Beskrivelse av det kroppsløse hodet
Konferanse 2020, Kunsthistorisk kritikk, Tekstserier, Gøril Strid Buholdt 24.11.2020
Jeg vil i denne teksten ta for meg en beskrivelse av et av Jenna Sutelas mange verker, i hennes utstilling NO NO NSE NSE, som holdt sted ved Kunsthall Trondheim i 2020. Min hensikt med denne beskrivelsen er å vise kunstens mest edle og grunnleggende element – formen. Hvordan ulike valører som lys og skygge er med på å skape dette objektet: Forme det til det det er i dag. Men også hvordan det kan bedra vårt syn, eller skape nye bilder og former, i det solide materialet, ut i fra dets vinkling. For kunsten må forstås nettopp slik, som en symbiose mellom form og lys. Disse to primære prinsippene flyter – smidig og lett – over i hverandre. Ja, for kun gjennom denne sammenblandingen har mennesket greid å skape – eller som en vitenskapsmann på utkikk etter den perfekte teori, oppdage – det absolutte eksempel på evig skjønnhet. Enten det gjelder torsoen i Belvedere, med sin maleriske evne til å fremkalle sagnene om selveste Herkules, og bringe hans skikkelse til live, eller det dreier seg om de mest opphøyde greske skulpturer Laocoon eller Apollon.
Det verket jeg nå skal beskrive befant seg i en dunkel «kjeller». I det man går ned trappen er det som om øynene blir dratt mot verket. Som om det har en slags magnetisk, indre kraft, som suger et hvert blikk i sin omkrets til seg. Jeg skimter et hode stående på en pidestall (Fig. 1). Verket er enkelt, men likevel så inntrykksrikt at språket nærmest ikke kan fange dets virkningskraft. I det jeg går mot det, nærmer meg, er det som om det viser seg som en åpenbaring for betrakteren. Så statisk og ubøyelig som det er, har det likevel en slik dynamisk kraft ved seg at man nesten stiller seg selv spørsmålet: «Er dette virkelig et kunstverk? En skulptur, og ikke bare et levende vesen, som ånder og lever?»
Etter som jeg stadig nærmer meg verket, viser det meg sine mange sider. Lyskilden som lyser det opp kommer hovedsakelig fra podiet det står på, nede ved halslinningen. Kombinert med den røde substansen som kveiler seg og flyter oppover mot toppen av hodet, skulle en tro at dette kunne være et tegn på menneskets intelligens og hjernens mektige krefter. Som for å sette et «spotlight» på visdommen og kunnskapen vi vanlige dødelige samler opp gjennom en livstid. Og skjønnheten i den tyktflytende væsken, der den seigt beveger seg rundt inne i hodet, må kunne sammenliknes med den skjønnheten en kjemiker ser i sine kjemikalier og stoffer. En slags forhøyet, platonisk kjærlighet. For det må da være selve målet med kunsten. Altså, at den beste kunsten er den som viser den edle enkelhet og stille storhet, slik de greske, antikke statuene var selve kjennetegnet på. Den sublime, men også beherskede følelsen som jeg kan kjenne strømme gjennom min kropp, opphisser meg og sender meg inn i ekstase når jeg ser på dette verket.
Men noe ved dette menneskehodet er svært umenneskelig òg. Dets proporsjoner stemmer ikke helt overens med et menneskehode. Dets panne er utstrukket til det doble av det normale, for ikke å snakke om selve materialet. Hodet er nemlig skapt av glass, som i det store og det hele er hovedessensen i dette lys-og-skygge-spillet. Og selv så vakkert det er, gir det en slags dehumaniserende effekt. Men ser man bort fra disse faktorene, og kun på den estetiske tilfredstillelsen jeg som betrakter får av å iaktta dette underlige verket, er det ingen tvil om at dette, dette er kunst! Kunst for sjelen. Kunst for det intellektuelle mennesket. Kunst i en slik pur form, at selv de hedenske guder ikke kan gå glipp av et slikt syn. Ja, det er nesten som man burde frykte en liknende fortapelse den antikke byen Pompeii led, simpelthen for å være for perfekt.
Selv om skulpturen bare er et menneskehode, kan jeg se for meg den lange slanke armen og den glatte kroppen dens, som i likhet med hodet selv har et hint av blått i den ellers så bleke framtoningen. Slik de bløte leppene i det grasiøse ansiktet skaper et mykt uttrykk, ser jeg for meg resten av kroppen, som like bløt og mykt utskåret. Slik den røde væsken flyter sakte rundt i hodet, ser jeg for meg blodet som strømmer ut og livnærer resten av skulpturens kropp.
Ja, dette må sies å være et strålende eksempel på kunst som form og kontraster, og må således også betraktes på denne måten. Jenna Sutela har videreført den tradisjonelle skulptur og brakt den inn i et nytt lys, fra en ny verden. Ikke bare kan vi se tilbake på kunsten fra den kjente antikke perioden gjennom dette verket, vi kan også vende blikket mot det nyskapende; hva framtiden vil bringe til oss og hva som videre vil bli ansett som opphøyd kunst.
– Johann J. Winckelmann i Trondheim, 2020
