Råflott postavgang

Trondheims ferskeste kunstinstitusjon åpner straks sine dropsrosa dører, og enkelte av oss har allerede fått utdelt den obligatoriske totebagen med PoMo-logo på. Det er det museet heter nå etter at det opprinnelige navnet, Posten Moderne, ble amputert for å unngå utilsiktede assosiasjoner med kunstretningen postmodernisme. Meningen med navnet var naturligvis å hedre museumsbygget, som tidligere var byens hovedpostkontor. Den koblingen er ikke like tydelig lenger, men til gjengjeld har PoMo døpt sin første utstilling Postkort fra framtida, og peker sånn sett både til byggets historie og på museets vei videre. 

PoMo er siste fremstøt i en rekke nye kulturbygg i Trondheim. Nabobygget, Nye Hjorten Teater, åpnet tidligere i år. Både PoMo og teatret er finansiert av Reitan-konsernet. Sammen danner institusjonene et nytt kulturkvartal, et steinkast fra byens forrige, store kunstbegivenhet Kjøpmannsgata ung kunst, som mesen Kjell Erik Killi-Olsen åpnet i 2021. Kulturscenen vokser altså voldsomt takket være private avsendere med Trondheim som leveringsadresse.

Eierne er spandable: PoMos åpningsutstilling består av 100 verk av 24 kunstnere fra ulike steder i verden. Ambisjonen om å hente internasjonale kunstnerskap til Trondheim speiles i utstillingstemaet og tiden da man sendte postkort hjem fra ferieturer. Museets egen samling teller foreløpig bare 30 gjenstander, resten er lånt fra private og offentlige institusjoner, blant annet Reitan-familiens kunstsamling. Det er meningen at Postkort fra framtida skal gi en pekepinn på hva vi har i vente når det gjelder programmering og samarbeid museet inngår i. Med alle de tematiske avstikkerne – fortid, fremtid, globalt og nasjonalt – kan man innvende at konseptet er så vidt at det knapt nok rammer inn noe som helst. PoMos ledelse og kurator Rasmus Thor Christensen virker da heller ikke særlig opptatt av begrensninger: Her bys det på kunstens merkevarer, som Edvard Munch, Louise Bourgeois og Andy Warhol, sammen med stjerneskudd som norsk-kongolesiske Sandra Mujinga og amerikanske Simone Leigh. Det går overraskende bra.

En viktig grunn til at utstillingen fungerer, er den arkitektoniske utførelsen av kunstmuseets innside. Her kan kunsten plasseres i runde tårnrom, i luftige uterom, i kjellerrom og tradisjonelle white cubes. Til tross for mengden objekter er monteringen stort sett godt gjennomført. Verkene kveler ikke hverandre, flere har tvert imot fått en plassering som fremhever deres egenart. Louise Bourgeois’ Arch of Hysteria henger fra taket i et lite rom med akkurat passelig mengde luft rundt de strikkede mennesketorsoene. Dette rammer inn verket og gjør det naturlig å tre inn i rommet én og én, slik at opplevelsen blir intim. Det samme kan sies om James Lee Byars’ to store steinkuler, som hviler nærmest seremoniellt i et rundt, burgundermalt avlukke. Her skapes små, selvstendige verdener inne i utstillingen.

Et annet vellykket rom er viet 1700-tallskunstneren Giovanni Battista Piranesi og nålevende kunstyndling Anne Imhof. Her henger Piranesis utførlige kobberstikk av labyrintiske fantasifengsler på veggene sammen med Imhofs kontrastfulle aluminiumsplater med riper på kryss og tvers. Selv om flere hundre år skiller kunstnerne, og uttrykket deres egentlig er vidt forskjellig, er det noe i linjearbeidet hos dem begge som snakker usedvanlig godt sammen. Piranesis arkitektoniske strukturer finner gjenklang i Imhofs estetikk, som kan minne om en nedstrippet topografi. Jeg tipper at hvis man stirrer lenge nok inn i sistnevntes edderkoppnett av streker, så blir man nesten like svimmel som av irrgangene hos Piranesi. En nedtagget vegg av glass og stål, signert Imhof, deler utstillingsrommet på midten. Kunstnerne skildrer svært ulike urbane landskap, men sammen skjerper de følelsen av innestengthet.

Andre koblinger får man ikke servert like selvfølgelig, men det er desto snedigere å oppdage dem på egen hånd. For eksempel slår det meg i ettertid hvordan Munchs Madonna kan sammenlignes med Catherine Opies fotografi Idexa, hvor en naken, tatovert kvinne sitter på kne mens hun ser selvsikkert mot kamera. Maleriet Madonna, med en seksuelt frigjort kvinne som motiv, ses på som et radikalt verk for sin tid. Idexa er progressivt på en annen måte: Vi ser ikke kvinnen gjennom mannens blikk, poserende som hos Munch, her er det hun som gransker oss. Sjømannstatoveringene og den ukunstlede fremtoningen bryter med den feminine måten nakne kvinnekropper har blitt fremstilt på i kunsthistorien. Opie er kjent for å portrettere skeive kvinner, og uten at jeg vet om det er tilfelle akkurat her, så spiller denne siden av kunstnerskapet hennes fint opp mot frigjøringsmotivet hos Munch.

Et verk som derimot har en slags fortidig monumentalitet over seg er Sandra Mujingas ruvende stålkonstruksjoner innhyllet i grått tekstil. De to skulpturene minner om mammuter med buet rygg og grove, løse hudfolder. De må være om lag tre meter høye, nok til at taket er hevet der hvor de står. Igjen fungerer samspillet mellom rom og verk ypperlig. Her gjør rominndelingen at jeg ramler uforberedt inn i en smal gang, hvor jeg plutselig befinner meg mellom beina på stålbeistene. Denne verdigheten finner sin motsats i Franz Wests like storvokste, men langt mer køddete, mark-lignende skulpturer som møter publikum rett innenfor museets hovedinngang.

Med 100 kunstverk på utstilling er det selvsagt også noe som ikke gjør seg like godt. Isa Genzens bidrag fremstår som rotete ansamlinger av tynnslitte popkulturelle referanser. Et fotografi av Michael Jackson sammen med et av Vermeers pikemotiver skal for eksempel invitere til refleksjon over overgrepsanklagene mot Jackson. Videre har Genzen plassert en dukke av The Simpsons-skurken Mr. Burns på toppen av et tårn dekket av spraymaling og tekstiler. På tårnet er det også limt et renessansemotiv av en helgen. Katalogteksten refererer til en av seriens episoder hvor Mr. Burns tar kontroll over været i tillegg til all energitilførsel. Det er mulig jeg har for dårlig kjennskap til The Simpsons for å få skikkelig uttelling, men jeg har vanskelig for å forstå meningen i det hele. Katalogen tilbyr riktignok et famlende tolkningsforsøk: “komplekse motsetninger antyder en refleksjon over de tilsynelatende usynlige kreftene – naturlige, religiøse, økonomiske og politiske – som styrer verden vår”. Jaja, det er iallfall maktkritisk!

Andre verk får noe umotivert over seg, enten på grunn av utførelsen i seg selv eller måten de er plassert på. Ann Veronica Janssens tre glassplater med fargefilter i står for eksempel lent passivt opp mot en vegg på en måte som ser litt tilfeldig ut. Josh Smiths malerier, hvor han utforsker ulike sammensetninger av sine egne initialer, blir bare nesten interessante hvis man aksepterer at den store forekomsten av etternavnet Smith gir verkene en form for universalitet. 

Postkort fra framtida spriker i flere retninger, men kommer unna med det. Jeg kjøper postkort-metaforikken. Den favner bredt i tid og rom, i tillegg innebærer den en dose tilfeldighet, om ikke forskjønning; for hva sier et postkortmotiv om reisen vi er på, egentlig? De arkitektoniske mulighetene som til enhver tid er til stede på PoMo, sammen med den romlige fingerspitzgefühlen som nå er oppvist, legger også til rette for solide utstillinger fremover. Allerede i august skiftes alle tre utstillingsetasjer ut med ny kunst. Det kommer flere soloutstillinger, men for at det virkelig skal svinge av Trondheims nye kunstmuseum må de også vise at de kan kuratere gruppeutstillingene stramt nok. Bare fremtiden vil vise.

Postkort fra framtida
PoMo
15.02. – 22.06.25