Sverre Bjertnæs – Kärnlöshet som kärna

Sverre Bjertnæs ställer ut på Kunsthall Trondheim, och har nyligen gett ut essäsamlingen Mine bilder – en bok om kunst og alkoholisme. Kärnan i Bjertnæs’ konstnärskap har – paradoxalt nog – alltid varit kärnlöshet, och det är något han med åren valt att omfamna istället för att fortsätta försöka fylla. Han vill se på sitt konstnärskap som en mötesplats, och öppnar upp för både samarbeten och inflytanden. Dessutom har han ambitionen att folkliggöra konsten och sänker tröskeln till visningsrummen med hjälp av konserter och bokutgivelser med kända artister och författare. Jag träffade honom dagen före åpningen inne i Kunsthall Trondheim.

Utställningen heter Avstand. Utan att i förväg ha sett utstillingen så kopplar jag det till ett återkommande tema i din bok Mine bilder – om kunst og alkoholisme, som är fellesskap – att stå utanför – eller att ta del i. Hur uppstod utställningstiteln?

Kunsthall Trondheim har et veldig aktivt kuratorprogram, og det er en måte å jobbe på som jeg liker veldig godt. Konsepter, begreper og tittel er utarbeidet i samspill med kurator Carl Martin Faurby. Selv om utstillingen heter Avstand så er jeg opptatt av å overvinne avstand. For meg er avstand selve malerimediet. Spesielt når man maler så forholder man seg til en enorm bagasje med tradisjon. Det kan være et hinder for å komme frem til en tilstedeværelse, som egentlig er det eneste jeg er interessert i både når jeg selv maler og når jeg ser andres malerier.

Berätta mer om den tilstedeværelsen!

Maleriet har et helt annet tidsforløp enn for eksempel en bok eller et skuespill, hvor man har en begynnelse og en slutt. Det meste av kulturuttrykk er lineært, mens med maleriet blir betrakter stående og se på noe som har utviklet seg over ulike tidsforløp samtidig. Og det må man bruke til noe. For meg har målet vært å utvikle et maleri som er tilstedeværende i alle deler av prosessen. Alle maleriene du ser her i utstillingen var abstrakte malerier i starten. Når jeg begynner å male setter jeg opp klanger, stoffligheter, helt abstrakt, og så gror motivene og tematikken ut derfra. Tidligere hadde jeg en klar konseptuell idé før jeg startet med et maleri, og så ble jeg stående og utføre det. Det som er fantastisk med et godt maleri, også når jeg selv er betrakter, er å få være med i alle de små valgene som har skjedd, hvor man oppdager den ene linjen som overtar fra den neste. Jeg liker at det skapes et maleri foran øynene mine i stedet for at jeg blir gitt et bilde. Det er egentlig veldig stor forskjell mellom et bilde og et maleri. Jeg er interessert i det maleriet som bevarer maleriaksjonen.

Jag förstår att du är en mer intuitiv maler nu än förr. Hur hänger det ihop med att du numer är helt nykter?

Jeg begynte med kunst og det å drikke ganske samtidig, da jeg var omtrent femten år. Det fylte ulike funksjoner. Jeg hadde veldig behov for en kjerne, og møtte alkoholen som fylte det tomrommet. Deretter møtte jeg Odd Nerdrum, som gjorde at jeg slapp å ta stilling til min egen identitet. På mange måter ble det et usunt liv. Det er fordi jeg så tidlig ble gitt et slags program, både ideologisk og kunstmessig. Etterhvert fant jeg ut at det slett ikke er på Nerdrums måte at jeg ser på livet og kunsten. Men det var først etter at jeg sluttet å drikke at jeg fant stor nok sikkerhet til å lage kunst som ikke bare er selvanalyserende eller som inngår i et posisjonsspill. Jeg har ikke bygd kunstnerskapet mitt stein på stein, som mange andre. Jeg ble profesjonell og fikk en karriere før jeg hadde en egen identitet. Kjerneløsheten har jeg alltid hatt med meg, og den er oftest blitt sett på som en svakhet. Men etterhvert har jeg begynt å tenke at den gir meg en interessant posisjon og jeg har valgt å i større grad snu dette til å bli min identitet. Ofte bygger man seg et kunstnerskap og en identitet, og så blir man på en måte stående og forsvare den identiteten. Man tvinges inn i kontinuitet, og det kan være fint med fordypelse, men det kan også bli en syntetisk posisjon.

Apropå flytande identitetsgränser, så har du inviterat folk til å spille konsert på åpningen, och i juni kommer boken Avstand med texter som du inviterat författare att skriva, kring utstillingstematiken.

Jeg stiller meg åpen for påvirkning, og inviterer folk inn i kunstnerskapet mitt. Jeg vil gjerne drive et kunstnerskap som er et slags møteplass. Jeg er også veldig opptatt av at det skal være inviterende overfor publikum, og vil lage utstillinger hvor jeg legger til rette for at besøkere skal kunne føle seg berettiget til å ha egne meninger. Jeg har på en måte tatt et bevisst oppgjør mot kunst som skal være en informasjonsgiver eller en politisk kraft.

Det är ändå olika saker när du å ena sidan står alene på atelieret och maler, och å andra sidan inviterar andra till att skriva texter och spela musik. Det är ju sådant som man annars ser kuratorer, producenter göra i forbindelse med en utstilling. I vilken grad ser du t. ex boken som kommer som en del av ditt kunstnerskap?

Jeg ser på den som en utvidet form av av mitt kunstnerskap. Jeg er først og fremst en maler. Det som er viktig for meg er å prøve å aktivisere. Jeg er ikke interessert i et maleri som er selvoppslukt, eller som bare er en del av en tradisjon. Jeg er veldig interessert i publikumsmøtet, og tenker at kunstverdenen har vært litt snudd på hodet, fordi egentlig et det vår egen oppgave å få med oss et publikum. Men jeg føler at kunstscenen har utstrålt at det er publikum sin oppgave å få med seg oss. Den forskjellen er jeg opptatt av. Jeg vil strekke meg langt for å skape et engasjement, og lage en demokratisert situasjon hvor man føler seg velkommen. Med konserten på åpningen er jeg opptatt av å knytte kunsten opp til noe som veldig mange har et forhold til, selv om de ikke nødvendigvis har et så sterkt forhold til billedkunst. Det går an å lage broer mellom kulturelle uttrykk. Jeg har følelsen av at det egentlig finnes et mye større publikum til billedkunst enn det vi ser i dag. 

Det är ganska folkligt?

Ja, det er veldig folkelig. Jeg er ikke redd for det. På en måte er kunstfeltet veldig opptatt av demokratisering, men så blir det egentlig stadig mer elitistisk. Det har alltid vært et paradoks for meg. Det danner seg maktstrukturer og koder. Når du kommer ut som en ny billedkunstner så er det nesten like viktig hva du ikke gjør, som hva du gjør. Det har blitt et så komplekst nettverk å forholde seg til. Men publikum er ikke inkludert der, som det for eksempel er på teateret. Der har du en publikumskorreks som faktisk betyr noe. Eller i bokbransjen. Uten publikum der så er du ingenting. Det der elementet har ikke vi. Og jeg er ikke sikker på om det utelukkende er en bra ting. På sikt håper jeg at flere blir opptatt av hele kunstfeltet og at man oppdager mindre folkelig kunst enn den jeg lager. Jeg lager kanskje mer forståelige verk enn mange andre kunstnere, men jeg er også opptatt av den situasjonen vi har i Norge med en subsidiering av kunstfeltet som gjør at veldig smal kunst faktisk kan overleve. 

Vad får du själv ut av att se på konst?

For meg startet det av ren kjærlighet til kunsten, og jeg har valgt å stå for det. Mitt syn på bilder er subjektivt og emosjonelt. Jeg synes det er viktig at kunstoppleven er demokratisk, og er interessert i enkeltmenneske-møtet; alle har sine egne opplevelser av kunst. Kunstfeltet har valgt å fokusere på andre ting; kunstens rolle for ytringsfrihet og andre funksjoner ved den, men jeg er veldig opptatt av at det enkeltstående emosjonelle blikket blir ett rom. Jeg møter meg selv når jeg ser andres kunst, og får en dypere erkjennelse av hvem jeg er. Det var utgangspunktet for og grunnen til at boken Mine bilder ble så personlig.

Jag tycker att konstnärer som törs förnya sig utan att förlora sin integritet är speciellt intressanta. När man inte producerar på efterfrågan, liksom. Vad tänker du om det?

Det der går i bølger. Da jeg gikk på kunstakademiet på 1990-tallet så ble det sett ned på å skape en kontinuitet og ha en gjenkjennelig håndskrift i kunstnerskapet sitt. Det ble oppfattet som kommersiell tilpasning. Men nå anerkjennes det snarere som en genuin fordypelse. Det finnes altså et krav på den ene siden om forandring og fornying, og på den andre siden til kontinuitet. Det er den spagaten som har vært vanskelig for meg. Det skapt mye tvil, noe som i og for seg kan være en bra ting. Kunstnerskap handler veldig mye om tvil. 95 prosent av det jeg gjort er dårlig, og det har vært nødvendig for å siden kunne få til noe som er bra. Jeg må holde meg selv våken og interessert.

Du ingår i en manlig målartradition, och eftersträvade väl tidigare de typiska idealen som ensamt manligt målargeni. Idag är du feminist och i Mine bilder skriver du: Den store ensomme mannen, lenge drømte jeg om å bli en sånn selv. Men nå gjør den drømmen meg mer beklemt enn begeistret. Kan du säga något om din roll i kjønnskampen idag?

Vi står i en helt enestående tid, med veldig effektive korrektiver. Samfunnet må se bort fra mekanismer som er innarbeidet, og ha et slags overfokus på likestilling og representasjon. På tross av disse korrektivene, så ligger den tunge tradisjonen der. Man har gått glipp av halvparten av verdens kunstnerskap, og det er jo jævlig trist.. Brytningstiden vi står i medfører noen problemer også. Man kan med all velvilje ende opp i en tellesituasjon, hvor du tvinger folk til å representere noe mer enn kun seg selv. 

Du diskuterar de här sakerna i Mine bilder också. En essay berättar om vardagen på avrusningsklinik, där män inte i samma utsträckning visar skam för sin alkoholism, som kvinnor. En tystlåten kvinna berättar till slut om ett delirium där hon hallucinerat att hon var omgiven av cowboys och stora skrämmande cowboystövlar – som du tolkade som hennes vanmakt inför det mansdominerade samfund som vi lever i.

Skamstigmaet innen rusmiljøet er absolutt større for kvinner enn menn. For en ung mann som gjorde det ganske greit som kunstner, passet det egentlig ganske godt å være innlagt på institusjon. Jeg ble ikke sett ned på. Der burde det komme inn en kjønnskamp i mye størrre grad.

Speglas det på något vis i din konst?

Jeg pleier vanligvis ikke å forklare kunsten min, men et av maleriene i utstillingen, for eksempel, er inspirert av det at veldig tidlig i mange religioner var den skapende guden en kvinne. Den som skapte universet og alt liv. Maleriene mine er ikke noen rebuser, det finnes ikke noe svar, men jeg er nødt til å ha referanser og mening i mine bilder, for å kunne være til stede når jeg gjør dem.

När du nämner gudar här, så undrar jag över en passage i boken där du skriver: Det kjentes som det gikk en streng fra skulderen min og opp til noe større en meg selv. Til Gud, kanskje. Har du en gudsbild, och kan du berätta mer om den?

Ja, jeg har et gudsforhold. Det kommer nok fra den opplevelsen jeg skriver om i boken, som du refererer til. Jeg var den typen alkoholiker som drakk fra morgen til kveld. Når jeg prøvde å slutte så fikk jeg abstinenser, svettetokter og delirium, og så våknet jeg opp en dag og alt det er helt borte. Jeg vet at det er over. Det er en så uforklarlig hendelse, også medisinsk. Det å våkne opp med den følelsen var så meningsfullt. Jeg har valgt å tenke at det finnes en mening. Det går naturligvis ikke å forklare alt med mening, men spesielt de to første årene som edru hadde jeg kontakt med noe større enn meg selv, og jeg har det med meg fortsatt. Det er to vidt forskjellige måter å leve livet sitt på, det å velge om du vil tro på mening eller tilfeldigheter. Jeg oppfatter det som mer konstruktivt å tenke at alt har en mening. Da blir også de opplevelsene jeg har med meg fra de årene som alkoholiker meningsfulle. Så ja, det finnes et gudsforhold, men det er ikke en gud fra noen religion, det synes jeg er helt uinteressant. Jeg skjønner ikke den organiseringen av tro. Jeg er mer interessert i det eksistensielle, at vi er del av noe helt uendelig. Jeg lever med et nærvær av noe uforklarlig.

Sverre Bjertnæs
Avstand
8. mai–22. august 2021
Kunsthall Trondheim