Samtaler med en bauta

Nils Aas Kunstverksted fyller 30 år og utstillingen Skyggene som danser rundt lyset markerer starten på jubileumsåret. Utstillingen er et gjensyn med billedkunstnerne Rina Charlott Lindgren og Mattias Härenstam, som har hatt hver sin separatutstilling ved kunstverkstedet tidligere. De er to av fire kunstnere som i løpet av jubileumsåret skal «gå i dialog med verk av Nils Aas». Kunstnerne selv har valgt hvert sitt verk fra serien Sjakk som er stilt ut sammen med resten av den faste utstillingen i galleriet. Dialogen foregår med andre ord i et rom allerede fylt med arbeider fra Aas’ kunstnerskap, samt hans eget utvalg fra kollegaer og læremestre. 

I et nedsenket midtrom står Aas’ verk Bauta, en konisk vedstabel som danner tyngdepunktet i rommet. Jeg kan bevege meg rundt bautaen langsmed veggene, hvor Härenstams og Lindgrens arbeider er plassert. Langveggen i rommet er spekket med biter fra Aas’ liv. Her henger Skankstein, forstørrede garnsøkker i kalkstein, og Ringen, en konstruksjon sammensatt av trestykker i en virvelformet sirkel, med skarp ytterkant som et krummet sverdblad. Disse verkene står som eksempler på Aas’ fintfølelse i samstillingen av materialer. Dette er altså noe av det Lindgren og Härenstam har å gå i dialog med.

Lindgrens tegninger skildrer naturopplevelser, eller vage erindringer av dem. Motivene er uskapre og bølgende som om de sees gjennom et slør. Jeg ser silhuetter av tretopper og glinsende tjern, brennende busker og konturer av badende mennesker. Noe tvetydig og urolig hviler over flere av tegningene. Det oppstår en lek mellom stålgrå grafitt og varsomme fargeglimt. Verkenes stofflige kvalitet, som avgjøres av tetthetsgraden grafitten er påført med, gir temperatur og dybde til motivet. Utførelsen skaper en suggererende atmosfære. 

Lindgrens treskulpturer ser ut som sammenkrøllede ark, de ligner landskaper som bølger seg. Sporene etter hoggjernet gir bølgene retning, og trefibrenes sjatteringer fremheves av den blåfargede oljen som er påført. Spillet i skulpturens overflate er lett å få øye på når skulpturen er hengt på veggen, men dessverre er den største av disse vakre bølgene plassert på gulvet. Det gjør at den ikke kommer helt til sin rett. Det å bearbeide og fremheve materialets naturlige struktur virker å være et tydelig ledemotiv hos Lindgren, noe som resonerer med Aas’ respekt for naturelementets egenart. 

Det organiske preger også trearbeidene til Härenstam. II nascondiglio (Skjulestedet) består av en buet, glattpolert oliventrestamme med små ujevnheter og åpninger i emnet. En grønn kalkstein er kilt ned i en av åpningene, sånn at steinen ser ut som en parasitt eller kanskje en skatt. Trestammen er plassert på en nedslitt treskammel som skal ha tilhørt billedhuggeren Fritz Røed. Plasseringen underbygger treemnets kvalitet som noe som faktisk er bearbeidet i et verksted, men dette ekstra narrative laget oppleves overflødig i et rom som allerede er fylt til randen av fortellinger fra ulike verksteder.

I likhet med Aas jobber Härenstam med enkle materialer i samspill. Vekten er for eksempel nærmest en speiling av Aas’ skanksteiner som henger et par meter unna. Verket består av et stort, avlangt stykke oliventre hengt i kjetting fra taket, bearbeidet på samme skånsomme måte som II nascondiglio. Enden på grenen er formet som en menneskehånd og fremhever oliventreets hudlignende struktur på en nesten grotesk måte. Hånden holder fast i en kjetting med en grønn stein i enden. Størrelsesforskjellen mellom hånden og steinen understreker følelsen av tyngde, men den aluminiumsblå kjettingen Härenstam har brukt fremstår syntetisk og bryter med de organiske overflatene. Jeg forstår ikke helt motivasjonen bak dette bruddet, som gjentar seg i tittelverket Skyggene som danser rundt lyset. Her brukes samme type kjetting samt en lyspæresokkel som virker å være lagd i en billig kobberlegering, eller lakkert plast. Dette er dagligdagse og billige gjenstander som kolliderer med de mer tidløse elementene verkene består av ellers. For meg blir de forstyrrelser i et ellers presist og helhetlig arbeid. Dette blir enda tydeligere sammenlignet med Aas’ arbeider, hvor den estetiske helheten er bygd på en organisk, stofflig harmoni mellom komponentene. 

Ved Nils Aas kunstverksted må kunstnere i utstillingsprogrammet forholde seg til de premissene som ble lagt her for 30 år siden. Lindgren tar beslag på veggene, og stiller ut dobbelt så mange verk som Härenstam. Det faller ikke nødvendigvis i Lindgrens favør når én vegg oppleves overfylt, mens en annen er delvis gjemt. Härenstams arbeider får alt i alt den gulvplassen som trengs, men jeg skulle ønske at Vekten ikke måtte henge over rekkverket som skiller midtrommet fra galleriet. Det gjør at verket virker inneklemt og derfor vanskelig å oppleve tyngden av. Dessuten burde de to verkene av Nils Aas som kunstnerne selv har valgt seg, fått en mer sentral plassering i rommet. På tross av dette fungerer utstillingen som en oppvisning i samtaler på tvers av formspråk. Et besøk her vil skjerpe sanseapparatet og gi gehør til historiene i de små tingene.

Rina Charlott Lindgren og Mattias Härenstam
Nils Aas kunstverksted
7. mars – 24. mai 2026

Artikkelfoto: Rina Charlott Lindgren og Mattias Härenstam, Skyggene som danser rundt lyset, Nils Aas kunstverksted. F: Susann Jamtøy.