Et blikk bak lukkede dører
Kritikk, Eline Bjerkan 15.10.2024
«Kunstner får bot for psykose-bløff». «Stunt skaper debatt». «‘Sinnssyk’ student dømt for kunstprosjekt». Overskriftene er hentet fra et tilfeldig utvalg norske nettaviser i 20091. Bakgrunnen var at den svenske kunststudenten Anna Odell hadde iscenesatt sitt eget psykotiske sammenbrudd, hvorpå hun ble lagt i belter på psykiatrisk sykehus i Stockholm. Skandalen var et faktum da Odell avslørte at det hele var et kunstverk basert på en ekte innleggelse hun hadde opplevd 14 år tidligere. Hendelsen sparket i gang tverrnasjonale diskusjoner om alt fra etikken bak prosjektet til hvordan mennesker behandles i psykiatrien.
Når Odell nå er aktuell med utstillingen Rekonstruksjon – Psyket ved Trondheim Kunstmuseum, fortsetter hun i samme spor. I hovedverket, en ny film som deler tittel med utstillingen, vender hun tilbake til sitt opphold som pasient på psykiatrisk sykehus. Her oppstår det en etisk knipe som overgår episoden fra 2009. Mens Odell var alvorlig syk skal hun ha fått et forhold til en pleier på sykehuset, noe som resulterte i at hun ble gravid. Det høres umiddelbart sensasjonspreget ut, men kunstneren viser seg å være svært taktfull i sin behandling av det sensitive materialet.
Filmen presenteres på monumentalt vis i museets overlyssal. På tvers i rommet er det satt opp en omtrent fem meter bred lettvegg hvor filmen vises i to kanaler. Først får vi se skuespillere som spiller ut en rekonstruert scene hvor personalet på sykehuset nettopp har fått vite om forholdet mellom Odell og pleieren. Dette partiet er laget med utgangspunkt i Odells medisinske journaler og vi får høre helsepersonalet drøfte hvordan de skal gå frem i saken. Videre består filmen av intervjuer som Odell gjør med de ansatte på sykehuset hvor hun var innlagt, blant annet pleieren hun skal ha blitt gravid med. I de fleste tilfeller er det også her skuespillere som fremfører de ansattes uttalelser, for å ivareta deres anonymitet, men uttalelsene skal være autentiske. Helsepersonalets opplevelse av hendelsen får like mye plass som kunstnerens egen. Det er et flerfoldig bilde av virkeligheten som trer frem, men alle de involverte er innforstått med det sentrale: at forholdet mellom pleier og pasient, og påfølgende graviditet, er reelt. Det hele fremstår gjennomført dokumentarisk. Det mest interessante er når filmen avdekker at institusjonelle systemer vi lager for å beskytte oss fremdeles er sårbare for menneskelige brister. Det er en nærhet i samtalene mellom Odell og pleierne som synliggjør kompleksiteten i mellommenneskelige relasjoner, selv på et sted med såpass definerte roller og regler som i et psykiatrisk sykehus.
Odells kunstnerskap føyer seg inn i en større samtale om kunstnerisk behandling av overgrepserfaringer. Selv om kunstneren virker innforstått med sin egen pleiers maktmisbruk, kaller hun ikke selv opplevelsen for et overgrep. Faktisk er Odell av den oppfatning at hun sannsynligvis ikke hadde blitt frisk om det ikke var for forholdet med pleieren og at hun skulle ha barn med ham. Sånn sett er hun mindre entydig enn for eksempel den norske forfatteren Hilde Rød-Larsen, som skriver om grenseoverskridelse og maktposisjoner i romanen Diamantkvelder fra 2022. Boka ble omtalt som en «metoo-roman» etter at det ble kjent at handlingen er basert på forfatterens seksuelle relasjon til kjendispsykiater Finn Skårderud mens hun selv var psykisk syk. Rød-Larsen anmeldte senere Skårderud for å misbruke sin maktposisjon, og hun omtaler seg selv som offer i denne relasjonen2.
Mens Rød-Larsen først ble bevisst på sin opplevelse gjennom skrivingen3, virker Odell mest av alt opptatt av å tilføre sin egen historie flere perspektiver. Slik risikerer hun ikke å bli anklaget for å fremme én sannhet fremfor andre. «Sannhet» er i og for seg et obskurt begrep, straks det er snakk om kunst. Ofte kan man trekke tydelige skillelinjer mellom juridisk og kunstnerisk sannhet. Likevel blir disse innimellom forvekslet, som i 2016 da Vigdis Hjorths bok Arv og miljø, om en jente som blir voldtatt av sin far, ble gått i sømmene av Aftenposten-kommentator Ingunn Økland. Sistnevnte mente, til tross for at boka er en roman, at den går for langt i å skildre likhetstrekk mellom karakterene og virkelige personer.
Odell, på sin side, er klar på at hun bruker virkelige hendelser og personer i kunsten. Når det kommer til metode, minner hun om en annen svensk kunstner, Pål Hollender, som blant annet konfronterer en pedofil politimann i dokumentarfilmen Pelle Polis fra 1998. Fra den norske kunstscenen kan det være betimelig å sammenligne Odell med scenekunstneren Morten Traavik, selv om de to har ulike fremgangsmåter: Sistnevnte jobber på sett og vis fra et makroperspektiv hvor han skaper friksjonsfylte møtepunkter mellom etablerte institusjoner eller samfunnsaktører – som i hans samarbeid med Are Søberg (Sløseriombudsmannen) og straffedømte Laila Bertheussen. For Odell er det til sammenligning hennes eget privatliv som er utgangspunktet for kunstproduksjonen og hun har en mer diplomatisk inngang enn Traavik, som i større grad er en provokatør. Felles for dem begge er imidlertid at de ikke er redd for å ta tak i kontroversielle temaer, de belyser aktuelle samfunnsspørsmål og de plasserer fingernemt eksterne aktører inn i en kunstnerisk ramme.
Det personlige hos Odell gjenspeiles i to fotografiserier som vises i utstillingen på Trondheim Kunstmuseum. Den ene viser kunstneren med en skulptur; en dukkeversjon av henne selv i naturlig størrelse. I den andre serien opptrer i tillegg Odells yngste sønn, som ikke er samme barn som i filmen. Også han har en dukke. Kunstneren og sønnen er bare ikledd undertøy. Det er satt opp ulike tablåer hvor menneskene og dukkene ser ut til å interagere, men oftest virker de klumsete i forsøket på å nærme seg hverandre. Det er ingen tvil om sårbarheten i motivene, de risikerer heller å bli overtydelige. Jeg får ikke helt tak på motivasjonen for å ha med sønnen, som er i barneskolealder. Å inkludere ham har noen etiske implikasjoner, selv om jeg forstår at bildene sannsynligvis skal si oss noe om selvverd og komplekse familierelasjoner. Her løftes imidlertid ikke blikket på samme måte som i filmen, og fotografiene blir introverte. Når de faktiske dukkene er utstilt som skulpturer i skulptursalen, derimot, får de et tydeligere nærvær i utstillingen enn det som formidles via fotografiene.
Med Rekonstruksjon – Psyket overbeviser Odell som kunstner. Filmen er vellykket i sammenflettingen av det private og det politiske, fiksjon og fakta, estetikk og etikk. En kan kjenne igjen formgrepet fra den prisbelønte Gjenforeningen (2013), hvor Odell tok et oppgjør med mobbere fra ungdomsskolen. Til sammenligning er temaet i hennes nyeste film enda mer overskridende. Likevel har den noe nøkternt over seg. Den går roligere frem, men er grundig og stiller viktige spørsmål som kan frembringe like aktuelle debatter i offentligheten som Odells stunt fra 2009.
Rekonstruktion – Psyket
Anna Odell
Trondheim Kunstmuseum
05.10.24 – 09.03.25
Artikkelfoto: Rekonstruktion – Psyket (stillbilde), Anna Odell, Trondheim kunstmuseum. F: TKM.
