Hekser i vinden

Det nordiske kunstfeltet er i ferd med å bli trollbundet. For et halvt år siden fikk Danmark et nytt heksemuseum, HEX!, etterfulgt av utstillingen Witch Hunt ved Kunsthal Charlottenborg i København. Da Witch Hunt gikk inn i sin siste visningsmåned tidligere i år, tok Kunsthall Trondheim over stafettpinnen. I kunsthallens utstilling Nets of Hyphae tar kunstner Diana Policarpo utgangspunkt i meldrøye og hvordan denne soppen har vært forbundet med hekseri.

Hekser og meldrøye var også tema for et halvdigitalt symposium som ble arrangert ved Kunsthall Trondheim i midten av april. Det andre symposiet om spirituelle teknologier – Etnobotanikk innenfor hekseprosesser og kapitaliseringen av helse var kuratert av kunstnergruppa Invisibledrum Art Platform og besto av foredrag, performancer, planteseremoni og en trolldomsvandring i Trondheim sentrum. Denne teksten baserer seg på de to første av seminarets tre dager. 

Meldrøye er en giftig sopp som infiserer kornavlinger. I løpet av seminaret ble de grufulle konsekvensene av å spise denne soppen beskrevet i overbevisende detalj. I sitt foredrag om hekser og meldrøye skildret Torbjørn Alm, biolog og professor ved universitetet i Tromsø, de tallrike lidelsene ofrene kan gjennomgå: koldbrann, hvor kroppsdeler råtner og faller av, hallusinasjoner, psykose, lammende kramper, tap av hørsel og syn, intens smerte og følelsen av at noe kryper under huden på en, blant annet.

Alm tegnet også opp noen interessante paralleller mellom klassetilhørighet og hvem som oftest ble rammet av denne forgiftningen kalt ergotisme. På 1500- og 1600-tallet skal rapporteringen av ergotisme i Norge ha stoppet opp. Nå anså man forgiftningen som tegn på hekseri og trolldom. I stedet for å få pleie, ble ofrene brent på bålet, mener Alm. Dette er imidlertid en teori som ikke i seg selv forklarer hvorfor tusenvis av kvinner ble drept, slik historiker Rune Blix Hagen tidligere har uttalt til NRK.

I dag kan soppens giftstoffer renfremstilles og brukes som medisin, spesielt innenfor gynekologi. På grunn av de fryktelige virkningene av å spise meldrøye, var det likevel oppsiktsvekkende å høre at soppen skal ha blitt brukt til å fremprovosere fødsel og abort allerede i middelalderen, slik Júlia Carreras fremla i sitt foredrag. Carreras introduseres i programmet som utøver og lærer innenfor fremstilling av remedier, gift og hekseri. Carreras luftet også muligheten for at soppens rusvirkning kan ha blitt brukt i forbindelse med antikke ritualer, men understreket at det ikke finnes vitenskapelig belegg for dette. 

Carreras var innom noen fascinerende momenter i sitt innlegg, og hadde en energisk tilstedeværelse som transcenderte den digitale forflatningen som seminarets livestream-format medførte. Hun var imidlertid noe ufokusert og pratet ganske fort. Det at hun dro inn spekulative teorier gjorde meg usikker på hvordan jeg skulle håndtere informasjonen. 

Noe Carreras imidlertid virket sikker på, var at remedier som meldrøye på et tidspunkt gikk fra å være et legemiddel til å bli satt i sammenheng med djevelen. Det at kvinners kunnskap om naturmedisin har blitt korrumpert av utenforstående, er en oppfatning Carreras deler med professor emerita Silvia Federici. Sistnevnte er marxist-feminist og bidro med foredraget The Body as a Magical Entity and the Mechanical Body at the Age of Reason. 

Kort oppsummert mener Federici at kapitalismen har skyld i at kvinner ikke lenger kontrollerer sin egen kropp. Hun tegnet opp et fortidig scenario hvor kvinnelige helbredere og jordmødre hadde høy status, med makt over egen formering (bl.a. ved hjelp av meldrøye).  Dette forandret seg i opplysningstiden, samtidig som hekseforfølgelsene foregikk. 

Federici hadde en insisterende fremtoning som minnet mer om misjonering enn formidling. Foredraget virket ensidig, og generaliseringer ble malt med bred pensel. Hun innledet med å vise til dagens pandemi, og hevdet at vi fokuserer for mye på utviklingen av korona-vaksiner og for lite på klima og miljø. For min del er det uforståelig hvorfor det er nødvendig å stille disse sakene opp mot hverandre. Federici forfektet også at epidural forandrer fødsler, som i utgangspunktet er «magical, orgasmic experiences», til «a moment of terror». 

Gjennom en akrobatisk språkøvelse får hun i tillegg prevensjonsmidler til å fremstå som redskaper som fratar kvinner kontroll over egen formering. Hormontilskudd har utvilsomt sine uheldige sider, men hvis alternativet er å eksperimentere med naturmedisin og strikkepinner foretrekker jeg det første.  

I tillegg til foredrag og samtaler, overvar jeg to performancer med Invisibledrum. Den første, Summoning the 8-pointed Star, åpnet symposiet. Det var et ritual til ære for moder jord og helende medisin, med synging, lystenning, blomster og røkelse. Den andre, en såkalt lecture performance, var imidlertid en absurd affære hvor utøverne leste opp bruddstykker fra forskjellige tekster mens de krabbet rundt på gulvet. Tekstene handlet om hekseri og trolldom på en eller annen måte, men fremføringen var usammenhengende. 

Selv om de to seansene skulle være kunstneriske gjorde det religiøse aspektet, og som en konsekvens det dypt personlige, at det er vanskelig for meg å vurdere arrangementene som kritiker. Jeg tar meg i å undre hvorvidt performancene egentlig var laget for publikum, eller mest for utøverne selv.  

På sett og vis hadde symposiet en fot forankret i vitenskap, mens ti fingre svevde i en udefinerbar new age-himmel. Som et resultat vokste det frem noen ukonvensjonelle hybrider, noe arrangørene selv i alle fall ga uttrykk for at de opplevde som «empowering» og «powerful». Heksa som feministisk ikon er interessant, og hun kan aktualiseres gjennom flere dagsaktuelle problematikker – for eksempel strukturell makt. Eksempelvis hadde utstillingen ved Kunsthal Charlottenborg ambisjoner om å fordype seg i «social, gendered, and geopolitical layers of the witchcraft trials». Symposiet ved Kunsthall Trondheim forsøkte å løfte blikket på lignende vis, men kunne hatt godt av tydeligere, kritiske skillelinjer mellom individuelle overbevisninger og historiske fakta.

Artikkelbilde: Hieronymus Bosch, «Triptych of Temptation of St. Anthony», ca 1501. En tolkning av maleriet er at det bl.a. skildrer lidelsen ergotisme.

Det andre symposiet om spirituelle teknologier – Etnobotanikk innenfor hekseprosesser og kapitaliseringen av helse
08.-10.04.21
Kunsthall Trondheim
Invisibledrum Art Platform: Marita Isobel Solberg, Amalia Fonfara, Nazaré Soares, Jessica Ullevålseter