Grave i tid og rom

Man må plassere foten med omhu inne på Trondhjems kunstforening. Kunstner Veslemøy Lilleengen har fylt inngangen til hagerommet med munningen av en dyp grøft. Konstruksjonen er drapert med molton-stoff som rekker fra gulv til øyehøyde, og når jeg går innover grøfta føles underlaget bløtt og ujevnt. Kantene på passasjen sperrer av rommet både til høyre og venstre slik at jeg kun kan bevege meg framover og bakover. Det er smalt her, og jeg klarer ikke å se over kanten på denne grøfta som altså borer seg innover nesten hele rommets lengde før den rundes av innerst.

Utstillingen Grøfter, av Aud Regine Schei Lilleengen og Veslemøy Lilleengen, handler først og fremst om grøftegraving som en måte å drenere myrene på i Ørland, hjemstedet til familien Lilleengen. Slik kunne den våte jorda bli til kornåkre og beiteområder. Før man tok ploger i bruk var gravearbeidet utført med spade og ren muskelkraft. Det var både tidkrevende og tungt, noe vi får inntrykk av gjennom et kyndig utført portrett av Schei Lilleengens mor. Tegningen viser en gammel kvinne som sitter i en stol med hendene foldet og blikket vendt ned. Streken veksler mellom hårfine antydninger og grove markeringer. Resultatet er både imponerende naturalistisk samtidig som bildet er fullt av karakter. I en tekst under motivet beskriver Schei Lilleengen hvordan grøftegravingen ga moren trælete hender, men at det også lå kjærlighet for hennes etterkommere i disse sporene. Sånn sett er det passende at Veslemøy Lilleengen, som er barnebarnet, har satt opp sin egen molton-grøft like ved der hvor portrettet henger.

En grøft er også symbol for avstand, et skille mellom to parter eller fenomener. De kan representere fysiske konflikter og tilfluktssteder, slik som skyttergravene under første verdenskrig, eller psykologiske avgrunner mennesker i mellom. Tidlig i utstillingen blir det tydelig at vi også har med en historisk grøft å gjøre; med manuelt arbeid, formødre og -fedre på den ene siden og nåtiden på den andre. Utstillingen blir sånn sett et forsøk på forsere denne kløften i tid gjennom å minnes gamle metoder og avdøde arbeidere.

Lenger inn i lokalet, i peisestua, står fem menn oppstilt med spader og knelange støvler i en innrammet tegning på 94 x 110 cm av Aud Regine Schei Lilleengen. Under hver figur er navnene til mennene skrevet inn. Tegningen er avtegnet etter et fotografi fra arbeidet med Røstadkanalen i 1928. Arbeiderne kikker liksom avventende mot meg fra under hattebremmene sine, som om de opprinnelig sto der og ventet på at fotografen skulle bli ferdig slik at de kunne fortsette gravingen. De fremstår uanfektet, nærmest stoiske. Tegningen gir et inntrykk av det hverdagslige ved situasjonen, og er et eksempel på hvem grøftegraverne var og hvordan de så ut. Sammen med detaljerte kart over områdets kanaler, bekker og grøfter bidrar tegningen til en dokumentarisk fremstilling av Ørlandets historie. 

I samme rom som avtegningen beskrevet ovenfor befinner det seg flere tegninger laget av Schei Lilleengen samt et bord med et titalls skissebøker. Tegningene er av svært varierende kvalitet. To portretter av forskjellige menn, sammen med et av Hannah Ryggen fra resepsjonsrommet, fremstår uvørne og flate. Linjene er enten i overkant skarpe eller smusset utover. Her står i tillegg kunsten i fare for å bli intern, for det er ikke åpenbart hvem disse mennene er. Ved hjelp av et teksthefte kan man gjette seg til at det ene bildet viser Schei Lilleengens far. Den andre personen forblir ukjent for meg. Til tross for at ansiktet hans er gjenstand for en tegning på 118 x 85 cm, blant de største som stilles ut, får jeg ikke hjelp til å sette ham i sammenheng med utstillingen forøvrig.

Bordet med skissebøker kan skilte med med ymse tegninger og nedskrivninger av Schei Lilleengen. Det er mye å bla i, og selv om enkelte av skissene er småsjarmerende, fremstår denne delen overflødig og litt selvopptatt. Mengden ufiltrert materiale, med diverse bookinginformasjon fra flyreiser, handlelister og tilfeldige strektegninger, tilfører ikke utstillingen noe særlig substans.

Da er det andre verk som er langt mer overbevisende håndverksmessig, og med et innhold som tilfører tolkningsrom til utstillingen. Gudinnen Heket er et av dem. Her har Schei Lilleengen tegnet en eldre manns ansikt sett fra tre ulike vinkler. I en av avbildningene har han en frosk på hodet. Etter noen runder med Google viser det seg at Heket er en egyptisk fruktbarhetsgudinne, ofte framstilt som en frosk. Hun er tett knyttet til den årlige oversvømmelsen av Nilen, som for egypterne betydde at vanningsbassengene kunne fylles og jorda sås. Parallellen til grøftene på Ørlandet er treffende.

Solide enkeltverk styrker denne utstillingen, men helhetlig fremstår kurateringen noe slapp og tilfeldig. Godt tenkt er likevel bruken av rommene og samspillet mellom Schei Lilleengens todimensjonale, sirlige blyanttegninger i gråtoner og Veslemøy Lilleengens taktile, tredimensjonale innretning. Med den provisoriske grøfta avløses det teksttunge og arkivmessige av en ren og direkte, kroppslig opplevelse. Temaet grøfter, både fysisk og i overført betydning, er i utgangspunktet en god ramme. Det er når utstillingen greier å løfte denne tematikken til en allmenninteresse, og unngår å grave seg ned i familieinterne detaljer, at den er på sitt beste.

Grøfter
Aud Regine Schei Lilleengen og Veslemøy Lilleengen
Trondhjems kunstforening
18.08. – 18.09.22