidlertid såpass motstandsløst at videoen selv blir en klisjé.
Det andre videoverket, Capture (2022), er et bestillingsverk fra blant andre Kunsthall Trondheim og Arts at Cern. Sistnevntes innflytelse er påtagelig, da historien som fortelles synes å dreie seg om en partikkelakselerator, elektroner og protoner i et slags dystopisk scenario hvor – som i Chaos Theory – folk mister hverandre av syne. Det skiftes brått mellom naturlandskap, blant annet fra et skogholt utenfor Trondheim, og arkivklipp fra forskningsfasilitetene ved Cern. I tillegg er det sekvenser hvor vi ser nærbilder av ansiktet til en kvinne, fortellerjeg-et, og klipp med nattaktive dyr og insekter. Videoen preges av sprikende innhold; det er ikke helt lett å skjønne rollen partikkelfysikk spiller i den fiktive detektivhistorien til kvinnen, hvor hun nevner både forsvinninger og avlyttinger. Videre får videoen et naturdokumentarisk preg, med stort fokus på organismen lav og dens symbiotiske egenskaper. Det uvisse ved virkeligheten, og dens foranderlighet, virker å være et gjennomgangstema. Denne helheten kommer likevel i skyggen av det som ligner en målsetning om å vise fram eksempelvis forskningssenteret Cern i seg selv.
Den vitenskapelige vinklingen fortsetter i underetasjen hos Winterling, som er tidligere kunstprofessor ved Kunstakademiet i Trondheim, nå ved Kunsthøgskolen i Oslo. Her er rommet fylt med et lilla lys som, slik jeg forstår det, alluderer lyset til mikroalgen dinoflagellat, en organisme kunstneren har forsket på. Når mange av disse algene samles vil omgivelsene farges røde, og rødfargen blir sånn sett et tegn på økologisk ubalanse.
Videre domineres rommet av et stort, ujevnt bord i MDF med noen brunteipede bein i begge ender. Bordet skal ligne en skilpadde hvor et hode, som også er grovt utformet i tape, stikker ut under den flate bordplata. Verket er en hilsen til den intergalaktiske kjempeskilpadden som bærer hele verden på sin rygg, kjent fra blant annet hinduistisk mytologi. Winterlings bordplate hermer formen på et ørkenområde mellom India og Pakistan. Oppå bordet er flere små, organiske objekter plassert rundt omkring, for eksempel frø, trebiter og en fjær innkapslet i en glassbeholder. Det er også en skjerm som viser en imponerende detaljert, dataanimert kamelsnute. Slik skapes en sammenheng mellom et områdes mytologi, geografi og økosystem. Det er uklart hvorfor kunstneren har valgt seg ut akkurat dette området bortsett fra at det jo er varmt der, og varme som tematikk skal vise seg å gå igjen i Winterlings arbeider. Bordet fremstår ellers noe sammenrasket, og kontrasten er stor mellom den teknologiske finessen bak skjermen med kamelsnuten og utseendet til skilpaddebordet som helhet.
På en vegg i samme rom henger det fire fotografier. To av dem er nokså like og viser hester i et frodig, grønt landskap. Ulik bildeskarphet, det at vi kommer nært på hestene og den liksom urørte naturen gir bildene et romantisk preg. De to andre fotografiene er mer snapshot-aktige; komposisjonen virker tilfeldig, lyset er hardere og hele motivet er skarpt gjengitt slik at det mangler dybde. Også her portretteres en hest, men den ser ut til å være tjoret fast sammen med en plastbøtte i et miljø som åpenbart har vært utsatt for menneskelig inngripen. Dyr går igjen som motiv i utstillingen, og her ser det ut som at det er forholdet mellom menneskets bruk av nyttedyr og dyrenes egenverdi det tas tak i.
Til slutt står jeg i spillrommet beskrevet innledningsvis. Temperaturen er skrudd opp her inne, og projeksjoner av noe som ligner tette nett med blodårer vises på gulv, tak og tekstiler. Lyset og varmen er omsluttende og skaper en besnærende stemning. Spillet går ut på å styre en bakterie som bærer med seg medisin som kan kurere syke celler. Dette scenarioet er visst basert på reell biomedisinsk forskning hvor bakterier, stimulert av temperaturforandringer, kan overføre medisin til kropper. Når jeg tester spillet får jeg imidlertid ikke til å helbrede noe som helst, jeg finner ikke ut av kontrollsystemet og det er ikke tydelig hvordan jeg skal gå frem. Selve ideen bak spillet fremstår heller ikke spesielt engasjerende i denne sammenhengen.
Både Winterling og Metahavens utstillinger virker tungt forskningsbasert, og katalogene som følger dem har mye referanserik og til tider utflytende tekst. Spesielt hos Winterling er jeg avhengig av informasjonen i katalogen for å forstå sentrale aspekt ved verkene, da oppstår det noen vage sammenhenger mellom kunstnerens bruk av varme, geografi og sykdomsbilder. Det er nærliggende å tenke på global oppvarming, men varmen presenteres også som en legende kraft. Begge utstillingene virker noe forelsket i forskningen de er basert på. Dette er jo bakgrunnsmateriale som helst skal skape grunnlag for kunstnerisk bearbeidelse, men jeg opplever ofte at estetikken, håndverket eller måten ideene er formidlet på, kommer til kort. Det gjør gjerne at uttrykket fremstår skjødesløst og at innholdet blir illustrativt. Eller motsatt, at man må lese seg til kunstverkets mening.
