No poem is intended for the reader, no picture for the beholder, no symphony for the listener.
Walter Benjamin (oversatt av Harry Zohn.)

«Kunstnere er oversettere» hevder direktør Pontus Kyander i sin introduksjon til første del av vårens store happening i Trondheim Kunstmuseums avdeling Gråmølna. «Kunstnerens oversettelser er ikke bare omskapning mellom språk, men også mellom forskjellige lag med opplevelser, sanselig så vel som intellektuelt, og mellom syn, taktilitet, lukt, og formell, åndelig og cerebral opplevelse.»

Trondheim Kunstmuseum viderefører Bonniers Konsthall sin produksjon Spiralen og kvadratet – øvelser i oversettbarhet som har stått i sin helhet i Stockholm i over fem måneder. Skal vi tro Bonniers har den stimulert til en rekke diskusjoner og lærdom rundt temaet oversettelse. Både i tekst, mellom kunst, form og kultur, og mellom menneske og materiale.

Utstillingens åpenbare konsept er oversettbarhet. Den er kuratert av Daniela Castro og Jochen Volz, som begge bor og jobber i Brasil. De har trukket frem den brasilianske forfatteren Osman Lins roman Avalovara som sitt kuratoriske grunnlag, men også kunsthistoriske hendelser som Richard Hamiltons oversettelse av Duchamps Green Box-notater. Castro understreker at hun ikke oppfatter utøvelsen av oversettelse som et studie av forskjeller, men snarere som en egen skapelsesprosess. Hun ønsker å studere oversettelse som produksjon av kunnskap, ikke bare som en overføring av den.

Avalovara tilhører en type tekst som av den kjente oversetteren Gregory Rabassa er kalt «den innovative roman.» Den innovative romanen kjennetegnes særlig ved narrativ hvor forfatteren kun tar på seg å skape råmaterialet. Deretter overlates det til leseren selv å tilføre form og struktur, og gjennom det kanskje også mening.

Denne tanken danner grunnlaget for Spiralen og kvadratet, som hevder å undersøke betydninger som oppstår, faller bort og/eller konstrueres i forbindelse med mange slags oversettelser: Mellom språk, mellom kulturer, mellom betrakter og kunstverk. Dette stedfestes ytterligere gjennom Angela Detanico og Rafael Lains massive skulptur Sator Arepo Tenet Opera Rotas (2011), som er plassert i hjertet av gallerirommet. Detanico og Lains konstruerte alfabet er for anledningen bygd opp av betongheller fra fortauene i Trondheim sentrum, og alle de andre verkene i gallerirommet virker som å dreie rundt dette arbeidet. Setningen som er gjengitt er et latinsk palindrom som, når plassert i et kvadrat, kan leses likt fra alle retninger. Dette palindromet preger også første side av Avalovara og spiller en viktig rolle videre i romanen, hvor forfatteren spekulerer i om det kan fungere som en allegori over universets orden i det han sentrerer kvadratet i en spiral. Spiralen berører dermed hver av bokstavene som utgjør Sator-palindromet, uten begynnelse eller slutt. «Betrakteren selv er i like stor grad en oversetter, i hennes bestrebelser i å forholde seg til kunst sprunget ut av en annens fantasi,» skriver Kyander, og etterlater oss i midten av det Osman Lins (kanskje) vil fortelle oss.

På grunn av Gråmølnas begrensede areal har
kuratorene og Trondheim Kunstmuseum sett seg nødt til å vise den forholdsvis store utstillingen i flere omganger, eller kapitler. De tar i bruk tidsrommet snarere enn det fysiske rom, og hvert kapittel skal vises i en periode på ca. tre uker. Mellom kapitlene vil utstillingen forandre seg. I motsetning til utstillingens opprinnelsessted i Bonniers Konsthall får vi aldri presentert en endelig helhet her. Helheten kommer istedet til syne gjennom deltakelse i utstillingsforløpet. Jeg så aldri Spiralen og kvadratet i Stockholm, men kan ikke se annet enn at denne tilnærmingen styrker utstillingen. Hvert verk, fra Fabio Morais´ minimalistiske Uma linha, ou duas (2010), via Öyvind Fahlströms ‘politiske Pop Art’ hentet fra tre forskjellige samlinger (1971-74), til Doro Longo Bahias videoverk og lydinstallasjon (2006), fylles med et potensial, eller en forventning om ytterligere muligheter. En forsterkning av de ofte svært ulike verkenes forhold til hverandre ville hatt større utfordringer med å overleve om den hadde blitt servert samtidig, i et og samme rom.

Min umiddelbare kritikk av første kapittel av Spiralen og kvadratet er en tilsynelatende vaghet i utstillingens målsetning. Dette overskygges imidlertid av at utstillingen er særdeles ambisiøs, den gjør bukt med den endeløse passiviteten mange utstillinger synes å preges av i dag, og den stiller «hva skjer hvis»-spørsmål på en måte som inkluderer betrakteren. Videre er spekteret til utstillingen bredt men gjennomført. Kuratorene lykkes i å presentere svært ulike verk av svært ulike kunstnere fra flere deler av verden, mens tematikken ivaretas uten at noen av verkene vi har sett så langt gjentar hverandre, verken estetisk eller innholdsmessig, og ikke minst, de strekker utstillingen – som vi skal få se videre – ut over galleriets fire vegger. Temaet oversettelse er også nylig blitt behandlet i utstillinger som Guggenheims Found in Translation og Kunstraum Noes Übersetzung ist eine Form.

Kapittel 1 av Spiralen og kvadratet vises i TKM Gråmølna fram til 29. februar 2012.