Stedet mellom aksjon og fanatisme

«Nå får det for faen i hællvette være nok

stjæle for milliarda og tilby oss dritt tilbake

kjøss mæ medt i ræva

vi skal ha FESKEN tilbake

arme hæstkuka»

Klokken er litt over elleve om formiddagen. Det er søndag 23. juni 2019, Festspillene i Nord-Norge er i gang, og i Nordtings partikontor i Harstad pågår akkurat nå «Andakt for Nord». Menigheten, eller publikum, synger Bangsundsangen. Den har fått navn etter fisker Vegard Bangsund fra Vardø som formulerte den markante teksten i et frustrert innlegg på egen blogg. Og mens menigheten synger, gjør president, partileder og performancekunstner Amund Sjølie Sveen seg klar til å forrette nattverd: en shot russisk vodka sammen med en kapsel raudåte. Utenfor faller et lett sommerregn over den enorme sola som Sveen har malt over torget i byen. En av solstrålene flommer som en ildrød løper rett mot partikontorets dør. 

Dagen før hadde Sveen ansvaret for festspillenes åpningsforestilling på det samme torget. Høyt plassert på en gigantisk scene holdt han velformulerte taler om plyndring av fiskeressursene i nord, om kapitalismens svøpe og om raudåtas verdi. Kunnskapsmettet, faktabasert og saklig, servert med dans, flagg og lokalt korps til en stor menneskemengde som lo, klappet og løftet Nordtings røde stemmesedler opp og ned ettersom dagens politiske beslutninger skulle fattes.

Jeg synger med på siste vers av Bangsundsangen mens jeg tenker på den politiske kunstens plass og rom i norsk offentlighet. For bare få år siden var den blek og fjern, nesten ikke til stede. Den ble overskygget av virkelighetslitteraturen og fortellinger om egne traumer og smerteopplevelser. Men så var det plutselig noe som skjedde. Hva var det? Klimakrisen? Re-oppdagelsen av menneskets umettelige vilje til å berike seg selv? Identitetspolitikkens framvekst på den andre siden av Atlanteren? Kunsten forandret seg i alle fall, og brått var de der: Teatergruppene som bekymret seg over framtiden i Arktis. Den samiske vreden utenfor Stortinget. Performance med utdeling av youghurtkultur, mens Lofoten International Art Festival 2017 fylte hele Henningsvær med bekymret, kritisk refleksjon over framtiden. 

Kunstnere på tvers av ulike sjangre viste i det hele tatt stor interesse for politikk, men kunsten ble ikke alltid like spennende av den grunn. Fortellingene var ofte forutsigbare, virkelighetsbeskrivelsen monoton. Jeg skrev en anmeldelse fra festivalen i Henningsvær for avisa Nordlys, og ga teksten tittelen «Vi som vet hvorfor verden går under». Jeg skrev at det var vanskelig å se forskjell på festivalen og programmet til Miljøpartiet de Grønne. Jeg prøvde å drøfte om den samfunnsengasjerte kunsten, den som vil virke midt i blant oss, mister sin evne til nettopp å virke hvis den ikke greier å framstille verden mer kompleks, nyansert og motsetningsfylt enn det politikerne og ideologene gjør.

Det er denne evnen til å være kompleks, nyansert og motsetningsfylt som gjør Nordting så fascinerende.

Fakta og vodka

Samfunnskritikk og særlig kritikk av kapitalismen har alltid preget kunsten til Amund Sjølie Sveen, gjerne presentert med en blanding av foredrag og musikalske komposisjoner. Nordting, som oppstod i 2014 under Festspillene i Nord-Norge, er sånn sett bare en videreutviklet variant – en iscenesettelse av demokrati og folkeforsamling. Men også dette var i utgangspunktet ment som et avgrenset prosjekt for å fremme kritikk av Statoil og et oljesmurt kulturliv, herunder festspillene selv. Prosjektet vakte imidlertid en så interessant miks av debatt og begeistring at potensialet for videre liv var åpenbar. Sveen og hans team; dansekunstner Liv Hanne Haugen og komponist Erik Stifjell, kan nå notere seg 49 folkeforsamlinger totalt, to av dem i utlandet. 

Hovedingrediensene i et Nordting er politisk appell med mye fakta, statistikk og humor. Oljenæringen og fiskeripolitikken står alltid sentralt. Det er inviterte gjester på scenen i tillegg til sang, tørrfisk-tromming, lokale korps eller orkester, trim (gjerne kalt «folkebevegelser»), vodka (alltid vodka) og voteringer. Nordting har reist landsdelen rundt til forsamlingshus, samfunnshus og kulturbygg, og bedt folk stemme over nordområdespørsmål og omkringliggende problemstillinger: Bør Nord-Norge løsrives fra resten av landet? Stoler du på oppdrettsnæringen? Bør lokalbefolkningen kaste ut turist-magnatene og ta tilbake kontrollen over Nordkapp-platået? Bør det lages safari for å se på husene til de rikeste menneskene i byen? 

Nordting har arrangert voteringer i busser og på låver, de har hatt egne faner og hornmusikk i 1.mai-tog, de har etablert seg som politisk parti og fikk 59 stemmer under Stortingsvalget 2017. Amund Sjølie Sveen og hans ensemble tar både den nordnorske frustrasjonen og myten om nordlendingen på kornet. De støtter påstanden om periferien som offer for sentralmakta. De holder taler om livsbetingelsene for kystfiskeren. De synger Unit Fives gamle slager: «Æ e nordlænding æ» og snakker om utarmingen av ressursene. De gir folk en etterlengtet anledning til sammen å riste på hodet over kvotebaroner og Equinors umettelighet. Nordting målbærer frustrasjonen som murrer under regionreformen og gikk til valg som en erklært separatistbevegelse. Alt basert på massiv støtte fra folket, altså publikum.

Aktivisme med ettertanke

Det er mange kunstnere som har forsøkt å avskaffe scenekanten, men Sveen har gjort det til gagns. «Han vil løsrive Nord-Norge», skriver Aftenposten i en artikkel, mens avisa Itromsø argumenterer for at Nordtings logo bør bli det nye fylkesvåpenet for Troms og Finnmark. Harstad-Tidende ryddet forsiden da kommunelegen anmeldte Nordting for ulovlig spritservering, og den allerede omtalte Bangsund stilte som ordførerkandidat under Nordtings slagord: «Make the north great again». 

Alt sammen skaper en uforutsigbar og dynamisk blanding av vilje og tilfeldighet, struktur og spontanitet, risiko og kontroll. Nordting visker ut skillelinjene mellom kunst og virkelighet og åpner for diskusjoner alle kan engasjere seg i. Samtidig stiller dette prosjektet også spørsmål ved seg selv.

For selv om det politiske ståstedet ikke er til å ta feil av, og selv om Nordting definitivt kan sortere under merkelappen aktivisme, er det også et samfunnsspeil. Nordting befinner seg et sted mellom Berthold Brecht og narren. Brecht fordi han ville bruke kunsten til å forandre samfunnet. Narren fordi han skulle tvinge oss til å se oss selv. Sveens kunstprosjekt er en finurlig kombinasjon av ektefølt, politisk overbevisning og kritikk av ektefølt, politisk overbevisning. Sveen vil ha en politisk vekkelse, men han insisterer samtidig på å at ingenting er fullt så enkelt og rent som det ser ut til. For det én ting å stemme ja til at ordførere bør gå. Det er noe annet å klappe taktfast mens man roper «Praise the North!» og gir seg hen til det som best kan beskrives som politisk-religiøs massesuggesjon.

Sveen leker altså helt åpenlyst med virkemidler og effekter vi vanligvis forbinder med forførende og autoritære aktører. Det er nattverden, den rødmalte kommunisme-referansen på torget, strålen som leder til de rettroendes samling, partikontoret, menneskene som roper i kor, beveger seg i takt og stemmer med røde sedler viftende i luften. Det pipler fram et «oss» og et «dem». Det er den rike, kyniske eliten på den ene siden, og det er fellesskap, verdier og oss på torget på den andre. 

Jeg tror Sveen er opptatt av å belyse dette skillet som reelt, og at kunsten hans skal være et virkemiddel for å få overført politisk makt. Men like fullt: Alle som deltar i et Nordting tvinges til å kjenne på det ubehaget todelingen av verden medfører. Og til å se seg selv i narrens blikk: Hvem er du når du er her? Det er dette som løfter Sveens prosjekt fra kreativ aktivisme til noe dypt tankevekkende og uhyre viktig. Skråsikker overbevisning, raseri og behov for umiddelbar aksjon er populismens fremste kjennetegn, og den folder seg ut i verden omkring oss. Vi så det da anti-politikeren ble USA´s president og verdensleder. Vi hører det når høyreradikale Alternativ for Tyskland roper «Vi er folket!». Er det ikke også populisme når en komiker blir borgermester i Reykjavik? Og hvilke bivirkninger Brexit setter i gang i Europa vet vi ennå ikke.

Det er inni alt dette Nordting legger en vanskelig kile: Kanskje er det sant. Kanskje er det riktig det du slåss for. Kanskje er det på tide med aksjon. Men kanskje er det også farlig.

Artikkelfoto: Nordting