Røsten som forsvant

På Kårøya, som er en del av Røst utenfor Lofoten, har en krykkjekoloni overtatt et fraflyttet hus. Fuglene har slått seg til på taket, i vinduskarmer og på stillas som er spikret opp langs veggene. Jeg er der sammen med fugleforsker Tycho Anker-Nilssen, som fører oppsyn med de truede måsene. De letter motvillig fra reirene sine når de gamle, tunge vinduene dyttes opp. Anker-Nilssen holder penn og papir, og skribler ned enda en «T». «T» for tomt reir. 

I Norge er det ingen annen plass nord for polarsirkelen hvor det er registrert så mange fuglearter som på Røst, ifølge forskningsprogrammet Seapop. Likevel har antall fugler sunket drastisk de siste årene. Bestanden av norsk sjøfugl er i alt redusert med 30-40% i løpet av få tiår. I tillegg til krykkjene, er lundefugl, lomvi, ærfugl og alke blant artene som er truet eller nær truet her til lands. Klimaendringer og overfiske regnes som betydelige årsaker til nedgangen. 

Lytt til eggtelling fra innsiden av huset på Kårøya:

«Den dagen det er fritt for fugl på Røst, da flytter jeg herifra. Da er sjarmen med Røst borte», stadfester fisker Oddleif Torsteinsen i et intervju med Klima- og miljødepartementet. Han har bodd her siden han var liten, og forteller at man tidligere måtte rope for å høre hverandre gjennom alt fugleskrålet på øyene utenfor Røstlandet. Nå har fuglefjellene stilnet. 

Historier som den Torsteinsen beretter er med på å sette dagens situasjon i perspektiv. En som samler på slike minner, er kunstner Elin Már Øyen Vister. Hen har intervjuet flere øyboere om områdets natur, kultur og klima. Siden 2010 har Vister i tillegg arbeidet med lydverket Soundscape Røst, hvor hen dokumenterer hvordan lydlandskapet i øygruppa endrer seg. Det begynte med at hen dro til Vedøy, som befinner seg rett utenfor Røstlandet og var et av Nord-Europas mest kjente fuglefjell, for å ta opp lyden av fuglene der. 

– Jeg har fulgt med på sjøfuglbestanden på Røst siden jeg flytta til Nordland i 2009. Den atlantoskandiske sildebestanden kollapset på 1960-tallet. Sammen med det faktum at det er mindre småfisk i havet omkring Røst, har dette gjort at det går stadig dårligere med sjøfuglbestanden her. På den første opptaksturen min til Vedøy i mars 2010 ønsket jeg å lytte til hvordan det lokale lydlandskapet hadde endret seg sammenlignet med tidligere år – og jeg tenkte på hvordan framtiden kunne bli. På det tidspunktet virket det ikke sannsynlig at en av Nord-Europas mest tallrike hekkekolonier skulle stilne allerede ti år senere, forteller Øyen Vister.

Lytt til Elin Már Øyen Visters opptak fra 2010, da det fortsatt var noen tusen par krykkjer som hekket på Vedøy i motsetning til i 2020 da det ikke var flere igjen. «The birdcliffs of Vedøy», Soundscape Røst:

Gjennom intervju og feltopptak driver Øyen Vister med en form for lydarkeologi. I tillegg har hen lest seg opp på litteratur fra Røst, av forfattere som Carl Schøyen og Carl Dons, som begge var tilknyttet øygruppa og naturen der. En annen kunstner som tilbrakte tid i området var en av Norges mest innflytelsesrike kunstnere, Theodor Kittelsen. Etter flere kunstneropphold i Paris og München dro han til Skomvær fyr, hvor han oppholdt seg et par år. Tegningene hans skildrer områdets rike dyreliv. Utsagn som dette levner liten tvil om inntrykket naturen må ha gjort på kunstneren:

Hele Øyen svømmer i en Ring af Havskum og Brændinger. Der er et Bulder og et Brag, en Hylen og en Torden som af tusend Dæmoner, og Fraaden dækker snehvid hver Holme og hvert Skjær rundt om. Ja selv det massive Fyrtaarn – Jern fra øverst til nederst – Skjælver og dirrer, medens det sender sine seksten Straaler spøgelsesaktig ud i Mørket.

– Kittelsen beskrev Røst og Vedøy som et Niagara av lyd. Fuglene på Vedøy var en turistattraksjon allerede på 1800-tallet. En turistbåt skjøt i været for å skremme dem opp slik at man kunne få oppleve denne intense kakafonien av vinger og fugleskrål, sier Øyen Vister. 

Hør Øyen Vister fortelle om fuglelyden på Vedøy i 2010:

Kunstneren har tidligere gjennomført performancer utkledd som lundefugl, hvor hen inviterte folk til samtaler over et sildemåltid. På den måten ville hen viske ut skillene mellom dyrearter, og på samme tid benytte humor for å gjøre den tunge tematikken håndterbar.

– Jeg forsøker å skape en form for nærhet til fuglene, sånn at folk blir interessert i dem og bryr seg om dem. Hvis man forstår at deres liv ikke er så annerledes enn våre, så vil det kanskje oppleves viktigere å beskytte dem. Menneskers og fuglers skjebne henger nøye sammen. Jeg prøver å kommunisere mye av det samme som Tycho og andre sjøfuglforskere gjør, men med et kunstnerisk språk. 

Selv er Øyen Vister inspirert av komponisten Pauline Oliveros og konseptet «deep listening», en lyttemåte som skal høyne ens bevissthet overfor omgivelsene. På den måten blir det å lytte en sympatisk handling, hvor man anerkjenner andre levende og ikke-levende vesener som likestilte. I Øyen Visters tilfelle blir lyttingen en studie av dyr, landskap og fellesskap. 

Hør Øyen Vister fortelle om sin kunstneriske praksis:

– Det er mange kulturer som gjennom tidene har hatt, og har, nære og ansvarsfulle relasjoner til naturen. De gamle innbyggerne på Røst tok aldri ut mer fugl eller fisk enn det de trengte. Urfolkskulturer, som den samiske her til lands, har også slike grunnleggende forståelser og tradisjoner. Gjennom å lytte blir man ikke bare mer var og oppmerksom på alt omkring seg, man blir også bevisstgjort sin egen intuisjon, mener Øyen Vister.

Kunst kan ikke alltid forandre verden, men kunsten kan beskrive den. Kunst kan formidle virkeligheten på nye, nære, oppsiktsvekkende og utfordrende måter. Hvis vi søvndysses av steril statistikk og knusktørre forskningsrapporter, kan kunst være en vekker om hvorfor vi skal bry oss i utgangspunktet. Kanskje blir naturødeleggelsene mer virkelige for oss på den måten. 

Det er nemlig sannsynlig at fugledøden er et tegn på en større nedgang i det økologiske mangfoldet. Matmangelen viser det. Forskere har også funnet ut at sjøfugl har en annen, direkte funksjon i bevaringen av sjøens økosystem: avføringen deres alene kan øke andelen fisk og koraller med 48%. Når fuglene forsvinner, vil det gå utover andre, mer perifere arter i tillegg. FNs siste klimarapport, som ble lansert i august, viser at menneskeskapte klimaendringer går raskere og har allerede medført omfattende endringer i atmosfæren, havet og økosystemer. Klimapanelet har tidligere advart om konsekvenser som økende havstigning, forsuring og oppvarming av havet. I tillegg fortsetter vi å forsøple. Ikke nok med at dyr ender opp med magesekken full av plast, 98% av fuglearten havhest har mer plast i magen enn det som regnes som absolutt øvre grense.

– Skoger hogges ned, myrer dreneres, elver demmes opp og fjell blir sprengt bort. Planter og dyr forsvinner. Menneskespråk og kulturer forsvinner også. Det er kritisk med tanke på hvor fort det går og har gått i årtier allerede. Hvor skal vi gjøre av følelsene som fremkalles av dette tapet? Jeg opplever det som ytterst viktig å skape rom for sorg og sorgbearbeidelse, slik at vi ikke blir likegyldige i møte med disse overveldende hendelsene. Her kan kunsten og kulturen bidra, forteller Øyen Vister.

I et intervju med D2 sier klimapsykolog Per Espen Stoknes at mennesker mangler språk for å snakke om klimasorg. Artikkelen viser også til en rapport fra American Psychological Association som sier at naturkatastrofer og klimaendringen har konsekvenser for menneskers psyke.

Hør Øyen Vister fortelle om nedgangen av fuglearter:

Tilbake på Kårøya har krykkjene hatt nok et dårlig år. Tycho Anker-Nilssen forteller at mange par mislyktes med hekkingen, både på grunn av dårlig mattilgang og predasjon. 

Til tross for at naturlige svingninger i havklimaet fremdeles står for mye av variasjonen i fuglenes levevilkår, begynner effektene av menneskeskapt oppvarming å bli tydelige.

– De mest tallrike artene er i tilbakegang, så det ser ikke særlig lyst ut for sjøfuglsamfunnene våre som helhet, avslutter Anker-Nilssen. 

Teksten er blitt til under et kunstneropphold ved Røst AIR 03.05.-16.06.2021.

Artikkelfoto: Krykkjekoloni på Kårøya, Røst. F: Eline Bjerkan/AST