Daglig leder Madeleine Park ved Trøndelag senter for samtidskunst (TSSK) har nylig ryddet kjelleren for å få plass et nytt konsept: The Black Cube.

Under åpningen fredag 2. oktober bød The Black Cube på visesanger fra «the artworld», bar og DJ – i tillegg til høykulturelle rotter i kjelleren. Da snakker jeg ikke om lokale kunstnere og kritikere altså, men Ilona Huss Walins 15 minutter lange video Rat Export Hamlet. Med mindre man synes rotter er så ubeskrivelig ekle at man ikke engang tåler å se dem på skjermen, er dette en svært fornøyelig affære. Kunstneren, som også står bak et prosjekt man kunne kalle rottenes svar på Big Brother, har nå latt de små gnagerne spille hovedrollen i Shakespeares klassiske drama Hamlet. Det hele går for seg i et slottsinteriør bygd i rotteskala, komplett med lysekroner, silkeputer og «familieportretter» på veggene. Rottene er ikke dresserte, men med hjelp av tekstruter, stemningsfull musikk og smart redigering, greier Walin nesten å få oss til å glemme at det dreier seg om rotter – som sikkert har helt andre ting i tankene enn mystiske dødsfall og eksistensielle grublerier. Høydepunkter er scenene hvor Hamlet og farens gjenferd jager hverandre opp trappene eller scenen der Hamlets onkel gnager trevler i tapetet (i fortvilelse selvsagt). Her snakker vi med andre ord om antropomorfisme i stor stil!

Karianne Stensland punkterte på sin side enhver romantisk forestilling om kunstverdenen med performancen The artworld is burning, hvor hun presenterte en perlerad av egenkomponerte, patosfylte og humoristiske sanger. Stensland har utvilsomt scenetekke, og med fraser som «I think I am the most important contemporary artist in the world right now…» og «I envy all other artists their great grants» fikk hun publikum til å le, om enn ikke alltid uanstrengt.

Lørdagens forflytning ut av kunstkubene i anledning showene av de anerkjente kunstnerne Alexander Rishaug/Marius Watz og Pekka Stokke/Hans Magnus Ryan virket i utgangspunktet som en god idé. Men publikums sans for krevende audiovisuelle eksperimenter synes å være begrenset, i hvert fall på en sen lørdagskveld i Trondheim. Rishaug & Watz’ fargerike geometriske former à la den eksperimentelle filmskaperen Viking Eggeling (1880-1925) dekket store deler av endeveggen og syntes å vibrere i takt med den atmosfæriske, knitrende og kneppende lyden. Under Stokke & Ryans suggererende og intense elektriske «doom» lot jeg meg hypnotisere og vaket et sted mellom partikkelnivå og ytre rom. Muligens hadde en kinosal, med gode seter å synke ned i, vært et bedre sted for denne forestillingen?

Den årlige kunst- og elektronikafestivalen Trondheim Matchmaking har lenge vært et av få møtesteder for utøvere med interesse for kunst, lyd og ny teknologi i byen. The Black Cube fremstår som et kjærkomment tilskudd til Trondheims kunstscene, både som nytt visningssted for lyd- og videokunst og ved å fronte spennende audiovisuelle eksperimenter og samarbeidsprosjekter mellom utøvende kunstnere fra ulike felt.