Nærvær og tap

Marie Sjøvold och Charlotte Thiis-Evensen jobbar utifrån personliga händelser. De har olika metoder, men förenas i intresset av livets övergångar; mellan sömn och vakenhet, barndom och vuxenliv, och som i utställningen Slutten; livet och döden. De har jobbat tillsammans i fem år, det här är andra utställningen de gör ihop, och en tredje är redan planerad. Jag träffade dem på Dropsfabrikken.

Märit: Hur började erat samarbete?

Charlotte: Første gangen vi møttes var da jeg laget en reportasje om søvn for programmet Nasjonalgalleriet på NRK. Marie var en av de kunstnerne som jeg intervjuet, og vi fikk umiddelbar god kontakt. Jeg spurte henne og Arne Vinnem, en annen kunstner, om å lage en utstilling sammen, på Kristiansand Kunsthall. Dette var i 2016, og utstillingen som fikk navnet Oppvåkning, var relatert til blant annet søvn, men også mer eksistensielle temaer.

Marie: Jeg kjente til Charlottes arbeider før vi begynte å jobbe sammen også. Å jobbe så tett inpå eget liv og de forskjellige erfaringer man har i faser av livet er et univers jeg kan kjenne meg igjen i. Ideene kommer ofte til oss veldig intuitivt, men vi bruker lang tid, ofte flere år, på å bearbeide dem frem til det som blir et endelig prosjekt.

Ni jobbar bägge två utifrån era egna liv, och personliga händelser?

M: Ja, det er mange likheter, selv om uttrykket er forskjellig. Det kan være overgangsfaser i livet som trigger et arbeid. Jeg bruker kameraet som verktøy for å forsøke å forstå eksistensielle situasjoner. Noe endres; for eksempel at en person forsvinner og en ny kommer til. Da bestemoren min var dement, og jeg samtidig gikk høygravid, da hadde jeg et akutt behov for å jobbe med det. Jeg bruker kameraet for å være i øyeblikkene, for deretter å forstå en større helhet i etterkant. De verkene jeg lager ut av ren nødvendighet er vel de som kommuniserer best, der hvor jeg hatt et oppriktig behov av å fortelle en historie.

C: Jeg er veldig opptatt av hverdagen her og nå, og tenker ofte at vi skal jo bare dø, så det er bare å gjøre det beste ut av livet. Det er egentlig ikke slik at jeg er så redd for å dø.

Du, Charlotte, jobbar dokumentarisk, bl. a. i programmet Arkitektens hjem på NRK. Hur gör du för att balansera det dokumentariska och det kunstneriska?

Jeg jobber svært variert; korte dokumentariske filmer, TV-program og abstrakte kunstfilmer. Jeg anvender den dokumentariske verktøyskassen som en metode, som jeg på en måte vrenger her. Hvor selvopplevd det er, det trenger ikke publikum å vite. Det kan handle om en personlig sorg, men ved at verket ikke er direkte dokumentarisk så håper jeg det blir mer allmengyldig.

När man jobbar med döden som tema är det närliggande att på något vis inkludera spiritualitet och religion. Vilket förhållande har ni till det i era arbeten?

C: Vi har begge jobbet med religiøse ritualer. Lysestaken på gulvet, har jo en slik symbolikk, og en direkte kobling til kirkerommet. At en utstilling kan fungere som et religiøst rom syns jeg er veldig fint. Men utover det er hverken Marie eller jeg særlig religiøse. 

M: Det er en naturlig kobling. Jeg er ikke religiøs, men er fascinert av symbolske handlinger i forbindelse med avgjørende episoder i livet. At man åpner vinduet når en person dør, for eksempel. Og jeg har fotografert begravelsesblomster, som finnes med på utstillingen som fotografiska skulpturer. Jeg fikk fri tilgang på blomstene som ble kastet, og var mye i kapellet i Asker kirke. En dag mens jeg sto med agentene fra begravelsesbyrået og ventet på at en bisettelse skulle bli ferdig, sa en av dem til meg: du vet, døden er en veldig liten del av min jobb, jeg jobber hovedsakelig med livet.

Är konsten, och visningsrummen platser där ickereligiösa kan hitta tröst?

C: Ja, for meg betyr det rommet veldig mye. Både fordi jeg er opptatt av arkitektur, og fordi det er rom jeg kan oppsøke for å finne trøst og ro. Og det er interessant å gå tilbake til kunstrommene, og kjenne på de forskjellige opplevelsene man får avhengig av kunsten som vises der. Jeg er veldig glad i Vigelandmuseet, for eksempel. Det er noe stemningsfullt og tidløst over det.

M: Verkene våre er såpass åpne at de kan spille på en rekke forskjellige følelser, og trøst kan være en av dem, de kan treffe ulikt avhengig av betrakterens referanser og historie. For meg er det vel, helt ærlig, ofte sånn at jeg heller oppsøker naturen for å søke trøst.

Apropå utstillingsrum, berätta om hur ni komponerat utställningen!

C: Vi lager alltid modeller av utstillingsrommet, også her. Men denne gang måtte vi bare forkaste den opprinnelige planen, og begynne helt på nytt. Det var noe som bare ikke stemte. I stedet har vi forsøkt å la verkene inngå i en tydeligere samtale med hverandre, enn det som er gjort før. Vi har måttet ta vekk mange verk for å skape en roligere komposisjonen. Vi liker at man heller dveler ved et verk enn å forte seg videre til neste.

Vi arbeider hver for oss, med et unntak, verket Due. Det er et fotografi av en død due som lå utenfor Sandefjord Kunstforening. I det fotografiet har vi klart å fange den dobbeltheten som vi etterstreber i våre verk.

Tematikken er jo døden, men vi vil gjerne ha inn letthet i utstillingen også. Derfor hentet vi inn litt eldre arbeider, for eksempel videoene med damene som danser med rockering. Da blir det ikke så entydig.

Som jag förstår det är det här er andra utställning tillsammans, och så kommer det ytterligare en, så de bildar en trilogi, kanske man kan säga. Till varje utställning har ni även producerat en bok, som är ett eget konstverk. Kan ni berätta om dem?

C: Ja, neste bok og utstilling har utstillingssted, men ikke en tittel enda. Den vil foregå i 2026, og da har vi jobbet sammen i ti år. Når vi arbeider med bøkene får hver bidragsyter etterlate seg et spor, som de sender videre til neste person. Litt sånn som bretteteknikken som man brukte da man var mindre. Vi er veldig opptatt av den bevegelsen når man gir noe videre til en annen. Det er generøst og fint, å være sammen om noe.

Ja, det där med kretslopp och sykluser är något som återkommer.

C: Det er ganske gøy å ikke helt vite hva det skal bli, det er en uforutsigbarhet der. Sykluser er jo veldig tydelig i naturen, og begge har mye naturelementer med i bildene våre. I naturen finnes det rom for metaforer og idéer, som kan erfares umiddelbart og ikke nødvendigvis må forklares så tydelig.

M: Det går igjen i mange av prosjektene. Jeg har for eksempel arbeidet med årstidene gjennom et helt år, med mørketida og lyset som kommer tilbake. Det at naturen blir tilstede også i oss mennesker, som et slags psykologisk landskap.

Kan du berätta mer om hur du jobbar?

M: Når jeg starter et prosjekt vet jeg oftest hva det skal handle om, og jeg setter tydelige rammer for hvordan jeg skal jobbe med det. Innenfor de rammene så kan jeg tillate meg å jobbe ganske fritt. Ved et tidspunkt kan det være at jeg må revurdere arbeidet, og se om prosjektet har blitt noe annet. Jeg prøver å la det utvikle seg. 

I feel so close to everything I lost startet med at jeg ungikk sosiale medier og smarttelefon et helt år. Jeg ville kvitte meg med distraksjoner, som når man bara tar mobilen opp og scroller planløst. De gangene innskytelsen kom, tok jeg istedet opp kameraet. Jeg registrerte scenen rundt meg, og tok et bilde. Med det tok jeg regi over uvanen min.

Vad hände när du vant dig av med smarttelefon och sociala medier?

M: Etter hvert ble det klart at det ikke handlet om sosiale medier, eller det å koble seg fra, fordi jeg ble ganske fort vant til å ikke la meg distrahere av smarttelefonen min. Det tok bare et par måneder. Det som skjedde var at jeg fikk en annen tilstedeværelse. Det endret måten jeg ser omgivelsene mine på, og også måten jeg fotograferer på. Nå handler det mer om den enorme stillheten, nærheten til naturen og til de menneskene som er nære, men også den krevende stillheten, den som blir et forstørrelsesglass på egne følelser.

Marie Sjøvold og Charlotte Thiis-Evensens Slutten åpner i galleri Dropsfabrikken 19. februar 2022