Historiske linjer og beredskapstanker

I serien om Kunstnere i periferien undersøker AST hva det er som får kunstnere til å etablere seg i regioner uten noe særlig infrastruktur for kunst. Vi har spurt hva kunstnere og aktører på mindre steder kan bidra med til lokalsamfunnet og hva tilknytningen til stedet har å si for kunstnerskapet. I dette fjerde tekstbidraget har vi intervjuet kunstnere og aktører hvis forbindelseslinjer til lokal historie er av betydning for hvor de er situert. Med en kollektiv kunstforståelse ser mange verdien av å forankre kunsten sin på stedet; med familien, i tilknytning til historien, eller med forestillinger om fremtiden.

Stedsforankring er også viktig når det gjelder rollen kunst og kultur har i krisetider. I Totalberedskapsmeldingen (Meld. St. 9 2024-2025) som regjeringen la frem 10. januar i år, blir det understreket at uavhengige medier, kunst- og kulturuttrykk skaper «(…) mening i vanskelige tider og en følelse av tilhørighet, identitet og håp». Med henvisning til EU-rapporten «Culture and Democracy: The Evidence» beskrives en «klar og positiv sammenheng mellom [den] andel av borgere som deltar i kulturelle aktiviteter og aktivt medborgerskap, demokrati og sosial tilhørighet». Ved å legge til rette for, og bygge opp om, et sterkere kulturliv i hele landet skapes, på sett og vis, et mer robust samfunnsmessig immunforsvar.

I denne teksten presenteres følgende kunstnere og aktører: Ingunn Nord-Varhaug og Janne Weisser / Hå gamle prestegard; Julie og Hanna Barfod / Pamelia, Ånond Versto / Flatdal i Telemark og Nutheim kunstsenter; Hilde Honerud / Kongsberg.

Hå i havgapet

I det karakteristiske jærlandskapet, helt sørvest i landet, ligger Hå gamle prestegard, en velrenommert kunstinstitusjon. Infrastrukturen og samfunnsutviklingen har påvirket bruken av stedet, for mens den gamle hovedveien mellom Stavanger og Kristiansand tidligere gikk gjennom gårdstunet, ligger galleriet i dag helt i enden av veien, ut mot havgapet. Siden starten av 1990-årene har det kommunalt eide galleriet vært kjent blant kunstnere som et habilt sted å stille ut. Vi har avtalt å møte tidligere leder Ingunn Nord-Varhaug (nå kultursjef i Hå kommune) og ny leder Janne Weisser. 

Hvorfor er denne prestegården blitt et viktig kulturelt sted?

– Det er nært knyttet sammen med naturen og historien her. Sannsynligvis har stedet vært drevet som prestegård fra middelalderen av. Det første håndfaste beviset er et brev datert 1650, signert kongen av Danmark, hvor det står at gården tilhører presten og hans etterfølgere. Presten hadde mange sosiale embeter og ansvarsområder, og var i tillegg sjef for skolestyret og fattigstyret. Det var som et lite sentrum for samfunnet her. Da denne yrkesgruppen ble lønnet av staten fra starten av 1900-tallet, var det ikke lenger det samme behovet for disse gårdene, de ble fraflyttet og fikk nye eiere. Hovedhusets bygningsmasse er fra 1700-tallet, noe som er ganske unikt på Jæren. Da en fredning på 1940-tallet ble opphevet, stod prestegården i fare for å bli revet. Heldigvis tok flere aktører affære for å bevare gårdstunet. Og med Strandgravfeltet, som går helt tilbake til folkevandringstiden, så forstod heldigvis mange at området måtte bevares til rekreasjon, og som kulturelt knutepunkt. Hå kjøpte gården i 1977, beretter Nord-Varhaug.

Høyresiden med Frp og Senterpartiet står sterkt her. Hå er en jordbrukskommune og, som du sier, den største husdyrhold-kommunen i landet. Hvordan hadde det seg at kommunen ville satse på akkurat samtidskunst?

– Det er tradisjon i Hå med kultur, derfor hadde en tro på at det gikk an drifte gården som kulturelt sted. Jærmalerne, med blant annet Kitty Kielland, gjorde landskapet her kjent for flere fra slutten av 1800-tallet. Forfatter og kritiker Tor Obrestad er herfra. Både litteratur, musikk og kunst har vært vanlig her.

– Da kommunen overtok, var det diskusjoner om hvilket innhold stedet skulle ha. Arkitekt Per Line ble hyret inn og lagde en plan for hele området. I tillegg til å tegne, hadde han også ideer om innholdet. Kultursjefen på den tiden, Magnar Flesland, var inspirert av Jeløya i Moss, med Galleri F15, som var blitt et viktig sted for samtidskunst. Så helt fra starten var ideen å lage et samlingspunkt for lokalbefolkningen, men også å bli et sted med kunst av høy kvalitet.

Selv om Hå gamle prestegard i dag ligger avsides, har ambisjonene vært å presentere internasjonal samtidskunst. Hvordan har man lyktes med denne kombinasjonen av lokal forankring og internasjonal programmering?

– Det har hatt mye å si at Eva Wathne, som var daglig leder mellom 1985–2022, har jobbet uavbrutt med sin kunstneriske visjon. Hå gamle prestegard har lykkes i å skape en møteplass der den lokale naturen og historien fungerer som en ramme for kunstneriske uttrykk fra hele verden. Kunstnere fra England, Sør-Afrika eller Japan har for eksempel tatt utgangspunkt i ulike elementer som er spesifikt knyttet til stedet. Som strandgravfeltet fra folkevandringstiden eller Obrestad fyr og det et fyr kan representere. Utstillingene speiler ellers både globale perspektiver og lokale fortellinger. Tanken har vært at publikum ikke skal få et dårligere kunsttilbud på Hå gamle prestegard, enn i en storby. Man skal kunne møte de samme impulsene her, sier Nord-Varhaug.

I dag er det 11 årsverk fordelt på 22 ansatte ved Hå gamle prestegard. Nord-Varhaug forteller at hun selv har jobbet her i til sammen 20 år, hvorav 12 år som kurator og 1 år som daglig leder. Fra 1. oktober i 2024 har Janne Weisser overtatt stillingen som daglig leder. Hennes bakgrunn er kunst- og kulturhistorie, og hun har jobbet i en årrekke med kunst i offentlige rom.

– Det er med ærefrykt jeg tar et slikt sted videre. I Stavanger-regionen er dette et sted alle kjenner til, det er kjent for kvalitet og gode utstillinger kombinert med spennende opplevelser. I 2024 hadde 13 kunstnere utstilling på Hå gamle prestegard, innenfor et bredt spekter av teknikker. Det er lagt et veldig bra grunnlag, min jobb blir å ta det videre på en god måte. Jeg har kulturhistorisk bakgrunn, så stillingen blir todelt, med fokus både på kulturminnevern og kunst. Denne kombinasjonen har jeg sansen for. For meg handler kunst om samfunnsstrukturer, men også hvordan vi lever livene våre og oppfatter ting. Man får en klarere oppfatning av både seg selv og en forklaring på de store spørsmålene i livet gjennom kunsten, avslutter Janne Weisser.

Oh, Pamelia!

I Langesund møter AST kunstnerne Hanna og Julie Barfod, som er initiativtakere til Pamelia, et nytt produksjon- og visningssted i marine omgivelser. På eiendommen Barfod Gård er det flere bygg med historisk tilknytning til havet, blant annet et fengsel for fulle sjømenn på 1600-tallet, mens Pamelia er et lafta tømmerbygg fra 1800-tallet, oppført som et båtbyggeri. Søstrene planlegger å starte en residensordning i det nyrestaurerte bygget.

Den 15. september 2024 ble lokalene innviet gjennom arrangementet Oh, Pamelia! hvor blant annet den rituelle performancen «Hudriket – et arnested for berørere» av Hanna og scenekunstner-kollega Liv Kristin Holmberg foregikk. Med tanke på at Langesund også er kjent som et sted hvor sosieteten på begynnelsen av 1900-tallet dro for rekreasjon og kurbad av ymse slag (som gytjebad, furunålsbad, eller behandling med tang og tare, salt, lut, glassmanet og brennmanet) synes nettopp «Hudriket» å være en passende oppstart.

Hvordan utmerker Pamelia seg som et sted for kunst?

– Pamelia er knyttet til redergården som ligger like ved. Det er oppkalt etter et skip tilhørende rederiet, som seilte på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet. Det heter seg at Pamelia var det raskeste skipet her i skjærgården. Det hadde en fartsrekord fra Rio De Janeiro til København, og sies å ha vært raskere enn dampskipene som overtok i sin tid. Folk i Langesund har et forhold til det skipet. Mange har hatt slektninger som var mannskap. Da de reiste rundt Kapp Horn, med livet som innsats, kom de tilbake som helter. Pamelia var det siste skipet tilknyttet rederiet. Vi har tenkt at det er et slags moderskip som bar mannskapet sitt trygt tilbake. Slik ønsker vi at kunstrommet også kan være: Et sted som bringer impulser fra hele verden tilbake til Langesund. Navnet ligner også på Pamela, kystvakten med den røde badedrakten i Baywatch!, forteller de.

– Da vi vokste opp var området bare industri og båthavn, men nå skal det i større grad bli et sted som lokalbefolkningen skal kunne bruke og få et forhold til. Vi ligger nært badeparken som har anlagt en populær badebrygge, og Pamelia kan leies til private arrangementer, som et slags grendehus for lokalsamfunnet. Hovedaktiviteten er likevel som visnings- og produksjonssted for interdisiplinær kunst, med fokus på tids- og stedsspesifikke prosjekter i hele Grenlandsområdet. De som viser kunst her i dag, bygger videre på historien. Vi skal ikke nøytralisere noe, heller motsatt: Vi vil underbygge historien, forteller Julie Barfod.

Barfod-søstrene har holdt på med restaurering av det gamle båtbyggeriet det siste året. I desember 2024 mottok Pamelia byggeskikkprisen av Bamble kommune, med begrunnelsen at restaureringsarbeidet «står som et symbol på hva som kan oppnås når man kombinerer respekt for tradisjon med innovativ tenking.» Det ble videre trukket frem hvordan de har «(…) klart å bevare og fremheve den originale takformen, kjent som “kina-vipp”, i den nye takkonstruksjonen,» med «en tilnærming som følger samtidstenking innen bærekraftig bygging. Samtidig har de hentet inspirasjon fra tradisjonshåndverk, noe som gir bygget en unik kombinasjon av historisk autentisitet og moderne funksjonalitet.» Julie Barfod har selv vært aktiv i realiseringen av bygget, sammen med arkitektkollega Rannveig Hägg Berge og tradisjonshåndverker Arild Høgseth.  

Fortell mer om kollektivet som står bak denne satsingen.

– Vi er en tverrkunstnerisk gruppe som driver stedet. I tillegg til oss to, som har bakgrunn fra scenekunst, billedkunst og arkitektur, er billedkunstnerne Hedda Hørran og Martin Espeland, filmskaper Mats Christian Rude Halvorsen og dansekunstner Alexandra Tveit involvert. Julie skal bo her med familien og drive Pamelia. Vi har ikke en klar, overgripende visjon for Pamelia ennå, men intensjonen vår er at bygget skal kunne fungere som et produksjons- og visningssted for et mangfold av kunstuttrykk og disipliner, som scenekunst, film, musikk og visuell kunst. I tillegg ønsker vi at Pamelia kan fungere som et slags grendehus, et møtested for lokalbefolkningen der de kan oppleve kunst i et historisk kystkultur-miljø. Vi lærer mens vi går. Det finnes ikke noe lignende initiativ i Langesund fra før, så det blir fint å starte opp, avslutter Hanna og Julie Barfod.

Sogeveien og Ånond Versto

I Flatdal i Telemark besøker vi Ånond Versto. Han har overtatt et kunstnertun, etablert av hans besteforeldre i tradisjonsrike omgivelser. Eiendommen har flere atelierer og verkstedsfasiliteter og ligger idyllisk til. Her er det plass til å jobbe i full skala. Når vi møter Versto, er han i ferd med å ferdigstille en monumental treskulptur for Drammen sykehus: En katt i et skogholt.

Før vi begynner; hvorfor katt?

– Katten er et dyr med en fin kraft. Den sitter der majestetisk og venter, uansett om det skjer masse greier rundt omkring den. Det vokser trær ut av halen, som fanger – eller kanskje beskytter – katten. Dette kan gi assosiasjoner til sykdom, immunforsvar og andre kroppslige prosesser som kan føles fremmede, noe som en kanskje kan relatere til på et sykehus, mener Versto.

Hvorfor har du valgt å etablere deg i hjembygda?

– For min del er det personlig. Jeg kommer fra en typisk kunstnerfamilie. Det startet med bestefaren min og broren hans, Terje og Erlend Grøstad. De var aktive i en tid hvor landskapsmaleriet fortsatt stod sentralt. Som unge kunstnerspirer var malerkretsen rundt Henrik Sørensen deres inspirasjon. Sørensen hadde innflytelse, nesten som en slags «mafioso». Etter å ha vært orientert mot fransk modernisme, skulle han forankre kunsten nasjonalt. Det ble en kjempestor greie. Norsk landskap ble gjenerobret innenfor en modernistisk malertradisjon, forteller Versto.

– En av de største kunstnerkoloniene i Norge befant seg her i Telemark. Kunstnere som var med å definere malerkunsten i mellomkrigstida – som Johs. Rian, Willi Middelfart, Sørensen, Harald Kile og Kaj Fjell – dro hit, til det de oppfattet som arnested for det urnorske. Flere bodde i lengre perioder på gjestgiveriet Nutheim, som har vært drevet av min bestemors familie siden kunstnerkoloniens tid. Det var liksom obligatorisk å stikke hit for å male, og mange var innom her fast i mange år.

Han forteller videre: – Bestefar bygde opp et renessanseaktig verksted, der det skulle jobbes med all slags håndverk. Så her ble det etter hvert grafikk, maleri, kirkekunst og glassmosaikk, sølvarbeid og slikt, og han involverte håndverkere som kom og jobbet for ham. Moren min, skulptøren Sigrun Grøstad, som døde i 1992, vokste opp her i et søskenkull der flere ble kunstnere. Fra jeg var nokså liten fikk jeg være med bestefar i atelieret og lærte alt mulig, som trearbeid, metallarbeid, tegning, fargeblanding og trykketeknikker. Jeg laget mitt første tresnitt da jeg var seks år. I tiden etter at bestefar døde i 2011 ble det gradvis naturlig for meg å etablere meg her fast. De siste ti årene har jeg jobbet her. Med alle de mulighetene som har vært tilgjengelige fra jeg var ganske liten, var det naturlig å fortsette med det. Jeg får mye gratis ved å ha disse atelierfasilitetene.

Blir kunsten du lager påvirket av hvor du er bosatt?

– Det visuelle språket mitt har utviklet seg etter at jeg flyttet tilbake hit. Da jeg tok kunstutdanning i Oslo og Bergen jobbet jeg mer flyktig, med installasjoner og mindre materialtunge ting, tilpasset visningssteder. Det å leve her har ført meg lenger inn i en mer tidløs skulpturgreie. Jeg bruker stein og tre, som kan vare i tusen år. Selv om jeg savner den umiddelbare tilgangen til kunstscenen, er jeg glad for at det jeg lager ikke lener seg på en slik bekreftelsesmekanisme som gjerne oppstår i de sentrale kunstmiljøene, der det er nok at noen i den bobla liker og anerkjenner det man gjør. Jeg setter veldig pris på å få bryne meg på et generelt publikum, for da blir jeg nødt til å definere kunstnerskapet mitt tydeligere, sier Versto.

I 2023 utkom Streif langs Sogeveien, som Versto skrev og illustrerte sammen kunstnerkollega Hans Kristian Borchgrevink Hansen. Den er dels en kunstnerbok, med illustrasjoner og kunsthistoriske skildringer, dels en reiseguide og nærlesning av det rike kulturlandskapet i Telemarksbygdene Flatdal, Hjartdal og Svartdal. Førsteopplaget på 1300 eksemplarer er snart utsolgt, så boka har nådd bredt. Arbeidet avdekket mye lokal og nasjonal kunsthistorie som Versto ikke kjente til på forhånd.

– For meg var det forløsende å få lage noe som er lett å formidle, og som danner bro mellom lokale ting, kunstscenen – ja, hele pakka. Mens vi jobbet med boka oppdaget vi at mange flere kunstnere hadde vært her og malt enn vi først trodde, blant annet Johs. Rian, som var innom lenge før han slo igjennom. Og flere andre. Det er artig å fordype seg i bildene også. Maleriene er sjeldent titulert med plassen, bare eksempelvis «gård i Telemark». En stor del av maleriene var herfra, og svært lokalt, som Bindingsnuten rett bak gjestgiveriet. Alle gikk dit og malte, eller de malte utsikten over dalen. Fordi alle avbildet det samme motivet, gjennom ulike årstider, kan vi gjenkjenne hvem som var her samtidig. Det at de malte så likt og samme motiv, det er fint.

For et par år siden var Versto med på å starte opp Nutheim kunstsenter for å bygge en identitet rundt kunsthistorien de har avdekket, med visningsrom, konserter og residensmulighet. Han påpeker at mellomkrigstidens malerkunst de siste årene har blitt løftet frem igjen av flere, eksempelvis med Tangensamlingen:

– Åpningsutstillingen i Kunstsiloen hadde med flere malerier fra dette området i Telemark. Det er en økende respekt for denne epoken, og man kan ikke lenger aktivt se bort fra betydningen den har hatt for norsk malertradisjon. Nå er det en større vilje til å se på det som er lokalt og nasjonalt, med et nytt blikk. Det er flere grunner til det, blant annet den geopolitiske situasjonen og klimaspørsmålet. Med Nutheim kunstsenter har vi tatt tak i lokalhistorien med stor appetitt.

Du jobber både for deg selv og din egen produksjon, men også for stedet, historien og verdien av kunsten frem i tid?

– Ja, dette har blitt en mulighet for meg til å oppdage og bygge videre på denne sammenhengen. Det å være en kunstner på et sted som dette, som har en lang tradisjon og kunsthistorie bak seg – som også er en av grunnene til at jeg i det hele tatt eksisterer – er betydningsfullt for meg. Bestefar og broren hans hadde ikke dratt hit og stiftet familie, hvis det ikke allerede var en tradisjon for malere å reise hit. Det er eksistensielt, personlig og generelt. Jeg har tilgang på en lokal linse, gjennom den kan jeg se en bit av den norske kunsthistorien som ikke ellers ville vært synlig; gjennom familiehistorien her, fortellinger om det lokale og møtet med kunstnerne.

– Jeg vil finne bindeleddet mellom det lokale samfunnet og kunstverden, som ellers er så tydelig avgrensa i forhold til hverandre. Jeg mener at kunsthistorien egentlig er tilgjengelig, for kunsten passer inn i så mange sammenhenger. Det var derfor kunstnerne kom hit i førstningen også. Hvis kunst blir fremmedgjørende, har det gått for langt. En snobbete holdning er skadelig for kunsten, og for forholdet mellom kunsten og publikum. Gjennom arbeid med kuratering av lokale utstillinger har jeg opplevd en gnisning, hvor mange lar seg provosere og ser på kunsten som noe unyttig, uforståelig, eller utilgjengelig. Mens kunstnerne, som bare gjør sin greie, vet ikke at de lokale rister på hodet av dem. De to verdenene er noen ganger helt ukjente for hverandre, men jeg står med beina i begge leire. En skulptør som Mark Manders, for eksempel, har lekt med å plassere arbeidene sine inne i supermarkeder, for å se hvordan de klarer seg i en slik sammenheng av forbruksvarer og alle slags mennesker. Da er det en risiko for at verkets mening kollapser fullstendig, men dette kan på en måte virke herdende. Det kan være bra å teste kunsten i helt andre kontekster, slik at kunstnere ikke bare er i et miljø hvor de hele tiden blir bekrefta, avslutter Versto.

Om enkeltmennesket i humanitære kriser

Kunstfotograf og førsteamanuensis Hilde Honerud er særlig kjent for sine fotografier fra flyktningeleiren Moria. Hennes kunstnerskap dreier seg om enkeltmennesket i humanitære kriser, og hun bruker fotografiet som tidsdokument for å belyse hvordan storsamfunnet takler og bearbeider kriser. Vi møter henne i atelieret og hjemme på Kongsberg.

– Jeg etablerte meg på Kongsberg for å kunne ha det jeg tenker er et godt liv, altså det å ha tid til livet. Jeg vil ha mulighet til både være kunstner og forelder, og kunne stå i begge disse rollene samtidig. Men det har vært harde prioriteringer.

– I tillegg til kunstnerpraksisen jobber jeg ved Universitetet i Sørøst-Norge i Drammen, hvor jeg er førsteamanuensis i fotografi og underviser på et bachelorprogram for visuell kunst, som hører inn under USN Handelshøyskolen. I tillegg er jeg forskergruppeleder for blant annet kunstnerisk utviklingsarbeid, hvor mitt ansvar er å tilrettelegge for kollegenes forsknings- og utviklingsarbeid. Selv om jeg jobber med fotografi og kunst, så jobber de fleste på Handelshøyskolen med helt andre ting, og det er et tydelig fokus på nytte og produksjon. Så det er mye som må oversettes fagfeltene imellom. Men sånn tror jeg mange har det på universitetet, forteller Honerud.

Kan du si noe om hvordan du kombinerer det å bo på et mindre sted, og samtidig være en del av kunstscenen i Oslo?

– Jeg merker at kunstnerskapet mitt blir tydeligere her. Det blir friere, for ingen kommer jevnlig innom og vurderer det. Herfra oppleves det nok som det oppstår en slags forventning når man lever tettere på resten av kunstfeltet – det er også en frihet i å kunne velge det bort. De gangene jeg er i Oslo, er jeg der for en grunn, for eksempel i forbindelse med en utstilling, noen jeg skal treffe, eller noe som skal gjøres. Da er det også motiverende, men så er det godt å komme hjem og bare gå rundt i gummistøvler og caps.

Hva jobber du med nå?

– Prosjektet jeg jobber med nå har tittelen Regarding the pain of the future. Det innebærer mye research, hvor jeg samarbeider med mannen min, Jon Honerud, om å finne fram til og få tilgang til de underligste steder. Vi har hatt flere reiser rundt i Europa, til industriområder, kraftverk, forskningssenter, naturområder, og mye annet. Barna mine er også involvert i prosjektet. Det startet med min bekymring for fremtida, særlig om det å leve miljøvennlig nok. Jeg kjente nok på et ansvar. Kanskje ble det for strengt. Da jeg var ungdom på 1990-tallet, vokste jeg opp i en helt alminnelig arbeiderklassefamilie i Sigdal. Det var en enorm vekst og mulighetene lå foran oss. Men for barna mine på 10 år og 13 år, er det annerledes. Klimakrisen truer fremtiden deres. En viktig grunntanke i prosjektet er å finne ut av hvordan jeg kan være et forbilde, og vise hvordan man kan leve og ha fint liv, også når fremtidsutsiktene er endret. Det betyr å kunne gå fremtiden lyst i møte, uten fornektelse eller forenkling.

– Et eksempel er geotermisk energi. Jeg besøkte Enel Energy i Larderello, og så på hvordan de lager strøm fra ikke-pulserende geysirer, som legges i rør, for å få grønn energi. Jeg har også besøkt Formo, en bedrift i Berlin som lager falsk ost, ved bruk av såkalt presisjonsfermentering. Hvis de får til dette, kan de brødfø hele verden på et areal som tilsvarer London. I Buskerud er det en gård som dyrker villblomstfrø i stor skala, for å få frem produksjon av lokale arter fra området. Det er et viktig arbeid, men det er også sørgmodig, at slikt er nødvendig.

– Fotografisk er det stor forskjell på bilder av beredskapsarbeid og bilder fra en reell og alvorlig situasjon, som da jeg arbeidet med flyktningsituasjonen på Lesbos. Bildene derfra ser rolige ut, mens virkeligheten er intens og altomfattende. Som kontrast ser bilder fra katastrofescenarioer i beredskapsarbeid dramatiske ut, mens situasjonen er derimot kontrollert. Det går med mye tid på å få tilgang til å fotografere under slike øvelser. Jeg har vært med på øvelser hos brannvesenet og politiet på Kongsberg, og flere andre steder i regionen. Det tar i det hele tatt mye tid, bare det å få tilgang i et prosjekt som dette, og det er jo heller ikke sikkert at bildene vil fungere.

Hvordan jobber du med presentasjon av slike bilder for et publikum?

– Det som er utrolig befriende med det fysiske fotografiet er at det kan kopieres opp og endres i størrelse, helt etter rommet og stedet det vises i. Jeg vil ikke at folk skal ha tillit til bildet i seg selv, fordi det er jo ikke en gjenspeiling av en ytre virkelighet, men snarere mine valg i møte med den virkeligheten. Jo lenger jeg jobber med fotografiet, desto viktigere blir det for meg at den som ser mine bilder selv må forholde seg til om de har tillit til meg som avsender av det. Derfor forsøker jeg alt jeg klarer – selv om det ikke er objektivt mulig – at det jeg sier skal være sant.

Er det på grunn av beredskapstenkningen at du har kjøkkenhage her og dyrker mat selv?

– Haha, nei. Jeg føler at hvis jeg har tid til å bake brød, så er livet i balanse. Jeg har alltid vært mye i skauen, jeg har vokst opp på bygda med åkre og kjøkkenhager på alle kanter, så dyrkingen er ikke noe jeg har begynt med som en konsekvens av beredskapsprosjektet. Jeg har riktignok blitt mer bevisst på betydningen av jorda, utover gleden av å dyrke. Men det er nok ikke på grunn av prosjektet, men heller Jons arbeid med jorda hjemme. Det er han som tar seg av trillebårlass og jordfabrikker, mens jeg tar meg av plantene – klassisk kjønnsfordeling der altså. Jeg er i grunnen litt overrasket over at jeg ikke hadde en mer kroppslig forståelse av jorda før, siden jeg er vokst opp på bygda. Det er jo mer snakk om slike ting igjen nå. Hvis man utarmer jorda, da går det til helvete.

Hva med våpenindustrien i Kongsberg? Her virker det å være mye å ta tak i.

– Våpenindustri er et veldig betent tema her i byen. Man kan jo lese om konfliktene rundt Kongsberg Jazzfestival, for eksempel. Det ble en helt vill debatt her nylig, da festivalstyret forsøkte å trekke avtalen med Kongsberggruppen som hovedsponsor, på grunn av boikott fra musikere. I den sammenheng gikk daværende varaordfører Anders Næss (Kongsberglista) ut og sa at folk som driver med kultur bør holde seg til det, så får de som driver med politikk fokusere på sitt. Dette var i stor grad det som ble uttrykt i kraftige ordelag, i lokalavisa og kommentarfeltene. Det endte med at Kongsberggruppen insisterte på å være hovedsponsor, før de trakk seg igjen noen uker seinere, og startet sin egen festival med gratiskonserter ei uke før Jazzfestivalen. Akkurat da tenkte jeg at jeg egentlig burde flytte fra byen, at under slike forutsetninger passer jeg ikke inn, for jeg jobber med kultur og politikk på samme tid. Etter min mening må vi kunne ha en ærlig diskusjon om disse tingene. Men om det blir kunst av det, det vet jeg ikke helt. Det påvirker meg jo, og kanskje synes det i kunsten min.

Intervjuet av Julie og Hanna Barfod er transkribert fra et opptak av Märit Aronsson-Towler.