Den helbredende kunsten

I utstillingen og performancen Øvelser i å reparere ved Trøndelag senter for samtidskunst bruker Erle Saxegaard galleriet som et tempel for personlige helbredelsesritualer, med kunsten som metafysisk rekvisitt. Det er en øvelse som fester seg, men også en påminnelse om hvordan galleriet kan stå i veien for kunstens transformative egenskaper. 

Innerst i lokalet har Saxegaard lagt ut modeller av egne kroppsdeler og organer i naturlig størrelse på flere altre av stål, med brennende lys plassert under dem. Modellene er detaljert utført i kleberstein i varierende størrelser og farger. Den myke, oljerike klebersteinen gjør at noen av delene ser ut som virkelige innvoller og knokler. Installasjonen er inspirert av votivtradisjonen, en religiøs praksis der offergaver gis til guddommer som takk eller bønn for hell og god helse. Ifølge programteksten har Saxegaard selv opplevd sykdom knyttet til kroppsdelene hun stiller ut. Det gjør at jeg opplever skulpturene som meningsfylte; de er intime, nærmest selvutleverende. 

I et hjørne henger tre skinnposer fra kjøttkroker festet på veggen. Designet er enkelt, men elegant og det rene og hudaktige skinnet står i grell kontrast til de industrielle krokene. På et skilt ved et av altrene er en nesten komisk refleksjon risset inn: «Med den i hånden du bliver perplex, du ser deg selv som en lille hex». Kanskje ironiserer rimet over kunstnerens eget ofringsrituale. Sitatet skaper en ambivalens i et ellers sakralt og alvorspreget rom, og får meg til å lure på om det er meningen at jeg skal tvile på Saxegaards personlige overbevisning. 

Den ytre delen av visningsrommet er delt i to av et hvitt, nesten gjennomsiktig tekstil som henger fra taket. Noe som ligner et treningsapparat i stål med skinnreimer på kryss og tvers ligger i inngangspartiet. Apparatet er en slags ryggsekk fra helvete, for de som eventuelt stropper den på seg må innta en svært ukomfortabel posisjon. På den andre siden av det hvite stoffet er det plassert ut små, lave stålsenger med dyner utformet i hvit keramikk. Grove stykker alabast med polerte sider er lagt ut på sengene. Når jeg går helt inntil dem ser jeg hvordan de polerte overflatene er utformet som en mage, et øre og en utstikkende albue. Kroppsdelene er utsøkt utformet i den finkornede steinen med bløte, nesten organiske kvaliteter. På en av sengene brenner et lys med tre veker, og et lag med voks er lagt over den keramiske dynen. I voksen er det innrisset en plante og en stav med en kveilet slange rundt. Det er symbolet for Asklepios, den greske guden for legekunsten. I hjørnet henger noe som ser ut som flettet, gult hår, og et par meter unna er det plassert tre ulike koster, to skinnflasker og en flakong. 

Klangen av tibetanske cymbaler markerer at performancen er i gang. En person i hvitt antrekk, det jeg antar er kunstneren, strør salt fra en av skinnflaskene i en sammenhengende sirkel rundt stålsengene. Deretter henter hun frem flakongen, heller noe som ser ut som olje over håndflatene og smører det utover steinskulpturene. Oljen fremhever sjatteringer og gjør den gulhvite alabasten mer transparent, som tynn hud. Ritualet avsluttes med at saltet kostes sammen i en haug før et siste pling høres fra cymbalene. Alt skjer på omtrent fem minutter, og i andektig stillhet, sett bort fra lyden av en printer og tassingen til noen som iherdig forsøker å fange hvert øyeblikk med kameraet på telefonen sin. Performancen har vært vanskelig å se, på grunn av det hvite tekstilet som deler rommet mellom utøveren og publikummet, så noen er nok glade for at det hele er foreviget på film.

Opptredenen kan forstås som en rituell iscenesettelse av Saxegaards fysiske forhold til skulpturene, ettersom de er modellert etter hennes egen kropp. Performancen forsterker inntrykket jeg har av kunstnerens personlige overbevisning om skulpturenes helbredende egenskaper. Når vi inviteres til å forstå kunsten som en annen persons helende rituale, kan kunstopplevelsen potensielt dras opp på et åndelig nivå. På den måten kunne Saxegaards solide håndverk blitt transformert til noe med metafysiske kvaliteter. 

Likevel, i Øvelser i å reparere er kunsten på utstilling: Alle verkene har titler og prislisten står bakerst i programteksten. Vi som publikum er ikke en del av ritualet, men holdes utenfor som passive betraktere. Den ivrige fotografen minner meg også på at performancen skal dokumenteres og deles bredt. Dermed blir det rituelle rommet for meg først og fremst et sted som viser produkter. Målet om å forvandle visningsrommet og kunsten til noe hellig og metafysisk kommer på denne måten i konflikt med de forventningene kunstgalleriet stiller sitt eget publikum. Det dyptfølte i Saxegaards rituale og insisteringen på kunstens helbredende egenskaper lykkes derfor bare delvis i å nå gjennom til publikum. 

Artikkelfoto: Erle Saxegaard, Øvelser i å reparere, TSSK. F. Susann Jamtøy/TSSK

Erle Saxegaard
Øvelser i å reparere
16. april–17. mai 2026
Trøndelag senter for samtidskunst