La oss diskutere de riktige sakene

I artikler den 27/3 og 15/4 skriver Gustav Svihus Borgersen om Trondheim kunstmuseums nylig inngåtte samarbeidsavtale med Britannia om lån og utstilling av grafikk fra Hermann og Ulla Heblers grafikkgave. Det er bra. Avtalen er, som Nina Refseth påpeker, uvanlig. Og det aktualiserer «spørsmål tilknyttet samlingsforvaltning, kravet om museers egeninntjening og museumsetikk». Denne kritikken er relevant, verdt å diskutere og velkommen. 

Artscene Trondheim er den eneste plassen i Trondheim der disse spørsmål kan stilles på en måte som gir plass for etiske, kunstneriske og profesjonelle nyanser. Her finnes kompetansen og evnen til å ha flere tanker i hodet samtidig, både hos skribenter og i leserkretsen. Derfor er det så synd at ArtScene (AST) ikke stoler på disse spørsmålenes vekt og betydning, men i stedet velger å klistre på et tendensiøst og mistenkeliggjørende tabloid tonefall i sin ”granskning”. 

Jeg stiller meg også spørrende til hvordan AST har forvaltet det innsyn i prosessen frem mot en avtale vi har gitt dem. Borgersen fikk vite om samarbeidsdiskusjonene med Britannia før selve avtaleteksten var påbegynt. Han har fått oppdateringer underveis så fort han har bedt om det. Å fremstille det som om museet inngår denne avtalen i dølgsmål og insinuere at det er ASTs publisering som gjør at vi går ut med pressemeldingen er uærlig.

Det meste av det Borgersen utmaler som suspekt får egentlig sin forklaring i svarene fra MiSTs direktør Nina Refseth, Museumsforbundets generalsekretær Liv Ramskjær og Stavanger kunstmuseums direktør Hanne Beate Ueland. Tross dette holder Borgersen fast på sitt bilde av avtalen som klanderverdig og suspekt. Men jeg skal forsøke å imøtegå noen av de påstander og antydninger Borgersen gjør i artiklene.

Borgersen skriver at «det private næringslivet [gjennom avtalen] for en liten prosentandel av kunstverkenes estimerte verdi i årlig avgift og med museets velsignelse, forsyner seg av en offentlig kunstsamling.» Avtalen er formulert slik, at Trondheim kunstmuseum foretar et utvalg verk som vi bedømmer som best egnet til å lånes ut. Britannia forplikter seg til å møte våre krav til lys, luftfuktighet, sikkerhet og forsikring, bekoste innramming etter våre krav og betale for den arbeidstid museets ansatte legger ned (utvalg, konservering, verdivurdering, tekstproduksjon, utforming av formidlingsopplegg og så videre). Museet får ved behov bytte ut verk når vi vil. I tillegge betaler Britannia en prosentandel av verkenes estimerte verdi per år. Jeg mener at beskrivelsen av at Britannia får «forsyne seg» ikke er rettferdig overfor de strenge museumsfaglige og kommersielt funderte krav som avtalen omfatter.

Borgersen skriver videre at et «særlig oppsiktsvekkende aspekt ved samarbeidet er at Hotelldirektør Mikael Forselius selv også sitter i styret for Museene i Sør-Trøndelag (MiST).» Hvorfor det? Det hadde vært oppsiktsvekkende om avtalen på noen vis brøt med god museums- eller forretningsetikk, men det gjør den ikke. Om noe har det vært en fordel at Forselius som mangeårig styremedlem i MiST er inneforstått med spørsmål som angår konservering og formidling. Museale aspekter i avtalen har ikke måttet forklares og forsvares, noe som ofte kan være tilfellet, men har blitt akseptert som forutsetninger.

Påstanden om at avtalen skulle utgjøre et brudd med ICOMs etiske retningslinjer om å «overta gjenstander fra museumssamlingen […] for personlig bruk» bygger ikke på en rimelig tolkning av verken «overta gjenstander» eller «personlig bruk». Den eneste formålet her virker å være å mistenkeliggjøre. 

I stedet for å demonisere «det privata næringslivet» som part er det viktig å diskutere konsekvensene av at en offentlig institusjon agerer kommersielt blant kommersielle aktører. Ikke bare eller først og fremst fordi det truer museets integritet. Den må vi uansett vokte i alle retninger. Men for den påvirkning den kan ha for andre aktører.

Som det antydes i ASTs artikkel, kan museers tiltak for egeninntjening oppleves som statlig subsidiert (og dermed urettferdig) konkurranse overfor eksempelvis private gallerier og til og med kunstnere. Det kan oppfattes som egeninntjeningspolitikkens akilleshær at den skulle kunne få slike konsekvenser.

Det var ikke mitt inntrykk under diskusjonene om avtalen at alternativet for Britannia skulle være å kjøpe inn verk, eller at vi har tatt dette oppdraget fra noen andre. Samarbeidet med Trondheim kunstmuseum er et samarbeid om formidling av vår samling og er koblet til museet som historisk institusjon og kunnskapsinstitusjon. Samarbeidet berører deler av Britannia som holdes tilgjengelige for allmennheten, først og fremst korridorene. Det gir museets anledning til å vise Hermann og Ulla Heblers Grafikkgave i et langt større utvalg og under lenger tid enn hva som hadde vært mulig på museet. I avtalen inngår også omvisninger og formidling for allmennheten. Om vi med dette driver konkurransen opp med kvalitet og kunnskap er det i lengden bra for kunstlivet i Trondheim. Risikoen for at vi vrir konkurransen skjevt tror jeg er liten. Med de andre krav og aktiviteter som følger museumsoppdraget kommer vi alltid til å være en relativt tungbent samarbeidspartner, som ikke bør være for vanskelig å konkurrere med. 

Trondheim kunstmuseums formål og spesifikke bidrag til kunstscenen i Trondheim er «å skape interesse for og øke kunnskap om billedkunst […] Museet skal være et dokumentasjons- og kompetansesenter for regionen, dvs. så langt det er mulig søke å fange opp vesentlige nasjonale og internasjonale strømninger» (fra museets vedtekter). Det er et allmennyttig formål, og er en styrke for så vel privatpersoner og de som jobber profesjonelt med kunst. Tilgang til en ekstern arena som Britannia kan her spille en enormt viktig rolle. Om museet gjennom eksponering av et fantasieggende utvalg grafikk i verdensklasse kan utvide interessen for god kunst blant dem med økonomi til å etterspørre den, og samtidig styrke bildet av Trondheim som en by preget av god kunst og kunstnerisk mangfold, så er det i det lange løp bra for alle.

Artikkelfoto av TKM/Øyvind Kvarme.