Spor av bevegelse

A K Dolvens soloutstilling hitting a mountain with snow on my left and right shoulder er som en snøballkamp i april: Fysisk treffende som et slag mot magen, men samtidig kjølig og distansert som når ammunisjonen smelter mellom fingrene på en. 

Utstillingen på Trondheim Kunstmuseum Gråmølna er nemlig stram til fingerspissene. Det minimalistiske uttrykket, de rene flatene og fargespekteret som begrenser seg til sort, grått og hvitt er presist gjennomført. Likevel er ikke utstillingen innesluttet; den avmålte stilen myknes opp ved hjelp av innholdet i verkene, som – til tross for at de gjerne består av lyd, fotografi eller videoprojeksjon – bringer med seg en romlig og fysisk tilstedeværelse.

Et av mange eksempler på denne dobbeltheten møter meg allerede i verket som har fått plass i Gråmølnas sentrerte hovedrom. JA as long as you can (2013) er et lydverk på vinyl, så på gulvet er det plassert en platespiller flankert av to nokså store høyttalere. Det er enkelt satt opp, og ledningene har fått ligge fritt. En målrettet spot med sterkt lys rettet utelukkende mot platespilleren gjør likevel sitt til at rommet får noe høytidelig og avsides over seg. Fra høyttalerne kan man høre en kvinnestemme og en mannsstemme, men det eneste de sier er ordet “ja”. Det skal imidlertid vise seg at man kan si dette enkle ordet på mange forskjellige vis; fra mannens messende og monotone “ja, ja, ja” til kvinnens uregelmessige og urytmiske, men følelsesmessig ladede “åja!, ahja, jaja”.

Stemmene tilhører beatpoeten John Giorno og A K Dolven selv. Deres tydelige inn- og utpust, og særlig sinnsstemningene som følger med kvinnestemmens måte å uttale ja-ene på, fyller det litt sterile rommet med et kroppslig nærvær. I et av siderommene får vi denne dualismen presentert på en helt annen måte: Serien out of balance (2013) består av seks kvadratiske fotografi i sort-hvitt hvor motivet er et kystlandskap. Dette ser ut til å være fotografert fra en høyde, et fjell. Fotografiene ser ut som nokså ordinære, norske turbilder. Halve motivet er likevel blokkert av det jeg antar er fingrene til fotografen, og vinkelen på bildene varierer slik at landskapet i noen tilfeller fremstår skakt. Fingeren på avveie er det lett å kjenne seg igjen i, og i tillegg kan det altså se ut som fotografen er i ubalanse. Dette kroppslige kaoset står i kontrast til det fininnstilte, analoge maskineriet som ellers kreves for å forevige utsikten samt den pertentlige måten bildene er hengt opp på.

I tillegg til “ja”-ene som stadig fyller lokalet, høres et annet, litt ubestemmelig utrop fra et lydverk jeg ennå ikke har oppsøkt. Det kommer fra et lite rom som er avskåret fra resten av utstillingen, og mens jeg ser på de andre verkene får jeg det for meg at det er noen langt der borte som skriker “help” eller “hjelp”. Når jeg, etter å ha sett fotografiene beskrevet ovenfor, omsider entrer rommet hvor lyden kommer fra, blir det åpenbart at ordet som ropes er “kom”. Det er insisterende heller enn tryglende, og jeg synes jeg kan høre ekkoet fra utbruddet. I tillegg til å gi en fornemmelse av avstand, skaper ekkoet et inntrykk av det åpne rommet hvor den ropende personen befinner seg, og med turbildene friskt i minne faller bitene på plass. Verket, som heter please return (2014), blir på elegant vis ladet av det foregående kunstverket out of balance, og disse forsterker hverandre. 

Tre av verkene som stilles ut i denne utstillingen har aldri før vært vist. Disse er filmen fra den tomme himmel (2019), maleriet touching you with snow on my fingertip IV (2018) og tittelverket hitting a mountain with snow on my left and right shoulder (2019). Sistnevnte er et maleri som måler nesten fire meter i bredden, hvor A K Dolven på avantgardistisk vis har brukt skuldrene og hoften sin til å lage avtrykk med hvit oljemaling på den sorte flaten. Retningen den hvite malingen er skubbet mot, variasjonene i tykkelsen på malingen og kontrasten mellom skarpe malingskanter og mer utflytende overganger levendegjør det ellers stumme og liksom altoppslukende, sorte hullet. Merkene etter kunstnerkroppens møte med aluminiumsplatene er i seg selv fulle av bevegelse, selv om de kun er spor etter en avsluttet handling. Bevegelsen forplanter seg sågar i min egen kropp der jeg vandrer mellom verkene, lett vuggende til rytmen av “ja, ja, jaha, ja”.

Isolert sett ville jeg nok hatt vanskelig for å la meg engasjere av maleriet teenagers lifting the sky (2014), hvor malingsspor etter det som ligner fingre strekker seg oppover eller krafser på underlaget. Maleriet gir assosiasjoner til en himmel-og-helvete-symbolikk som fremstår noe platt samt at tittelen er med på å gi verket et sentimentalt preg. hitting a mountain with snow on my left and right shoulder er likevel en solid utstilling, hvor helheten gjør at eventuelle svakheter ved enkeltverk ikke får noen dominerende rolle. Tvert om oppleves utstillingens balansegang mellom det forgangne, immaterielle og det fysisk nære som en liten genistrek.

A K Dolven
hitting a mountain with snow on my left and right shoulder
TKM Gråmølna
15. juni – 13. Oktober 2019