En navlestreng av olje

Ved å løfte frem oljens materialitet og undersjøiske topografier i sammenheng med reproduktivitet knytter Liv Bugge linjer mellom ulike forestillingssfærer. Slik avdekker hun det usagte i våre nasjonale fortellinger.

Gjennom hele sitt kunstnerskap har Liv Bugge arbeidet med å se på hvordan vi kan tilegne oss verden via nye brytninger. Kan vi bruke språket og kroppen på andre måter, og slik endre hvilke historier vi kan fortelle? 

I april åpner Umbilical fire på Kunsthall Trondheim som en del av Hannah Ryggen-triennalen. Her er Bugge invitert inn med bestillingsverk og tidligere arbeider. I både gamle og nye verk drar hun linjer mellom felt som ved første øyekast synes å stå langt fra hverandre: olje- og energipolitikk, nasjonale fortellinger og reproduktivitet. Jeg har snakket med Liv Bugge i anledning utstillingen hennes: 

– Arbeidet tar utgangspunkt i norsk energipolitikk; hvordan den fremstilles i litteraturen og i den offentlige debatten. Dette kobler seg på en interesse jeg alltid har hatt for å se på det som forblir usynlig innenfor samfunnets strukturer og i nasjonale fortellinger.

– I utstillingen jobber jeg videre med å se på oljen som råmateriale eller substans. Oljen er jo en stor del av vårt samfunn, men dens faktiske materialitet og landskaper er fjernt fra vår virkelighet. Den er overalt, på samme tid som den er usynlig i hverdagen. Norsk oljeutvinning foregår på alle kontinenter på kloden, og oljen gjør større avtrykk totalt sett, i drikkevannet, på kroppene.

Det fossile som død ressurs og levende subjekt
Fascinasjonen for det fossile startet allerede da Bugge arbeidet med sin doktorgrad The Other Wild: Touching Art as Confrontation (2019). Den tok blant annet utgangspunkt i Geologisk museum i Oslo, som holdt på å pakke ned sine utstillinger før renovering. Bugge så en mulighet til å nærme seg fortellingen om det geologiske materiale på en ny måte.  

– Dette var samtidig som antropocen ble debattert som et begrep om en mulig ny geologisk periode. Likevel var det få spor av oljen i de nasjonale museene og presentasjonene av det geologiske. Det er en liten flaske i geologisk museum i Bergen, som stammer fra oljesøl, også er det vist fram råolje ved oljemuseet i Stavanger. Utover det er selve oljen minimalt representert i de nasjonale fortellingene.

Bugge var fascinert av dette tomrommet, og brukte det til å forfølge et spørsmål hun har vært opptatt av i hele sin karriere:  Hvordan påvirkes det som vi kan få øye på av grunnleggende, strukturelle rammer i samfunnet? Disse rammene omfatter politikk og normative systemer, men også noe så grunnleggende som kroppslig tilstedeværelse og språk.

– Jeg er opptatt av om det finnes en etikk som kan hjelpe oss med å åpne språket, og slik utvide mulige måter å å forholde seg til verden på. Det moderne vestlige språket gjør noe med hvordan vi tenker om ressurser, hvor subjektet i setningen er aktivt og objektet er passivt. Men hvis vi går til gammelgresk kan man finne at ord som «haptomei» – som betyr å berøre –  innehar flere retninger, det kan både bety «å berøre» og «bli berørt» på samme tid. I det moderne språket er det altså en del mekanismer som muliggjør at vi tenker på det fossile som en ressurs vi med rette kan tilegne oss, og jeg er interessert i å undersøke disse mekanismene.

– På sett og vis er mange av de tingene jeg har gjort veldig naivt, jeg har for eksempel forsøkt å forholde meg til en annen type subjektivitet. Hva skjer om vi ser på oljen som et subjekt? Det fossile materialet levde jo en gang for 600 millioner år siden, men nå ser vi bare et geologisk råmateriale. Dette har sammenheng med språklige konfigurasjoner, kategoriseringer vi gjør mellom hva som er levende og ikke-levende, men også vår lineære tidsoppfatning: det var levende da, men det er det ikke nå. Jeg har lyst til å viske ut de linjene, de dikotomiene som får så store konsekvenser juridisk og etisk. Steiner og jordsmonn, de er jo kropper i verden nå, selv om de ikke har celleånding.

Olje, navlestreng, nasjon
Det å bli invitert inn til Hannah Ryggen-triennalen har åpnet opp enda flere linjer å se det fossile ut fra. I år har triennalen teamet «mater», et ord som etymologisk gir opphav til både «mor» og «materie». I møte med denne koblingen har oljen ikke bare fått status som subjekt, men som formoder og et element i det reproduktive.

– Jeg har arbeidet med energiproduksjon og energipolitikk lenge, men til denne utstillingen trekker jeg forbindelseslinjer over til den reproduktive politikken. Reguleringen av energikilder vokste fram sammen med  regulerering av kvinnekropper og evnen til å få barn. Sola er demokratisk, den skinner på alt og alle, uten noen fordeling og forvaltning. Men når man går over til andre energiformer begynner man å regulere. Ordet «curfew» for eksempel kommer jo fra fransk «covre-feu» og handler om å dekke til ilden – noe som gir en begrensing av hvor folk kan bevege seg.

Reguleringen av energi skaper ulik tilgang og muligheter – også på det reproduktive nivået. Slik ser Bugge koblinger mellom overordnede systemer og enkeltkropper, det menneskelige og ikke-menneskelige. Dette fokuset på hvordan ulike elementer er konstruktive deler av større narrativ, gjør at Bugge er særlig opptatt av de verkene Ryggen vevde som ikke ble oppfattet som så politiske i samtiden, som handlet om familien og dyrene hennes på gården på Ørlandet. Bugge er interessert i å lese også disse verkene som politiske, som del av tanker om kvinnearbeid, og om en families arbeidssituasjon.

– De levde av jorda og med dyrene, og dette arbeidet er dypt politisk. De materielle forutsetningene for både livet og kunsten lå der.

Slik er også oljen som materiale og energiskaper grunnlaget for muligheter vi har, ikke bare som enkeltmennesker og kropper. Oljen har også en slags formoder-funksjon for oss som nordmenn som nyter godt av oljefondet, men dette er i stor grad mytologisert snarere enn konkret. I utstillingen på Kunsthallen vil Bugge undersøke også denne fortellingen, blant annet ved kunstverket Goliat, Draugen & Maria fra 2021. Verket består av en film hvor mennesker møter råoljen som materiale og samtaler om denne, samt tre 3D-printede skulpturer i leire som viser topografien til oljefeltene fra verkets tittel.

– Hele den norske sokkelen er kartlagt, men de færreste har offentlig tilgjengelig geodata, mesteparten er hvite felt. Jeg synes det er interessant å kunne se de landskapene, de er jo egentlig en del av våre nasjonale landskap, samtidig som de er utelatt fra den nasjonale landskapsfortellingen. Den måten de er til stede i offentligheten på, er via navngivningen, og den har i stor grad handlet om å koble landskapene mot religiøse figurer som Maria, eventyrskikkelser som Draugen, eller også historiske personer, som Aasta Hansteen og Gina Krog. Slik «vaskes» landskapene og får konnotasjoner til det nasjonale, til feminisme, snarere enn til oljen som råstoff.

Det første man vil møte når man kommer inn i utstillingen er også med på å stille spørsmålstegn ved hvilke historier, hvilke bilder og forestillinger oljen og oljeproduksjonen har hatt i vår nasjonale bevissthet:

– Jeg har laget et postkortalbum fra Europa, USA og Norge med kort helt tilbake fra 1920–30-tallet. Da var det en romantisert framstilling av denne industrien, med håndkolorerte bilder av oljeutvinningen med blomsterdekor. Det er fontener av olje, nesten geysir-aktige. Sammen med disse er det postkort av Kittelsen og Munch, som viser fremstillinger av det vi tenker på som nasjonens faktiske landskap, et landskap som ikke innebærer havbunn og fossil olje. Jeg tenker at disse bildene blir en slags tidsvitner, og kan fungere som en føring inn i utstillingen, for hvordan man kan lese de andre verkene.

Samtidig understreker Bugge at det er nettopp kunstens åpne språklighet, som ikke trenger å stave det ut i setninger med objekter og subjekter, som gjør den egnet til å lage nye forestillinger og fortellinger om oljen. Om det så er som et materiale vi møter med kroppen, en nasjonsfortelling, eller en energiforutsetning for å danne familier.

– Det er opp til tilskueren, om de vil forholde seg til materiale på en kroppslig måte, konseptuelt, eller alt på en og samme gang, avslutter Liv Bugge.

Liv Bugge
Umbilical fire
4. april–14. september
Kunsthall Trondheim
Hannah Ryggen Triennalen 2025