Spiralen og kvadratet

«Hvordan kan man på en ordnet måte introdusere alt man vil ha i et rom som nødvendigvis er begrenset?» spør Osman Lins i Avalovara. Denne våren har Trondheim Kunstmuseum (TKM) avd. Gråmølna dominert den lokale kunstscenen med sin omfattende og ambisiøse utstilling Spiralen og kvadratet – øvelser i oversettbarhet. Utstillingen som er kuratert av Daniela Castro og Jochen Volz, og produsert av Bonniers Konsthall i Stockholm, er en del av et større internasjonalt forskningsprosjekt om oversettelse og oversettbarhet med brasiliansk kultur i fokus. I Trondheim markerer den også Pontus Kyanders inntreden som direktør ved TKM.

På grunn av Gråmølnas begrensede areal har TKM sett seg nødt til å vise den forholdsvis store utstillingen i flere omganger. Tidsrommet snarere enn det fysiske rom er tatt i bruk, og hvert kapittel har blitt vist i en periode på ca. tre uker. Mellom kapitlene har utstillingen forandret seg. I motsetning til dens opprinnelsessted i Bonniers Konsthall får vi aldri presentert en endelig helhet her. Helheten kommer isteden til syne gjennom deltakelse i utstillingsforløpet og det er vanskelig å forholde seg passiv.

Mens første kapittel bestod av forholdsvis trygge konseptuelle verk dreiende rundt Detanico og Lains skulptur Sator Arepo Tenet Opera Rotas (2011), utfordret det neste til en større grad av deltakelse og menneskelig samspill. Gallerirommet har blitt fylt av argentinskfødte Rirkrit Tiravanijas silketrykkverksted Untitled 2012 (Purk purk sur agurk), hvor publikum kan lese en rekke politiske slagord som henger på veggene. Utsagnene er for anledningen oversatt til norsk via flere språklige omveier, noe som fører til at de opprinnelige betydningene endres eller mistes helt. Produksjon og salg av t-skjorter i rommet tilfører utstillingen en souvenireffekt og publikum involveres ved at de kan velge å kjøpe en original eller oversatt tekst, riktignok utført av lokale assistenter. Tekstene refererer ikke lenger til politikken de kom fra, men til Tiravanijas merkevare.

Untitled 2012 oppleves som overdimensjonert i Gråmølna, og overskyggende i forhold til de andre arbeidene som vises her. Selv Doro Longo Bahias AcordaLice/wAkupaLice, som kunne oppleves som så plasskrevende i første kapittel, blir nå nesten usynliggjort ute på sin flanke i lokalet. Samtidig så bidrar Tiravanijas overveldenhet til at møtet med mer stillferdige verk i det neste rommet, som Dominique Gonzalez-Foersters Untitled (Avalovara) 2012, bestående av en sandhaug og en åpnet og forlatt kopi av Osman Lins’ bok – som danner utstillingens kuratoriske grunnlag – styrkes i sin ro. Man kan gå ut av «fabrikken» og inn hit for å puste. Angst essen Seele auf.

I dette rommet vises også brasilianske Rivane Neuenschwanders First love (2005), som er beskrevet som «en installasjon med tegner, papir, blyant, bord og to stoler.» Neuenschwander har gjort seg bemerket ved å produsere verk som forutsetter publikums involvering. I dette performative verket har norske Esther Maria Bjørneboe blitt engasjert som fantomtegner, og publikum kan avtale tid for å beskrive sin første kjærlighet og få erindringen om ansiktet til denne visuelt gjenskapt. På samme måte som med Tiravanijas silketrykkfabrikk er også dette et verk som ikke fungerer uten publikums samarbeidsvilje, og resultatet blir formet av de besøkende.

Det kuraterte forholdet mellom disse to kunstnerne styrkes ytterligere når Neuenschwanders performance Gastronomical translations (2003-2012) arrangeres som del av utstillingens tredje kapittel. Dette verket består av tre kokker, for anledningen hentet fra Credo og Rica Nidelven, matvarene fra en handleliste (som en gang ble funnet i et supermarked), samt de nødvendige redskapene for å skape et måltid av disse bestemte ingrediensene. Den opprinnelige listen har i stillhet hengt på veggen i Gråmølna under hele utstillingsforløpet, mens resultatet – et overdådig, minimalistisk sjuretters gourmetmåltid – ble servert én kveld for et begrenset antall tilfeldig sammensatte middagsgjester i TKMs lokaler i Bispegata.

Tiravanija, kjent for sine sosiale måltider, har uttalt at det ikke er det man ser, men det som skjer mellom menneskene som er tilstede som er det viktige i hans arbeid. Neuenschwander har plukket opp denne tråden, og spørsmålet om kunstnerisk oversettelse strekkes på elegant vis til det ytterste i Gastronomical translations. I likhet med First love så produserer Neuenschwander her kun konseptet for så å trekke seg tilbake. Nye og uforutsette dimensjoner tilføres når en av gjestene har med et videokamera for å filme seansen i sin helhet, eller når mattilbredning i gallerirommet utløser brannalarmen. Når en sosial sammenkomst konstrueres på denne måten og vi alle er deltakere opprettes lett en midlertidig fellesskapsfølelse. Vi deler ikke bare et måltid men summen av en opplevelse, og det føles ekte.

Translation begins when isolation ends. – Marcia Sá Cavalcante Schuback

Neuenschwander og Tiravanijas enorme tilstedeværelse fører til at utstillingens øvrige og mindre fremtredende arbeider blekner. De er kanskje styrket i sin ro, men i likhet med AcordaLice/wAkupaLice, så forsvinner selv Rodrigo Matheus’ forholdsvis store installasjon Nature of Construction 2011. Dette betyr selvsagt ikke at disse verkene nødvendigvis er mindre interessante enn de førstnevnte, men begrensningen i Gråmølna kommer allikevel til uttrykk – enkelte verk som presenteres her drukner i skyggen av noen få anslagsførende kjemper.

Inhabiting and dissolving into the unknown is travelling within the force of the spiral; no beginning, no end, no set direction. – Daniela Castro

«I det siste kapittelet av Spiralen gjengangstema med utgangspunkt i marginaliserte grupper og problematikken rundt det å leve sammen. Det er lett å anta at det eksisterer en oversettelse av den samme mellommenneskelige tematikken i brasilianske Laura Limas Marra (1996-2012), som vises i rommet utenfor. Marra er del av Limas pågående serie MAN=flesh/WOMAN=flesh, hvor menneskekroppen og dens bevegelser danner materialet til skulpturene hennes. Verket refererer til klassisk skulptur og overfører denne estetikken til et performativt uttrykk. En rekke lokale menn har på forhånd meldt seg på til å bryte nakne mot hverandre, sammenknyttet med hver sin hette over hodet. Hvert tilfeldig sammensatte par kjemper i fire timer, kun avbrutt av små pauser. Det ligger et stort potensial til samfunnskommentar i Marra, og mange lag med oversettelse, men verket inviterer også til en grad av voyerisme, og er i tillegg til t-skjorteproduksjonen det arbeidet som interesserer publikum mest.