En leken hyllest

Utstillingen Viggo Andersen med venner, som vises hos Trondhjems kunstforening, lar seg vanskelig bokse inn. Ikke er det en retrospektiv utstilling over Viggo Andersen (1948-2017), for den inneholder verk av 14 forskjellige kunstnere, satt sammen av Annika Johansen og Synnøve Ellingsen. Siden den er så knyttet til Andersens virke, fremstår den heller ikke som en ren gruppeutstilling. Jeg ser utstillingen som et slags minnesmerke over Andersens liv og levne, samtidig som den forteller noe om en annen tid. Dette er en balansegang utstillingen mestrer, og med en leken fremtoning vekker den min nysgjerrighet.

Viggo Andersen var en konseptuell kunstner og fremmet denne retningen tidlig i Norge. Konseptuell kunst kjennetegnes ved at ideen er det bærende elementet i verket. Denne retningen har historisk stilt spørsmålstegn ved de etablerte «reglene» for kunst. En kritikk av kunstinstitusjoner finner vi i fotodokumentasjonen av Andersens verk To rom fra 1978. Her har han gjenskapt to gallerirom ved Galleri F 15 i Moss. Ett i samme størrelse, som han plasserte utenfor galleriet. Og ett litt forminsket, satt inn i samme rom som det kopierer.

Galleri-installasjonen bringer assosiasjoner til kunstnere som Bruce Newman, som gjennom 1960- og 70-tallet bygget forskjellige rom inne i gallerier. Slik tvinges vi som beskuere til å tenke over hva et galleri egentlig er, og hva slags definisjonsmakt institusjonene og white cuben besitter. Det selvfølgelig viktig at også midlertidig kunst bevares og arkiveres, men en kroppslig opplevelse av installasjonen er noe annet enn å betrakte dokumentasjonen, og fotografiene av To rom fungerer mest som en hyllest til kunstverket.  

Utstillingens kuratering følger et konseptuelt spor, her fremstår ikke avsender som noen autoritær kunstmakt. Utstillingen virker planlagt rotete, noe som gir den et personlig og nært preg. De ulike verkene bindes sammen i en stor kollasj, full av referanser til Andersen. Helge Korvalds Mail Art er en sammenstilling av den fargerike brevkorrespondansen mellom de to kunstnerne. Svanhild Heggedals Midlertidige retninger er en installasjon av to høyreiste stolper bestående av stendere, finerplater, papp og plast. Jeg tolker det som to skilt som peker i forskjellige retninger, men også som sammensetninger av materialer Andersen selv ofte brukte. 

Skikkelig personlig og nostalgisk blir det i tre sort-hvitt fotografier. De viser Andersen og to andre menn som flyr drager. Linen de holder i hendene minner om et instrument. Samtidig som dette åpenbart er lek, er det også en utforskning av rom og retninger. Dette er aspekter som også reflekteres i utstillingen som helhet. Fotoserien heter Tre medlemmer av Det Norske Drageselskap og fotografen er Bente Geving. Hun er også Andersens tidligere kone. Fotografiene er tatt for over 40 år siden, og i verksoversikten kan jeg lese at alle disse drageflyverne nå er døde.

Det fleste verkene er dog av nyere dato. Det nyeste, Erling Rohdes Hello-Goodbye (2021) er et fascinerende, abstrakt og todelt maleri. Det består av en varm, oransje farge som glir over i en større, gråblå flate. Dette gir det assosiasjoner til tidlig teknologi. Som en glitch på en skjerm, fra da datamaskiner ikke klarte å laste inn et bilde og fargene sprakk over den mørke flaten.

Utstillingens hovedverk er Rekvisita av Andersen selv. Den store installasjonen fyller hele peisrommet og bretter seg ut på hver side av en finervegg. Veggen har et ovalt hull i midten, og lignende objekter er plassert tilsynelatende speilvendt for hverandre. Slik gir det ovale hullet en illusjon av å være et speil. De to sidene er dog ikke fullstendig identiske, og hullet kan også være en portal mellom to lignende dimensjoner. 

Disse dimensjonene er fulle av mystiske referanser. Det er et buddhistisk preg over stoffremsene som henger i taket og løper inn mot midten av rommet. Mot veggen står to staver og på den ene henger et skjell. I tillegg til å symbolisere vann, er skjellet også et symbol på pilegrimer. I den katolske kirke er dåpsbegeret utformet som et skjell. I utstillingen er det også flere utviskede og bortskrapede malerier. På det ene kan vi se restene av bladgull, noe som gir assosiasjoner til helgen-malerier. Er det troen eller makten som nå er visket ut?  Den ru teksturen i kanvasen går igjen i erosjonen som preger noen metallplater som ligger på gulvet. Det får meg til å tenke på forgjengeligheten av alt. Denne samme, liksom slitte, strukturen finner vi også på omslagene til to store permer og i en åpen, forkullet bok. Dette gir meg igjen tanker om Anselm Kiefer og hans bøker av stål. Hva er vekten av kunnskapen vi besitter og hvordan organiseres den? 

Denne formen for konseptkunst er interessant, her trer man formelig inn i en annens hode. Ingen svar blir gitt, men det er til gjengjeld mange tolkningslag. I Rekvisita finnes det tilsynelatende ingen direkte referanser til vår samtid, og utstillingen som helhet fremstår tilbakeskuende. Mimringen oppleves likevel ikke bakstreversk. Nostalgien er med på å fortelle noe om tiden vi lever i nå, og utstillingen får meg dermed til å reflektere over dagens kunstverden. Kanskje kan vi lære noe av den upretensiøse lekenheten som kunstnerne viser her. La oss inspireres av selvironien og kritikken mot den etablerte kunstscenen, som fremstår mer kommersiell og pengesterk enn noensinne.

Viggo Andersen med venner
Viggo Andersen, Paul Brand, Synnøve Ellingsen, Steingrímur Eyfjörð, Bente Geving, Jens Hamran, Svanhild Heggedal, Frithjof Hoel, Annika Johansson, Helge Korvald, Reidar Kraugerud, Magnús Pálsson, Erling Rohde, Bente Stokke
Trondhjems kunstforening
12.05. – 12.06.2022