Voggesang til trønderen

Sov i ro nå, vesle trønder.
Morgendagen ligger klar.
                     – Lars Lønning

En søndag formiddag i november er Trøndelag Senter for Samtidskunst formelig fylt til randen med mennesker. Galleriet er så fullt at enkelte velger å vente utenfor, mens folkemengden innenfor stiller seg tettere og danner en sirkel rundt forsamlingen av taleholdere, prisutdelere, og antatte kunstnere. Formalitetene har begynt og flosklene flagrer. Dette er Trøndelagsutstillingen 2012.

Trøndelagsutstillingen er den største breddemønstringen av billedkunst med tilknytning til regionen, og med fri innsendelse av alle typer uttrykk skal den i følge intensjonen ta temperaturen på hva som rører seg av samtidskunst i området. Dette har vært forsøkt i 36 år, og utstillingens betydning har nok forandret seg i løpet av disse årene. Arrangøren, Trøndelag Bildende Kunstnere, har tidligere påpekt utfordringen som ligger i å ta vare på de tradisjonelle verdiene som ligger i bredde og mangfold, og samtidig holde utstillingen aktuell, uten å utdype hva som legges i utsagnet. Det hviler iallefall en viss forventning til dette årlige arrangementet, og etter det jeg anså som en spennende og mangfoldig utstilling i Dora-bunkeren i 2011, er det ikke uten skuffelse at jeg betrakter årets utvalg.

Antallet antatte verk er (på grunn av betydelig mindre lokaler i TSSK) betraktelig redusert sammenliknet med fjorårets utstilling. Dette kunne falt juryen til gode, da nåløyet for å bli antatt nødvendigvis blir mindre. Allikevel ser jeg rundt meg på en både anonym og i stor grad ensartet utstilling – her virker det som om juryen aktivt har gått inn for å skape en antitese til forrige år, hvor grått og duse farger, blyant og uinnrammet papir, spakt og smakfullt nå preger gallerirommet. Jeg har vanskelig for å tro at så lite som denne utstillingen gir uttrykk for, har skjedd i Trøndelag det siste året. Dette kan neppe være et tverrsnitt av innsendte verker. Er tresnitt blitt så i vinden at det er representativt å vise flere verk utført i denne teknikken? Ifølge jurymedlemmene selv har de bevisst gått inn for å skape en helhetlig utstilling i år, men jeg mistenker at vi først og fremst blir gitt innblikk i de tre jurymedlemmenes sammenfallende estetiske preferanser.

Jeg vandrer langs veggene og leser katalogen, som i år er fylt med uavhengige tekster «for å gi hvert verk et sterkere fokus.» Dilemmaet med et slikt initiativ er at man tilskriver verkene noe som i utgangspunktet ikke er der. Man stoler ikke lenger på at verkene kan tale for seg selv. Det er også et problematisk inngrep ovenfor en kunstner som ikke har bestemmelsesrett over tekstinnhold eller forfattervalg. Tekstene er presentert som en integrert del av hvert kunstverk, og spenner fra nøkterne og deskriptive beskrivelser til tilsynelatende frie tankestrømmer og svevende poesi, og skaper med dette svært ulike innfallsvinkler til de visuelle uttrykkene.

Jeg går rundt meg selv, og lurer på om det er noe jeg misforstår. Jeg stopper ved Elstad Rehnlunds lille underlige strektegning. Freak. «Det later til at skapningen er frarøvet alle muligheter til å kunne bevege seg,» skriver Gustav S. Borgersen i katalogen. «Mens den utgir seg for å være et levende funksjonelt vesen, blir betrakteren smertelig klar over at det eneste figuren kan – dens virkelige funksjon – er nettopp å motsi sin egen funksjonalitet.» Jeg lar på nytt blikket gli over galleriveggene og går inn i videorommet ved siden av.

Det er behagelig stille her, hvor debutant Matilda Höög viser to kortfilmer. Lo-Fi kortfilm om mellommenneskelige relasjoner presentert som kunst er ikke akkurat cutting edge, men de er godt gjennomført, karakterene engasjerer, og det føles ekte. Jeg blir sittende her inne og se filmene to ganger. «Vi som tilskuere kan velge et empatisk blikk, vi kan la oss berøre av bildene,» skriver Anne-Gro Erikstad i katalogen. Jeg trekker pusten og går ut, men ingenting har forandret seg. «Det er som om det understøttende og formangivende innholdet har unnsluppet,» sier Borgersen.

Neste rom. Bakland. En 3D-animasjon skapt av en kunstnergruppe på fire. Jeg tar på brillene man må ha på seg for å nyte dette verket, og prøver å la meg suge inn. Vi spinner rundt en forlatt campingvogn. En scene med potensial, forventning om at noe skal skje eller uro over at noe har skjedd. Jeg tror jeg forstår hva de har tenkt, men gjennom filmbransjen har det allerede gått inflasjon i 3D-teknologi de siste årene, og verket er på langt nær godt nok gjennomført teknisk til å imponere, og engasjerer meg dermed heller ikke. Det fremstår som en arbeidsskisse. Et studie av muligheter. «En väg som leder ingenstans,» skriver Pontus Kyander.

I kjelleren har Jason Havneraas fått et helt rom dedikert til å vise to fotografier og en video. Jeg undrer meg over at én av deltakerne i en gruppeutstilling får en så profilert plass, men velger å tro at det ikke er innpakningen som gjør at jeg lar meg imponere. Både presentasjonen og uttrykket er profesjonelt, de tre verkene fungerer godt i samspill, og Sara Noelani Müllers enkle og deskriptive tekst lykkes i å understøtte arbeidet. Dette slår meg igjen når jeg senere leser katalogen og hun på nytt fremmaner opplevelsen av å være her. Dessverre for resten av utstillingen så bidrar dette rommet til å svekke den helhetlige opplevelsen ytterligere.

«Vi hadde kanskje tenkt å gå i dybden. Men etter at vi kom sammen, altså etter at vi ble VI, ble vi fratatt denne muligheten,» skriver Arild Vange mens jeg betrakter årets NTNU-kunstner Tore Reischs gravemaskinarm i malmet furu. Utstillingens eneste skulptur, massivt plassert midt i gallerirommet. Jeg tenker at denne setningen, tatt ut av sin kontekst, beskriver den 36. Trøndelagsutstillingen. Det er ikke noe galt med kunstverkene. Hver for seg er de fleste av dem gode, selv om mange bærer preg av å være unge arbeider. Problemet ligger først og fremst i helheten. I Billedkunst for noen år siden pekte Jon-Ove Steihaug på Høstutstillingen og bemerket at den slett ikke gir et tverrsnitt, men et meget skjevt og snevert bilde av norsk kunst, og i sum fremstår utstillingen med en form for grå middelmådighet. Det er synd og unødvendig at den samme kritikken skal måtte rettes mot Trøndelagsutstillingen.

Det er videre et faktum at utstillingen støtter seg kraftig til kunstmiljøets godvilje, hvor både kunstnere og kritikere tolererer den, mer enn at den hylles. I teorien er konseptet raust – debutanter og etablerte side om side – som en folkefest for kunstfeltet. Men, når denne typen landsdelsutstilling kun profileres som en debutantutstilling reduseres den betraktelig. Videre, for å følge Steihaug, ser vi i andre bransjer, hvor man slåss for å fremme sitt eget fag overfor en større offentlighet, at man vektlegger å trekke frem det kvalitative ved faget. Den 36. Trøndelagsutstillingen derimot, velger å juryere inn blant annet ren amatørkunst under dekke av «fri innsendelsesrett». Disse punktene svekker utstillingens mulighet til å bli tatt alvorlig.

Trøndelagsutstillingen vises i Steinkjer Kunstforening til 3. februar.

Det er på tide å sparke inn en dør.