Forkynnelse og forargelse

I sommer sto en knallgul Madonna-figur utenfor Vår Frue kirke i Trondheim. I løpet av den knappe tiden statuen befant seg der, ble det åpenbart hvilke utfordringer som møter kunst i offentlig rom. Samtidig fikk vi et mulig frampek på kunstneriske valg for tusenårsjubileet i 2030.

Lunefulle omgivelser kan gå hardt utover kunst i offentlig rom. Noen ganger er det mennesker som går løs på kunst de ikke liker, andre ganger herjer vær og vind med verkene. Et av de mest kjente eksemplene på et kunstverk som skapte oppstandelse her til lands er Odelsgut og fantefølge av arkitektgruppa Fellesskapsprosjekt å fortette byen (FFB). Skulpturen besto blant annet av en gammel møkkaspreder og var plassert i en rundkjøring på Kvam i Oppland. Innbyggerne protesterte mot kunstverket, som de mente var stygt og tullete¹. Skulpturen ble fjernet etter at den ble utsatt for hærverk, men da saken fikk nasjonal medieoppmerksomhet tenkte flere innbyggere seg om: Kanskje kunne verket bli et trekkplaster for bygda? De nøyde seg ikke med at verket ble satt opp igjen, enkelte begynte også å fantasere om å lage suvenirer av skulpturen².

En knallgul jomfru Maria-statue oppført midt i Trondheim sentrum skulle også vise seg å være prisgitt ytre omstendigheter. Statuen, som er laget av den tyske kunstneren Katharina Fritsch, ble hentet hit gjennom et samarbeid mellom Kirkens Bymisjon og det kommende kunstmuseet Pomo, først kjent som Posten Moderne. Fritsch’ Madonnenfigur skulle egentlig stå utenfor Vår Frue kirke til januar 2025, men er nå svøpt i presenning og plassert på lager. Foranledningen til den premature flyttingen skjedde allerede under avdukningen av statuen tidlig i juni, markert med taler av museumsdirektør Marit Album Kvernmo og Ole Robert Reitan fra Reitan-konsernet, som eier Pomo. Brått, mellom sang- og danseinnslag, løsnet en murbit fra kirka. Den rakk å spjære opp en teltduk og sneie kammerkoret Aurum på veien ned mot bakken. Hadde murflaket truffet et menneske, ville det sannsynligvis vært fatalt.

Når det likevel endte godt er det såklart fristende å tolke hendelsen som et tegn fra oven, de religiøse omstendighetene tatt i betraktning. Jeg skal ikke spekulere i det bakenforliggende for nesten-ulykken, men det kan nevnes at Fritsch’ syregule Madonna minner en tanke om et annet kontroversielt verk som spiller på religiøse symboler: Andres Serranos fotografi Piss Christ, hvor et krusifiks er nedsenket i urin. Bildet ble tatt i 1987 og førte både til anklager om blasfemi og drapstrusler mot kunstneren. Siden har fotografiet blitt utsatt for hærverk ved minst to visningssteder og blitt revet i stykker av en amerikansk senator. 

Konseptuelt befinner Madonnenfigur seg i arven etter popkunsten, en kunstretning som flørter med lavkultur og det masseproduserte. Med sin sterke gulfarge og plastlignende utseende var verket en kontrast mot 1200-talls kirka og den trauste trehusbebyggelsen i Trondheim. Selv om dette er første gang statuen ble vist i Norge, er det ikke et nytt verk. Allerede i 1987 ble statuen plassert ut i den katolske byen Münster i Tyskland, hvor den skulle få enda hardere medfart enn FFBs møkkaspreder-statue. I første omgang ble verket forsøkt stjålet, senere ble det knust og tagget med grafitti. I et intervju med The Guardian (2013) forteller Fritsch at folk la ned blomster og lys ved statuen på dagtid, mens den ble vandalisert om natten. Siden har Madonna-statuen oppstått på forskjellige steder, blant annet i en gruppe på ni monokrome figurer i skulpturhagen til Museum of Modern Art i New York (MoMA). Her lot Fritsch jomfru Maria få selskap av andre religiøse skikkelser som erkeengelen Mikael, St. Nikolaus og St. Katarina. I motsetning til situasjonen i Münster, skal MoMAs Figurengruppe ha vært svært populær, kommer det fram i intervjuet. Et kunstverk opererer på helt andre premisser innenfor dørene på et av verdens mest kjente museum enn det gjør på gata i en gammel, tysk hanseaterby. Det er dette som gjør kunst i offentlig rom så potent: Man vet aldri hvilke kontaktflater som møtes. Det er risikabelt og dermed spennende. 

Mange lar seg forarge av kunst, ikke minst den som befinner seg i offentlige rom. I Trondheim rakk Madonnenfigur å avstedkomme forskjellige reaksjoner, blant annet intervjuet avisa Nidaros en innbygger som mente at statuen, med sine 170 centimeter, var for liten. Maria så unektelig litt puslete ut der hun sto ved inngangspartiet til kirka, klar for å smette inn døren. Stillasene som omkranset henne i sommer (en konsekvens av den fallende steinen) motarbeidet ikke akkurat dette inntrykket. Når statuen nå er fjernet, er det fordi kirkefasaden må sikres ytterligere³. I tillegg til trusselen dette utgjør for verket, blir nok omgivelsene – med flere stillaser og gravemaskiner – for prosaiske, også for en pop-madonna. Dette til tross for at hun i utgangspunktet er en oppskalert versjon av en simpel suvenirfigur. I motsetning til FFBs skulptur, som var i ferd med å ende opp som suvenir, er Madonnenfigur basert på en.

Når statuen kobles til suvenirobjektet representerer den ikke lenger bare åndelighet, den blir også et symbol på jordiske markedskrefter. Dette reflekteres i Pomos plassering av statuen, i møtepunktet mellom kirka og handlegata Nordre. Statuens gule fremtoning gir den også en campy estetikk som spiller på lag med Vår Frue kirkes verdier. Kirka er en «omsorgskirke» med særskilt omtanke for de som har falt utenfor samfunnet, som rusmisbrukere og hjemløse. Passelig nok er alteret laget av brostein. Camp har til sammenligning blitt forbundet med homobevegelsen og vært et lekent alternativ til mer stivbente uttrykksformer i storsamfunnet. Slik forenes Madonna-statuen og Vår Frue kirke i mer enn bare navnet. 

Man kan lese Madonnenfigur kapitalismekritisk, men kritikken var nok mer slagkraftig på 1980-tallet enn i dag. Det er grunn til å tro at statuen, med sin plassering i Vest-Tyskland under den kalde krigen, fikk ekstra tyngde av at kapitalismen hadde en utfordrer i kommunismen. Madonnaen i Trondheim må på sin side takke Reitan AS, med en omsetning på 143 milliarder kroner i 2023⁴, for at hun kan skilte med sitt nærvær akkurat her. 

Det er ikke bare i trønderhovedstaden at kunsten smir lenker mellom kapital og kristendom. I 2007 foreslo mangemillionær Einar Øgrey Brandsdal å bygge en Jesus-statue ved innkjøringen til Kristiansand by, for å synliggjøre den sørlandske kristenkulturen. Brandsdal står bak kosmetikknettstedet Blivakker.no og Facebook-gruppa Sørlandsnyhetene, og er karikert i satirefilmen Perleporten fra 2023. Han, på sin side, er ikke redd for å tenke stort; sørlendingenes Jesus skulle bli 50 meter høy. Det ble ikke noe av prosjektet, selv om enkelte lokalpolitikere, særlig fra Fremskrittspartiet, var entusiastiske. I avisa Fædrelandsvennen innvendte KrF-politiker Jørgen Kristiansen, som sant er, at protestantiske Norge ikke har noen tradisjon for Kristus-figurer à la den i Rio de Janeiro, som synes å ha vært Brandsdals inspirasjonskilde.

Når trønderske politikere og riksantikvar likevel godkjente Fritcsh’ Madonna, kan det ha mange årsaker. For det første var statuens tilstedeværelse alltid ment å være midlertidig. For det andre var nok statuens beskjedne størrelse en fordel rent praktisk og psykologisk, det gjorde verket lettere både å plassere og akseptere i bybildet. I tillegg kan man spekulere i om det var en fordel at vi har med en kvinneskikkelse å gjøre, siden det i kristendom, så vel som i byrom, stort sett er menn som settes på pidestall. Kunsthistoriker og -kritiker Gustav S. Borgersen tok et oppgjør med mannsdominansen da han for tre år siden etterlyste flere kvinner på sokkel i Trondheim. Siden den gang har antallet kvinnestatuer økt med nøyaktig én, og det med selveste jomfru Maria. Hun er antageligvis ikke den enkleste å identifisere seg med for byens kvinnelige innbyggere, men bare det å velge noe annet enn et mannlig ikon er altså radikalt nok i denne sammenhengen. LHBTIQ-sympatien som kan leses inn i statuens glad-gule oppsyn er heller ikke ugunstig for en kommune, en kirke og et kunstmuseum som vil fremme sine progressive verdier.

En av de mest radikale stemmene i Den norske kirke tilhører for tiden teolog og feminist Gyrid Gunnes. Hun utfordrer blant annet den religiøse bruken av innarbeida, kjønnsspesifikke begreper som «herre» og «far». I boka Hellig, sårbar fra 2012 sammenblandes det hellige og profane:

Av og til: Kroppen er en kjøttmasse som må organiseres mellom hjørner og vegger. Da deler jeg ut Jesu blod i et gammelt pappbeger fra McDonald’s. Samler skalker i brødskjæremaskinen på Bunnpris: Hans kropp, gitt for oss, i en takeawayboks som har bodd under snøen en vinter.

Mange vil mene at nattverdsopplevelsen blir ødelagt: At juksegull på kalken er en forutsetning for Guds nærvær. Men kanskje vil andre ta imot. Noen som også tror på en Gud som er overgitt.

En gud som er «overgitt». Ordet betyr «utmattet» eller «motløs». Det er altså noe ganske annet enn en autoritær og mektig gud som Gunnes skriver om. Gunnes drar Gud ned på jorda, slik Fritsch verdsliggjør jomfru Maria. Når det gjelder kunst i offentlig rom, er dette helt i tråd med tiden. I teksten Et minnested for kollektivet, publisert på ArtScene Trondheim, skriver kunstkritiker Lars Elton om forslagene til 22. juli-minnesmerke i regjeringskvartalet. Elton presiserer at kunstverkene må «forholde seg til at det finnes en annen tradisjon for historiske minnesmerker, som rytterstatuer av konger og andre helteportretter. (…) Selv krigsmonumenter som skal hedre dem som kjempet mot nazistenes okkupasjon under andre verdenskrig, betraktes annerledes i dag.» Han fortsetter med å forklare hvordan den gamle tradisjonen er endret: «I dag kan vi spore et større behov for en fellesskapsorientert, kollektiv kultur.»

En annen betydningsfull, nærliggende markering er tusenårsjubileet i 2030, som skal hedre Olav den hellige, en av de største helteskikkelsene i norsk historie. I 1030 døde kong Olav Haraldsson under slaget på Stiklestad, en hendelse som symboliserer både riksdannelsen og kristningen av Norge. Sett i lys av det ideologiske skiftet beskrevet over, vil det være interessant å se hvor kritisk vi tør være til vår egen historie under nasjonaljubileet. På jubileets hjemmesider fremheves det at markeringen er en anledning til å reflektere rundt emner som religion, kultur, historiebruk, minoriteter og majoriteter. Det påpekes i tillegg at det eksisterer mange fortellinger om hvordan Norge ble til, noe som kanskje taler for at den ensidige heltedyrkingen vil tones ned. 

Madonnenfigur, med sin flertydighet, kan sånn sett være opptakten til det vi får se under jubileet. Selv om hun bare fikk stå framme i et par måneder, åpnet hun opp for aktuelle spørsmål om statuer som enten er for mye eller for lite sakrale. Diskusjonen bidrar til at kunsten og det offentlige rommet blir aktivert, og at flere fortellinger blir fortalt. Den samme nærheten til offentligheten forsvinner når madonnaen gjenoppstår inne hos Pomo ved museets åpning i starten av 2025. Der vil hun skjermes av institusjonens vegger, helt trygg for lumske murflak, impulsive forbipasserende og skjemmende anleggsdrift. Det gjenstår å se om verket blir like slående uten slike uromomenter, eller om kunstverdenen blir en smule andektig for vår neonglødende jomfru.

---

1. Kunst provoserer i Kvam: – Noe forbaska tull, NRK, 17.10.17 ↩︎
2. Omstridt kunstverk kan bli suvenirer og trekkplaster, NRK, 28.10.17 ↩︎
3. I morgen fjernes hun fra bybildet, Adresseavisen, 19.08.24. ↩︎
4. Økte inntektene med 13 milliarder, Finansavisen, 30.04.24 ↩︎

Artikkelfoto: Katharina Fritsch, Madonnenfigur, Vår Frue kirke og ansatte ved Trondheim bydrift. F. Marit K. Flåtter / AST