Se musikken – hør bildene

Information is not knowledge. Knowledge is not wisdom. Wisdom is not truth. Truth is not beauty. Beauty is not love. Love is not music. Music is the best.

– Frank Zappa

Ny Musikks partiturutstilling Se musikken – hør bildene er en tidvis overveldende, tidvis stillfaren, opplevelse.

Overveldende fordi den forsøker å vise så mye på så liten tid. Gå til venstre. Linn Halvorsrøds altertavler/notasjon skriker mot deg, suger deg inn. Billedkunst, tenker jeg, og ser på sammensetningen av kollasj og tegning på svartmalte A4-ark. Det ser bra ut, det holder oppmerksomheten min og jeg prøver å tolke det jeg ser.

«Et lydarbeide for opp til 27 spillere i 94 deler» sier Linn når du kommer nærmere. «Kan man spille musikk med utgangspunkt i et bilde?» spør Ny Musikk retorisk, og setter tonen. Solen, grantreet, den røde neglelakkflekken og de resterende 24 elementene som utgjør hvert bilde i nye konstellasjoner antar ny form. Du kan nesten høre det.

Gå til høyre. Partituret til Arne Nordheims massive verk Nidaros er møysommelig klistret side opp og side ned, ark for ark, langs galleriets største vegg, tett fulgt av Maja Ratkjes Sinus Seduction (moods two) på den neste. På et notestativ står hennes Crepuscular Hour, et stykke for tre kor, seks støymusikere og kirkeorgel, klar til å rive ut øynene dine. Tilbakevendende minner fra min barndoms korte karriere på musikkskolen. Noter. Mange av de. Jeg liker dette, men kan ikke høre hva det står, tenker jeg, og prøver å huske C-skalaen. Gå to skritt tilbake, motsatt vei.

Ole-Henrik Moes noter til 3 Persephone Perceptions står ferdig oppstilt, klar til dyst. Tynne, overdimensjonerte hefter i rødt og grønt veier tungt på de spinkle stativene og runder et hjørne. Noter, jeg kan ikke lese de. De som kan det, eller later som å kunne det, myser ettertenksomt på bevegelsene i heftene og kommenterer den unike måten Ole-Henrik noterer musikk i tradisjonell språkdrakt på.

Spol tilbake, vi gjør det på nytt.

Gå til høyre. Fem store, skjøre, selvsikre ark på veggen. Strektegninger av stein i sirkler. Lene Grenagers verk. Det er godt å se på. Rolig og stillferdig. De enkle sirkelformasjonene legger seg over i hverandre, utfyller hverandre – en, to, tre, fire, fem – forandrer hverandre og jeg begynner å ane noe. Lene komponerer. Moving the stones. Jeg har lyst til å spille det, eller iallefall høre det, og jeg er nesten der.

Trehundreogseksti grader i takt med sirkelnotasjonene, og en halv runde tilbake.

Do not make a plan for the form of the piece. Move around according to the map.

Øyvind Torvunds Maploop. Musikken i dette stykket består av uavhengige irregulære looper, spilt samtidig. «Mønstrene er indikert i partituret,» sier han. «Det er mer Thelonious Monk enn anti-musikk.» Partituret er som et kart over ruter som musikeren kan bevege seg rundt i, etter komponistens klart angitte spilleregler. «Hva er forskjellen på tradisjonell notasjon og grafiske partiturer?», spør Ny Musikk uten å gi meg svaret.

Den store cellisten Pablo Casals sa en gang at improvisasjon er i forhold til notasjon som portrettet er i forhold til den levende modellen, og at det er opp til fortolkeren å løse tegnenes rigiditet inn i emosjoner. Det høres bedre ut på katalansk, men det ligger noe der i forhold til det Ny Musikk prøver å vise oss. Der Moe og Nordheim skaper notasjoner som i størst mulig grad skal formidle nøyaktighet har Torvund og Grenager gått nye veier for å nedtegne sine verk, eller snarere idéene bak verkene, hvor utøveren blir tildelt en klar rolle som fri formidler og ikke minst filter av disse. Denne rollen er uunngåelig i alle tilfeller av utøvelse av nedtegnet musikk. Moe kan aldri forsikre seg om at verket hans kan gjenskapes i sin opprinnelige form, uansett hvor nøyaktig han noterer.

Jeg tenker på Casals igjen, som i samme åndedrag som det ovennevnte bemerket seg at notasjon – nedtegnelsen av komposisjon – primært er en hensiktsmessig metode for å fange inspirasjon, med den hensikt å kunne anvende denne senere.

Jeg holder til høyre og runder den kubiske søylen som holder galleriet og Torvunds notasjoner oppe, går forbi Bjørn Fongaard og står på den andre siden. Vender meg tilbake mot kuben. «Talkie Walkie» står det på et lite kort klistret opp framfor meg. Deretter et kort med en tegning av en lommelykt. En tegning av en ku. En tegning av en rød knapp med teksten «Record». 24 slike kort henger spredt utover. Dette er også et verk, og man kan spille det alene eller med andre, instruerer Else Olsen S. Utøveren trekker nok kort til å plassere et på hver «stasjon» på det medfølgende spillebrettet eller kartet, og man danner seg deretter en idébank for hvert kort man har trekt. Idéen kan være musikalsk, visuell eller en handling. Utover dét er utøveren fri. Else tøyer friheten ytterligere i sitt neste verk, som deler samme vegg. En trekant tegnet av sirkler i forskjellige størrelser. Bruk triangelet og sirklene og deres størrelser og sekvensene de er stilt opp i som muligheter for fortolkning. «Verdien ligger i den enkelte fremføringen,» skriver historiker Ola Nordal på vegne av galleriet. I dette tilfellet har man ikke mange andre valg.

Let unexpected things that happen mean something.

Jeg ser bort på Fongaard. Han er død nå, og ifølge noen fremdeles en av vår tids mest underkjente samtidskomponister. Nordheims Nidaros puster meg i nakken. Fongaard hadde vanskelig for å vinne forståelse for sine komposisjonsteknikker i sin egen tid og ble ofte kritisert. Det er først nå det samme miljøet som kritiserte ham omfavner samme mann. Det er en gammel historie og den gjentar seg i ¾ takt, igjen og igjen.

Ifølge initiativtager Michael Duch er Se musikken – hør bildene en invitasjon til å bli med bak scenen, med samtidsmusikerne. Dette er bindeleddet mellom komponisten og utøveren, blottlagte forsøk på å formidle idéer på en presis måte som de begge må forholde seg til, og som utøveren må fortolke. Ny Musikk har invitert publikum til å ta aktiv del i denne prosessen, til å måtte forholde seg til den noterte musikkens synestetiske potensial. Det er irrelevant at du ikke kan lese noter.

Jeg føler at jeg har lært noe her, men er mindre sikker på om jeg har sett kunst eller verktøy – det spiller liten rolle. Gallerirommet fordrer til å tilnærme oss musikkens visuelle og konseptuelle elementer med åpenhet, nysgjerrighet og tolkningslyst. Moe og Grenager skulle opprinnelig være til stede for å fortelle om sine holdninger til det visuelle aspektet ved det å komponere, men ble dessverre forhindret. Duch fyller rollen og tar oss med gjennom de ulike komponistene vi ser langs veggene, i det ensomme samtidsmusikere utøver verkene deres i galleriet, en etter en. Det er vakkert. Sårt. Intenst.

Music is the best.