Amerika er…?

Utstillingen «Anthem – 14 amerikanske kunstnere» åpnet noen dager før Norges nasjonaldag og innbød til refleksjoner over nasjonal identitet og kultur. Hvorvidt det er mulig å danne seg «the big picture» er et åpent og ubesvart spørsmål, som i en noe sprikende utstilling overlates til betrakteren.

Heck, even the CANADIANS are better at being «True Americans» than the «Americans»…..they accept multiculturalism, gay rights, women’s rights, the «wall» between «Church & State», the enviroment’s cleaner, the health care is free, the people are more progressive & less «hawkish», pot & same sex marriage are legal, etc.

Amerika er landet folk drømte om (i alle fall da Odd Børretzen var ung), amerikanere; folk vi elsker å hate (er det ikke deilig å ha noen å hate?), mens amerikansk kultur oftest fremstilles som en trussel for andre nasjoners kultur (men kikertburger er ok, sier du?). Hvis canadierne er mer genuint amerikanske enn amerikanerne selv, hva er så amerikanerne? Som kjent sammenfaller ikke nødvendigvis nasjonal identitet med landegrensene, særlig ikke i samtidens globale utvekslinger. Babel er på mange måter et knutepunkt for slike utvekslinger, og denne gangen har man valgt å vie rommet til 12 amerikanske kunstnere (to falt fra av ulike årsaker).

Om man forventer en stramt kuratert utstilling som pedagogisk viser hvordan de ulike bidragene skal leses i forhold til begrep om amerikansk identitet eller nasjonalfølelse, blir man nok skuffet. Utstillingen er nokså løst «koordinert» av kunstnerne Elina Tukhanen og Cathrine Dahl, som skriver at de ønsker å presentere alternativer til massemedias bilder av USA ved å vise et (påfallende tilfeldig) utvalg amerikanske kunstneres ideer og visjoner. (Og da mener jeg tilfeldig i den forstand at Dahl møtte akkurat disse kunstnerne i Finland for et år siden og gjerne ville invitere dem til Babel.) «Anthem» kan bety nasjonalsang eller hymne, men anvendes også om en hvilken som helst form for hyllest, gjerne med samlende effekt ovenfor en gruppe mennesker – ofte på grunn av nasjonal, ideologisk eller religiøs samhørighet. Det nasjonale har av statsviteren Benedict Anderson blitt artikulert som forestilte fellesskap (imagined communities), hvor man etablerer tilhørighet med mennesker man ikke omgås til daglig, og kanskje heller aldri møter. Benevnelsen av kunstnerne som amerikanske (selv om noen er født og oppvokst andre steder) fungerer i så måte som et samlende grep, noe jeg føler meg tvunget til å ta stilling til i møte med utstillingen. Dette er ikke nødvendigvis negativt, til tross for at jeg følte en viss irritasjon over manglende kuratoriske føringer innledningsvis. Rammen er på sett og vis en slags påstand som jeg kan velge å la meg lede av, eller problematisere og yte motstand ovenfor. Men det blir likevel mye opp til betrakteren hva man får ut av denne utstillingen, som for min del reddes av sterke enkeltverk.

Enkelte kunstnere i utstillingen synes mer eksplisitt enn andre å tematisere aspekter ved amerikansk kultur, estetikk og praksis – som eksempelvis Rachel Higgins og Ben Fain – mens andre tar utgangspunkt i personlige opplevelser og tankeverdener. Grand opening av Higgins består av en serie fotografier av forlatte kjøpesentra, fulgt av en pidestall med prosjektkatalog og en rosa ballong. Sistnevnte hadde visst stått til værs under åpningen, men da jeg så utstillingen en uke senere hadde gassen gått ut av ballongen – i stil med de mange nypolerte kjøpesentrene som ble stengt i kjølvannet av den økonomiske krisen og som er dokumentert i katalogen. Her sidestilles også fotografiene med blant annet stillbilder fra George A. Romeros Dawn of the Dead fra 1978 (hvor hovedkarakterene søker tilflukt fra menneskeetende zombier på et kjøpesenter, for deretter å selv henfalle til vill fråtsing) og sloganet «Everything must go» fra en rekke salgsplakater, noe som gir prosjektet en humoristisk, men eksistensiell klangbunn: Romeros film har da også blitt lest som en kritikk av konsumkultur og sosial dekadanse på slutten av 70-tallet i USA, noe som ikke føles mindre aktuelt i dag. Vegginstallasjonene til Molly Roth, hvor små rosa sløyfer danner et halvt skjult ord (seaking?soaking?), og Steven Thompsons mystiske materialsamling (spillkort, filt, perlemor, stearin) i installasjonen Death Plaid Approximates (2009) oppleves på sin side som mere innadvendte og personlige i sin symbolikk, og kan muligens plasseres under overskriften «lukkede fellesskap».

Ben Fains pågående performanceprosjekt Warren township homecoming parade (2009) hvor kunstneren bygger paradeflåter han senere bruker som kulisser for ulike «offentlige forstyrrelser» burde muligens være mere utadrettet, men da det er representert ved ett enkeltstående fotografi oppleves imidlertid prosjektet som mer mystisk enn engasjerende i utstillingsrommet. Det blir vanskelig å vurdere kunstnerens evne til å kommunisere utad, og jeg skulle gjerne sett levende bilder hvor møtet mellom kunst og offentlighet ble satt på spill. Da har jeg mer sansen for Vladimir og Edie Tsongs kunstprosjekter, som henvender seg direkte til betrakteren. I førstnevnte benyttes underholdningskulturens View-Master (under det nye navnet Vladmaster) til å fortelle vittige små eventyr fra samtiden, blant annet om kakerlakken Stanlyes dramtiske møte med verden utenfor sitt trygge tilholdssted under kjøleskapet. Det er gøy, og historien har en happy ending – for kakerlakken i alle fall.

Mens retroaspektet utgjør en viktig del av sjarmen ved Vladmaster, baserer det interaktive prosjektet Telecommunity Portrait seg på nyere kommunikasjonsteknologi som muliggjør «møter» mellom mennesker i ulike deler av verden. Kunstneren var til stede i gallerirommet via skype og webcamera, og kommunikasjonen med de besøkende tok form av en gjensidig utveksling av portretter, tegnet i løpet av noen få minutter. De mange ulike portrettene av Tsong ble fakset til kunstneren, og en kopi hengt opp i utstillingsrommet. Tegneakten skaper her et interessant symbolsk og intimt møte mellom fremmede, hvor man blir henvist til blyanten i artikuleringen av den andre. Jessica Wohl benytter seg også av portrettet som uttrykk for identitet, med tegning som medium. Men hvor portrettene hos Tsong blir et materielt, konkret eksempel på hvordan vi projiserer inn vår egen personlighet i møte med andre, vitner snarere Wohls verk om standardiserte selvframstillinger, hvor konformitet blir et stilmessig kriterium.

Carrie Schneiders film Slow dance setter henne i slektskap med en annen amerikansk kunstner: Matthew Barney – kjent for sine surrealistiske filmer med dvelende bevegelser, suggererende musikk og nærbilder av fuktig hud og flytende substanser filmet med hardt lys. En ung gutt ber opp ei jente til dans på en alminnelig og gusten bar hvor menneskene enten er oppslukt av hverandre eller hensunket i egne tanker. Ingen dialog utspiller seg i løpet av de knapt ti minuttene videoen varer, spenningen bygges opp mellom de to gjennom blikkvekslinger, samt nærbilder av svette panner og engstelige hender. Her slipper man imidlertid å vente lenge på filmens comic relief, som både er lattervekkende og «uncanny». Snarere enn å tematisere eller problematisere en bestemt nasjonal identitet, berører med andre ord sistnevnte prosjekter grensen mellom selv og fremmed, egen og andres kropper, så vel som sammensmeltningen med omgivelsene – noe som også kommer til uttrykk på frapperende vis i Elina Tuhkanens fotografi av en kvinne, hvis hår nesten går i ett med hestens mørke man (Cold morning, 2010). Selv om Tuhkanens fotografier lett lar seg plassere i forlengelsen av Helsinki-skolen og dens etterfølgere er vi her inne på en generell samtidstendens som ikke har sitt utspring i spesifikke nasjonale kulturer, men som riktignok kan ta form av særegne nasjonale stiler og narrativ. Avslutningsvis tar jeg meg selv i å spekulere i estetiske affiniteter mellom disse sistnevnte kunstnernes verk, finsk horror (Sauna, 2008) og thrillere av den mørke sorten, gjerne situert i Nord-Amerika (Fargo, 1996). Men det får bli en annen gang, i en annen tekst hvor historien om estetikk, nasjonalitet og identitet artikuleres på annet vis.

(Hva Amerika er..? Det kan du selv fylle ut, men jeg forsikrer deg; It´s complicated.)