Slentrende manøvrer og tilfeldig objektplassering

Ruben Steinum og Jon Benjamin Tallerås presenterte utgivelsen Casual Maneuver. A Step Away From It og videoprojeksjonen Two Easygoing Men with a Casual Approach to Life en mandags kveld i Rake Visningsrom.

Casual Maneuver (…) ble utgitt på Torpedo forlag i fjor høst, samtidig med utstillingen Lediggang og omkringdriven (Tallerås) i Kunsthall Oslo. I tillegg til slepp i Trondheim nå, har kunstnerne også presentert boken i Entrée i Bergen.

Lettbent

I Rakes hovedrom vises videoprojeksjonen Two Easygoing Men (…) på hver side av en finerplate som fungerer som skjerm, plassert midt i rommet. Kort beskrevet er videoen en dokumentasjon av personers ulike innfallsvinkler til det å komme seg innenfor og ut av et inngjerdet område, enten ved å klatre over gjerdet eller passere gjennom porten. Stativet med videoprojeksjonen funker for øvrig selv som hinder i Rake, hvorpå publikum må bevege seg langsetter veggene – eventuelt bøye seg under den for å se begge videoarbeidene.

Som utgangspunkt for Steinums og Tallerås´ praksis, ligger en aktiv men easygoing tilnærming til byrom og offentlige steder. Temporær ommøblering eller lett forvridning av tilfeldig funnede objekter i offentlige rom utføres, for så å fotograferes. I stedet for aggressive pøbelstreker som å fikle med lighter og å tenne på søppelbøtter i et diskreativt øyeblikk, demonstreres en hengivenhet til gatelangstrasking à la dérive, i parker, lekeplasser og of-centre steder som parkeringsplasser. Heller enn stram planlegging, hvor medbrakte plakater og sprayboks og sjablong benyttes, tilføres omgivelsene ikke annet enn en omrokkering av allerede eksisterende stasj og tilfeldige objekter man finner underveis, der og da. På denne måten unndrar prosjektene seg enhver funksjon eller definisjon som hærverk.

I den samtidige utstillingen Arranged for Effect i Gråmølna drar Marte Eknæs objekter fra display og messesystemer inn i det sterile gallerirommet og avskjærer tingene fra sin opprinnelige sammenheng. I motsetning til en slik taktikk befinner påfunnene til Jon Benjamin Tallerås og Ruben Steinum seg (i dette tilfelle) i de visuelt bråkete omgivelsene de stammer fra: I utkanten av byroms funksjonelle arkitektur. Prosjektene eller innfallene kan sågar være vanskelige å oppdage, eller i det hele tatt å definere som intendert å skulle være kunst, om man ikke er bevisst det, har øye for detaljer eller blar i dokumentasjonen i ettertid.

Nevnte Eknæs sin omdefinering av “utstyr” sier også mer om konstruksjonen av billige arkitektoniske løsninger eller designelementer, mens Tallerås’ og Steinums prosjekter på sin side har en tydeligere public samhandling; hvor det å sette midlertidige menneskelige spor, som i all offentlig intervensjon, er en del av spillet.

Et fotografi i Casual Maneuver (…) befester den subjektive tilhørigheten: Et plastglass, bananskall, og en pakke Camel lener seg vilkårlig inntil en skiferbelagt vegg, og tøtjser energinivået man kjenner igjen fra eksempelvis Wolfgang Tillmans´ stilleben. På samme måte som Tillmans tillegges å ha definert ungdomskulturen på 90 tallet, er også Steinum/Tallerås sin fotobok et eksempel på en omgang med offentlige strukturer som tenderer mot å være (foto)notater fra en livsstil.

Gjenbruksarkeologi

Ørjan, som også dukket opp på åpningen i Rake, kunne på sin side fortelle at man lett blir hekta på denne typen iscenesettelser og inngripen, om man først har begynt. Trangen til å redekorere kontrasterende objekt ved siden av for eksempel et soneskilt er potensielt tilstede. Fotografiet av fire søppelkasser, tålmodig arrangert og plassert oppå benker som danner en halvsirkel i en park, er et tydelig eksempel, blant mange innskytelser, som er dokumentert i Casual Manuever (…). For i stedet for søppelkassens sedvanlige plass (ved siden av benken) vil rearrangering tilføre stedet, for en tillånt tid, en helt annen kvalitet.

Man kan innvende at spor etter innbyggeres aktivitet eller levemåte skjer kontinuerlig og non-stop i et bymiljø, uavhengig av en gatekunstners inngrep. Tilfeldigheter som at noen hybelboeres sofa og ett par stålamper er utplassert på gata, trafikkork eller spontane slagsmål skjer. Ekstremversjonen av tiltenkt intervensjon i ens umiddelbare omgivelser, ville kunne være et scenario der den selvutnevnte ‘regissør’ saktens ikke tar seg bryet med å ommøblere, men kun dokumenterer. Det man risikerer med et slikt grep vil i så fall være at man visker ut subjektet, og står igjen med noen, de andres intervensjoner.